GJESTEKOMMENTAR: «Politikk» er et ord som ofte er blitt slengt rundt de siste par årene. Kanskje har du hørt noen av dem; kanskje var du i kommentarfeltet på Spillbarts gjestekommentar om presseetikk og sa noe sånt som:
«Alt er politisk». «Ikke gjør dette politisk». «Hold politikk unna spill» (les: kunst). «Vi skal kose oss» eller «Kelner, det er en politikk i suppen min».
Hva betyr egentlig dette?
Er vi i det hele tatt på samme bølgelengde når ordet brukes? Mest sannsynlig ikke, så la meg derfor skissere noen måter det mangslungne begrepet «politikk» arter seg på.
«Politikk» som kulturarv
Store Norske Leksikon definerer «politikk» som «all aktivitet som bidrar til felles handling og fordeling av verdier i grupper.» Og ifølge Det Norske Akademis Ordbok har ordet «politikk» en ikke overraskende gresk avstamning, deriblant politikos ‘som gjelder byen, staten’ til polis ‘bystat.’
Et passende utgangspunkt for «hold politikk unna kunst,» ettersom den greske dikteren Aristofanes (445 f.kr) var blant de mer produktive dramaforfatterne i sin tid.
I komedien «Lysistrata» er Athen og Sparta i sitt tjueførste år i Peloponneskrigen (kanskje du husker den fra Assassin’s Creed: Odyssey). Aristofanes skriver stykket slik at den titulære heltinnen danner en kvinnelig fredsorganisasjon som, i hovedsak, prøver å få slutt på krigen ved å nekte mennene sex.
«Politisk», syns du ikke?
Handlingen er skrevet med utgangspunkt i en faktisk, pågående og livstrettende hendelse. Og dersom vi setter grensen ved gresk antikk, har vi altså 2500 år bak oss med (blant annet) punk, realisme, Harlem-renessanse, dadaisme, fransk revolusjon og italiensk renessanse. Og dette er bare i vesten.
«Politisk» innflytelse på produksjons- og resepsjonsnivå
«Politisk» innflytelse kan arte seg på forskjellige ideologiske måter hva angår produksjon av medier. Her i Norge har vi Norsk Filminstitutt som delegerer midler til produksjoner med den hensikt å «bidra til et fritt og uavhengig kulturliv som er åpent, inkluderende og mangfoldig», og som «styrker demokratiet gjennom å vekke engasjement og tilrettelegge for meningsbrytning.»
På den andre siden tilbyr det amerikanske forsvarsdepartementet sine tjenester for produksjoner som etterstreber realistisk militærprosedyre. Minstekravet er at staten skal få gjøre manusrevideringer som fremstiller militæret i et godt lys. Videre kan statlige aktører også utnytte plattformer som Twitch mulighetsområder for rekruttering. Som et tiltak for å bekjempe lave rekrutteringstall har det amerikanske forsvaret derfor innført sitt eget e-sportslag.
«Politikk» som struktur og innhold
Et verk kan også sies å spille på visse politiske og ideologiske verdiforutsetninger. Dette arter seg annerledes mellom spill som vekter narrativ valgfrihet og de narrativt lineære.
Disco Elysium er utformet slik at spillerens politiske overbevisninger kommer tydelig til syne. Følgelig kan spillets narrative spillerom følge fremgangsmåtene man har for hånd, med det til felles at det i bunnen alltid ligger en kritikk av hver generelle «politiske» fløy.
Som løytnant Kim Kitsuragi sier: «Every school of thought and government has failed this city – but I love it nonetheless.»
Den åpne verdenen til tross er Assassin’s Creed-serien hovedsakelig narrativt lineært. Da spillet først så dagens lys i 2007 var det i kjølvannet av Prince of Persia. Men under dette lå også boka «Alamut» av Vladimir Bartol, hvor vi finner opphavet til maksimen «Nothing is true, everything is permitted.»
Da boka ble utgitt i 1938 var det som en respons på italiensk fascisme under Mussolini, ettersom forfatteren selv var forfulgt i datidens Italia. Følgelig tar boka for seg religiøs ekstremisme som et politisk våpen, og selv om serienummeret er filt bort er det knapt et spill i serien hvor en statsleder ikke tas av dage for et «større formål.» En gang prøvde vi å knerte paven, om enn uten hell.
«Politikk» som retorisk proxy
For noen er «politikk» én krig, men ikke andre. Noen ganger er det en kvinne, og noen ganger er det en svart protagonist. Ikke et problem da Carl Johnson kapret jetlinere i luftrommet over Los Santos, men et veldig problem i Assassin’s Creed og det føydale Japan.
Spøkelset «politikk» manes frem som plassfortreder for «ting jeg ikke liker.» Det viser til en overfladisk forståelse av hvordan «politikk» arter seg, som om man forsøker å holde på avstand det dagsaktuelle og forestillingen om «politikk» som noe klinisk som Stortingets spørretime.
Jeg tror, likesom, Josephine Le Berre, at manusforfatteren er bortprioritert. Assassin’s Creed er ikke dårlig fordi det dreier innom «politisk» innhold, men fordi det har vært dårlig skrevet i en årrekke; fordi strukturen er på bekostning av narrativet; for lite smør spredt over for mye brød.
Om kulturuttrykk oppleves som krampaktig kommer ikke av at «kunsten» er mer eller mindre «politisk» enn før. Det har den alltid vært og spillmediet er ikke noe unntak. I stedet kommer det av at, slik Morpheus sier i The Matrix:
Du aldri har brukt øya dine før.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer og debattinnlegg til fredrik@gamer.no, merket «Gjestekommentar».
