FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2015
Feature

Skribentenes favoritter fra 2015

Her er våre personlige favorittspill fra 2015

8 av våre skribenter gir deg sine favoritter.

Faktisk var det på den første siden bare en dobling, så 14 av 15 spill sto helt for seg selv. Det viser tydelig hvor bredt redaksjonen favner, og hvor få stemmer et spill må ha for å havne på pallen i felleskårigen.

Nå er det Øyvind, Jonas og Jens Erik sin tur til å fortelle hva de satte størst pris på i år. Hvem ligger nærmest din egen smak?

Øyvind Steinkopf Sunds favoritter:

Bloodborne

Bloodborne.
Bloodborne. Bilde: Sony Computer Entertainment

For de som kjenner meg, er ikke dette akkurat noen overraskelse; jeg har knapt pratet om noe annet siden kalenderen viste 26. mars tidligere i år. Like oppslukt av et spill har jeg ikke vært siden Elder Scrolls V: Skyrim. I et år med en knippe herlige indiespill blant mine favoritter er det likevel ikke noen tvil – Bloodborne er årets spill med soleklar margin.

Dark Souls var fengslende på utrolig mange måter, men du måtte være rimelig stoisk for å kunne nedkjempe fiender før de knertet deg. Døden kom som regel fordi figuren min føltes tung og lite responsiv. Dark Souls II åpnet i større grad for flere typer spillestiler, men verdenen føltes generisk og bar preg av at regissør Hidetaka Miyazaki hadde tankene et annet sted.   

Med Bloodborne er oppskriften fra Souls-spillene perfeksjonert på alle tenkelige måter. Kampsystemet er raskt, intuitivt og gøy. Våpensystemet, hvor samtlige våpen har to modi, og derfor to sett med teknikker som man må lære, er en aldri så liten genistrek. De ekstremt detaljerte miljøene og de særegne monstrene forteller om spillets fascinerende historie uten å ytre et eneste ord. Alt i alt er Bloodborne er et moderne mesterverk. Vel blåst, Miyazaki-sama.

Ori and the Blind Forest

Ori and the Blind Forest.
Ori and the Blind Forest. Bilde: Microsoft Game Studios

Enkelte ting treffer deg bare rett i hjertet og blir værende der. Fra det øyeblikket jeg begynte på Ori and the Blind Forest, visste jeg at dette var et perfekt spill for meg. Den visuelle stilen og Gary Cookers fantastiske musikk setter umiddelbart tonen for hva som er et herlig plattformspill med en fin vanskelighetskurve, interessante mekanikker og helt nydelige miljøer. I form av skogen Niben har man en spillverden som virkelig føles levende og innbydende.   

Forholdet mellom skogånden Ori, som har forlist i en storm, og Naru, som tar hånd om Ori deretter, er en rørende historie om ensomhet, lengsel og glede. Historien er enkel men uhyre effektiv, skal du vite. Sjeldent har et spill utløst så mange følelser i meg på så kort tid.

Der Child of Light i fjor slo et slag for moderne todimensjonale plattformspill, rendyrker Ori and the Blind Forest den samme opplevelsen ved å fjerne all dialog og formidle all historie gjennom visuelle inntrykk og musikk. Når selve plattformopplevelsen i tillegg er såpass tilfredstillende som den faktisk er, sitter man igjen med et aldeles glimrende spill som helt klart er et av årets sterkeste.

Undertale

Undertale.
Undertale. Bilde: Toby Fox

Det å spille gjennom Undertale er en rimelig unik opplevelse. Det å fortelle om det etterpå, er en tilsvarende vanskelig oppgave. Jeg ønsker å beskrive hvor bra det er, men jeg ønsker samtidig ikke å avsløre for mye om hvorfor dette er tilfelle.

Soloprosjektet fra Toby Fox kom mer eller mindre ut ifra intet tidligere i høst, og befestet seg umiddelbart som en personlig favoritt. Undertale kan vel best mulig beskrives som et rollespill av typen Earthbound og Shin Megami Tensei, men her finnes det mer en nok av unike kvaliteter.

Mitt favorittaspekt er likevel de utallige små øyeblikkene som kan ta meg fra dyp sorg til inderlig glede i løpet av sekunder. Det er det troverdige manuset skaper figurer som er lette å like, og dette åpner for mange magiske øyeblikk som beveger seg fritt mellom alvor og humor. Jeg anbefaler på det sterkeste at du spiller dette selv fremfor å eventult se på gjennomspillinger på nettet. Det er nemlig en grunn til at (nesten) alle som har prøvd Undertale, er fullstendig forelsket i denne sjarmbomben av et spill.

SOMA

SOMA.
SOMA. Bilde: Frictional Games

Som en stor tilhenger av hva Frictional Games har gjort tidligere, er det svært fornøyelig å se deres beryktede skrekkformel gå i en ny, mer historiedrevet retning med et dystopisk bakteppe.

Maskiner som begynner å utvikle menneskelig intelligens, er et vel utforsket motiv i science fiction, men sjelden med et såpass guffent resultat som i Soma. Undervannsbasen PATHOS-II blir etterhvert et meget uhyggelig sted som maner frem frykt, ensomhet og desperasjon i bøtter og spann. Den spennende historien ga meg likevel god motivasjon for å utforske basen grundig og komme til bunns i mysteriet.

Den vellagte atmosfæren er mer enn nok til å skape en skikkelig uhyggelig opplevelse; vi behøver ikke Frictionals sedvanlige bruk av livsfarlige monstre. Monstrene er dessverre her likevel, men spillet har masse tid til å bygge opp stemning før noen av disse dukker opp. Derfor sitter jeg igjen med all den herlige uroen jeg skal ha etter å ha spilt et skikkelig godt skrekkspill. 

Titan Souls

Titan Souls.
Titan Souls. Bilde: Acid Nerve

Hva får man når man krysser Dark Souls med Shadow of the Colossus, og fjerner alt av spillteknologiske fremskritt de siste 20 årene? Da får man Titan Souls, et herlig minimalistisk eventyrspill spilt fra todimensjonalt fugleperspektiv av typen Legend of Zelda.

Man er en ensom vandrer som skal ta livet av seksten bossmonstre kun ved hjelp av en bue hvis beholdning teller én eneste pil. Du tåler kun ett eneste treff fra en av bossene, og de tåler kun ett treff fra deg. Utfordringen er å finne det eneste svake punktet beistet har før det makter å ta livet av deg. Bommer du med pilen din, må du løpe og hente den før du kan skyte med buen på nytt.

Den enkle og edruelige vandringen gjennom forlatte landskap blir plutselig til intense sjakkoppgjør så snart du befinner deg i kamp. De unike bossmonstrene og de finurlige taktikkene du må benytte for å nedkjempe disse, er Titan Souls’ aller sterkeste side. I nok et spillår med et svimlende antall sandkassespill med fotorealistisk grafikk og tøffe tryner, er det veldig kjærkomment med et spill som baserer seg utelukkende på kjernemekanikker og atmosfære.

Jonas MagerøyS favoritter:

Undertale

Undertale.
Undertale. Bilde: Toby Fox

Etter min mening finnes det to typer «gode spill». Du har den typen som kommer ut hvert år, som du spiller med jevnt mellomrom og som innfrir de kravene du setter for at et spill skal være bra. Du er fornøyd, og livet går videre. Så har du den typen spill som ikke slippes like ofte; gjerne noen år mellom hverandre. De spillene som er noe helt annet enn du kunne forestilt deg, som blåser alt annet av banen og utvider horisonten din et par hakk hva gjelder forventninger til et spill.

I 2013 var det Brothers: A Tale of Two Sons. I 2015 er det Undertale.

Undertale forteller historien om et menneske som snubler inn i monstrenes verden. Ikledd rollespillkappen dannes det visse forventninger til spillet, og spillet i seg selv er veldig klar over dette: Undertale gjør ofte ting du ikke klarer å forutse, gjerne på et vis som gjør opplevelsen mye mer emosjonell enn du i utgangspunktet har tatt høyde for. Dette er spillets sterkeste side. Med fantastisk musikk og den beste humoren jeg har opplevd i et spill på lenge, er Undertale en relativt kort og svært kompakt opplevelse jeg sent vil glemme.

Axiom Verge

Axiom Verge.
Axiom Verge. Bilde: Sony Computer Entertainment

Axiom Verge er guds – eller Tom Happs – gave til Super Metroid-elskere. Selv foretrekker jeg Castlevania: Symphony of The Night når det kommer til såkalte «Metroidvania» plattformspill, men det stopper meg ikke fra å elske den futuristiske verdenen Axiom Verge har å by på.

I kjent Metroid-stil er det morsomste med Axiom Verge utforskingen. Du ser en dør du ikke når opp til, eller en gang som er for smal for deg. Senere får du en oppgradering, og løsningen på en tidligere blindvei åpenbarer seg. Dette er og blir det største blikkfanget i Axiom Verge.

Før i tiden var det vanlig med feil som «glitching» i grafikken og flimring i figurmodellene, men i Axiom Verge brukes disse som unike mekanikker på en meningsfull måte. Du får våpen som kan «glitche» ut fiender og gjøre dem ubrukelige. Dette blandet med den gode musikken og de minneverdige sjefsfiendene krydrer spillet på et vis som gir det en verdig plass i plattformspill-som-aper-etter-gamleskolen-rekkene, men som også skiller det ut fra resten av gjengen på sitt eget uforglemmelige vis.

Fallout 4

Fallout 4.
Fallout 4. Bilde: Bethesda

Gud som jeg ventet på Fallout 4, og gud så morsomt det var å endelig spille det. Det er kanskje ikke det mest banebrytende, vakre og intuitive sandkassespillet som har blitt sluppet i år, men for meg er det jeg får servert mer enn nok til å holde interessen oppe og utforskingsgleden levende i timevis.

Jeg var så klart skeptisk til forandringene Bethesda gjorde i dialogsystemet, men fant ut etter hvert at dette var en stil som kledde Fallout 4 godt. At andre kan hoppe inn i samtalen din legger til en dimensjon som ikke var der før, selv om det kanskje for noen ikke er en god erstatning for det noe dypere dialogsystemet som var der før.

Uansett er Fallout 4 tonnevis av moro, med sine våpen-modifikasjoner og varierte områder å utforske. Spenn fast mini-atombombekasteren og hiv deg ut i et glødende radioaktivt hav fylt til randen med dødelige fiender. Du kommer til å oppleve tekniske feil på veien, og kanskje dø et par ganger mer enn du ønsker, men når Fallout 4 først synger rent, ja da synger det krystallklart.

Rocket League

Rocket League.
Rocket League. Bilde: Psyonix

Jeg er ikke noe fan av kjørespill. Jeg er enda mindre fan av fotballspill. Utenom Mario Kart er dette sjangre jeg som regel skyr som pesten, og det skal da ganske mye til før noe som kan minne om slikt vekker interesse.

På IGNs «Podcast Beyond!» var det for noen år siden en person ved navn Jeremy Dunham som var fast vert. Han forlot IGN for å lage spill, skrev historien til Vita-spillet Unit 13, og landet til slutt hos Psyonix. Han kom tilbake til podcasten for å prate om Rocket League i 2014, og fikk lytterne til å ta til Twitter for å få spillet til PlayStation 4.

Ett år senere slapp Psyonix denne herlige flerspillerhybriden mellom mine to minst likte sjangre til PlayStation 4 og Steam. Kombinasjonen mellom å kjøre en bil og prøve å lobbe en ball i et mål nuller visst ut alt jeg ikke liker med slike spill. Jeg hadde tenkt å spille så mange forskjellige spill denne sommeren, men det endte alltid opp med å spille Rocket League online med venner ut dagen.

Dette er den morsomste flerspilleropplevelsen siden Mario Kart 64, og uten tvil ett av årets beste spill.

Her Story

Her Story.
Her Story. Bilde: Sam Barlow

Her Story er et sånn spill man bare bør sette seg ned med, uten å egentlig vite hva det handler om på forhånd. Dette gjorde i hvert fall Her Story til en unik opplevelse for meg, og en jeg sent vil glemme.

Du sitter foran en datamaskin på en politistasjon og leter etter spor i en rekke videoopptak av en dame i avhør. Spillet går rett og slett ut på å søke etter nøkkelord i disse videoene for å avdekke et mysterium. De unike kontrollene får det hele til å føles som ekte etterforskning gjort på semi-lovlig vis, og det er med på å skape spenning rundt hver nye ting du avdekker i historien til denne damen. Det hjelper også at god musikk kommer inn på de viktigste øyeblikkene i historien.

Det er ikke noe som umiddelbart sier deg at dette er et gripende spill, men det klarer å sette kloa ganske godt i deg før du blir bevisst på at du sitter framoverlent i stolen og prøver å få den hullete men interessante historien til å gi litt mer mening. Du vil ikke gi deg før du har løst mysteriet, og spillet slipper ikke taket et øyeblikk før.

Jens Erik Vaalers favoritter:

Downwell

Downwell.
Downwell. Bilde: Moppin

Det tok ikke mer enn ti minutter med Downwell før jeg visste at dette spillet burde havne på min topp fem-liste for året. Her snakker vi en spillmekanisk drøm, en av de reneste jeg har spilt på veldig lenge, og en herlig opplevelse for de som liker retroinspirerte plattformspill.

I Downwell styrer du en liten fyr som hopper ned i en tilsynelatende bunnløs brønn på jakt etter skatter og rikdom. Fordi brønnen er full av monstre fester han pistoler til støvlene sine før han lar tyngdekraften gjøre resten av jobben. Underveis plukker han opp nye våpen, alt fra maskingevær til laserkanoner, som kan få has på det aller meste.

Hoppingen og skytingen sitter som et skudd, hvis du unnskylder ordspillet, men Downwell er et spill som verdsetter flyt over alt annet. Du dreper monstre ved å hoppe eller skyte på dem, og klarer du å unngå å lande på en overflate belønnes du med ekstra helse og poeng hvis du knerter mange monstre. Potensielt kan du komme deg gjennom Downwell uten å berøre bakken en eneste gang. Det er et intrikat system som belønner dyktig spilling, og gir en herlig mestringsfølelse når du får det til.

Galak-Z: The Dimensional

Galak-Z: The Dimensional.
Galak-Z: The Dimensional. Bilde: 17-BIT

I fjor kåret jeg The Binding of Isaac: Rebirth til ett av mine fem favorittspill fra året som hadde gått. Da vi måtte levere inn våre begrunnelser hadde jeg spilt rundt 30-40 timer av det morbide roguelite-spillet. Lite visste jeg at jeg kom til å knekke den magiske tresifrede grensa et år senere, og at jeg fortsatt hadde ting å lære og finne ut av. Med den nye DLC-pakken Afterbirth, som ble sluppet i slutten av oktober, har spillet fått en skikkelig vitamininnsprøytning med nye våpen, nye fiender, nye bosser og en helt ny spillmodus.

Men The Binding of Isaac: Rebirth kom offisielt ut i 2014, ikke i år. Så derfor kan det egentlig ikke stå på lista mi. 2015 har generelt vært et godt år for roguelite-sjangeren, og ett spill som har stukket seg ut er Galak-Z: The Dimensional. Spillet henter inspirasjon fra sci-fi-anime-serier fra 80- og 90-tallet og boltrer seg i alle de herlige klisjéene sjangeren innebærer. Vår helt er en glimrende pilot, som i et prototypeskip må kjempe mot en ondt romvesenimperium, rompirater og enorme rominsekter, for å nevne noe. Intet annet enn pur nostalgi i spillform.

Rocket League

Rocket League.
Rocket League. Bilde: Psyonix

Er det én ting jeg ikke forstår med norsk spillkultur er det overlappen mellom interesse for spill og interesse for fotball. For det virker på meg som de fleste spillinteresserte jeg kjenner også har en brennende lidenskap for at 22 menn jager etter en ball i halvannen time. Jeg har ingenting imot å spille fotball selv, men å se det på TV er ikke helt min greie. Det er det samme med fotballspill også. Likevel havner Rocket League, et fotballspill, på min topp fem liste for året.

Hva er det egentlig med Rocket League? Det fanger hvordan jeg synes spillfotball burde være: Raskt og frenetisk, med akkurat en passe mengde kaos slengt inn for å gjøre ting litt ekstra spennende. Rocket League gjenskaper følelsen av å faktisk være på banen og samarbeide med andre spillere, i stedet for å være en altvitende gud som svever langt over gressmatta. Spillet er også utrolig godt balansert. Alt beror på deg og dine ferdigheter og hvorvidt du klarer å lese motstanderne og medspillernes kjøremønstre. Følelsen av å se en godt utført pasning bli til et eksplosivt mål er ubeskrivelig deilig. Rocket League treffer alle punktene som må til for å skape et råkult sportsspill.

Cities: Skylines

Cities: Skylines.
Cities: Skylines. Bilde: Paradox Interactive

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har enormt mye kjennskap til bybyggersjangeren og alle dens intrikate former. Da jeg var yngre gikk det bort litt tid på å spille Sim City på mamma og pappas Windows 3.1-maskin, men jeg forsto strengt tatt aldri hvordan spillet fungerte. Da det var på tide å oppgradere til Windows 98 ble Sim City 3000 mitt første PC-spill, og også der gikk det noen timer på å forsøke å lage den beste byen jeg kunne.

Da jeg først satte meg ned med Cities: Skylines gikk tankene umiddelbart tilbake til de late ettermiddagene foran familie-PC-en og Sim City 3000. Men det er ikke kun nostalgien som gjør at det havner på min topp fem-liste. Cities: Skylines er et overraskende robust spill som klarer å treffe den hårfine balansen mellom å være imøtekommende mot nye spillere og dypt og omfattende nok for erfarne entusiaster. Spillets subreddit-forum burde være indikator nok på det.

Byene mine blir ikke spesielt estetisk pene, men det er likevel moro å sitte og planlegge nye handlegater, nabolag og industriområder. Helt til en trafikkork ødelegger alt. Men det må man jo regne med.

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain

Metal Gear Solid V: Phantom Pain.
Metal Gear Solid V: Phantom Pain. Bilde: Konami

Jeg har strengt tatt ikke noe forhold til Metal Gear Solid-serien. Historien om Big Boss, Solid Snake, Revolver Ocelot og resten av gjengen i Hideo Kojimas enorme persongalleri har jeg bare opplevd perifert gjennom Let’s Play-videoer og wiki-sammendrag. Det eneste spillet jeg hadde spilt før femmeren var The Twin Snakes, og det spilte jeg først for tre år siden.

Likevel følte jeg at jeg burde spille Metal Gear Solid V. Dette var sannsynligvis det siste spillet i serien, for ikke å snakke om Hideo Kojimas siste spill under Konami, og med tanke på alle eksentrisitetene den japanske auteuren er kjent for burde jo spillet bli ganske sprøtt. Det ble det strengt tatt ikke. Plottet er nesten ikke-eksisterende sammenlignet med de tidligere spillene, men det får likevel en ganske stilig vending helt på slutten.

Det er også et veldig godt laget action-spill, som gir spilleren enormt mye frihet til å løse oppgavene foran seg på mange ulike måter. Spillet tilpasser seg også dine valg, så alt du gjør ute på et oppdrag har en reel konsekvens. Det klarte å sette en standard i en sjanger som strengt tatt trengte en vitamininnsprøytning.

På siste side får vi se hva Gøran og Audun har likt best i 2015 »

Tearaway Unfolded

PS4
Slippdato: Ikke fastsatt
Sjanger: Gåteløsning, Plattform
Utvikler: Media Molecule
Utgiver: Sony Computer Entertainment

Downwell

Windows
Slippdato: 1. januar 1970

Downwell

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen