ANMELDELSE: Majin and the Forsaken Kingdom
Anmeldelse

Majin and the Forsaken Kingdom

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Det forlatte kongeriket var en gang for lenge siden et fruktbart og fremgangsrikt sted. Men kongeriket ble innvadert av mørke krefter og menneskene ble drevet ut og er nå erstattet av mørke og forvridde innbyggere. Legenden vil ha det til at kongeriket en gang hadde en stor beskytter, en mystisk skapning med uante krefter. Denne skapningen, kalt Majin, viser seg å være holdt til fange av de mørke kreftene. En ung tyv ved navn Tepeu sniker seg inn i mørkets fort og klarer å frigjøre skapningen. Du spiller den unge tyven, og Majin blir din trofaste følgesvenn.

Lagarbeid

Majin and the Forsaken Kingdom er et action-eventyrspill. Du kontrollerer den unge, sverdsvingende Tepeu, mens Majin, det koselige, trollaktige vesenet, styrer seg selv. Majin følger etter deg hvor enn du går og du kan gi enkle kommandoer til ham, eksempelvis for å få ham til å angripe fiender eller hjelpe deg opp til høye områder.

Hvem skal vøre lokkemat, og hvem skal rulle den store steinen?
Hvem skal vøre lokkemat, og hvem skal rulle den store steinen?

Gjennom spillet må du låse opp nye krefter og ferdigheter som Majin tidligere hadde, men som han har mistet etter 100 år i fangenskap. Dette inkluderer blant annet muligheten til å blåse sterk vind, og til å mane frem elektrisitet. Tepeu selv er begrenset til å løpe, hoppe, svinge våpenet sitt og kaste steiner.

Gjennom hele spillet må du løse gåter for å låse opp nye områder og nye krefer til Majin. I begynnelsen er disse ganske enkle, men etter hvert som Majin får flere strenger å spille på blir også gåtene mer komplekse. Jevnt over er de godt varierte og det introduseres hele tiden nye elementer som gjør at du hele tiden føler fremgang, og spillet blir dermed mindre repetitivt.

Dynamikken mellom Tepeu og Majin står hele tiden i fokus og dette samarbeidet blir aldri klumsete. De enkle kommandoene fungerer bra og kontrollsystemet er enkelt og effektivt. Dette samarbeidsfokuset kan kanskje minne litt om det vi opplevde i Enslaved: Odyssey to the West.

Simplistisk og stygt

Seier i kamp feires gjerne med en liten dans.
Seier i kamp feires gjerne med en liten dans.

Kampene i spillet er ikke spesielt komplekse, men likevel er de ganske tilfredstillende. Tepeu kan klare å ta ut enkle fiender alene, men hovedsakelig trenger han hjelp fra Majin. Gjennom godt samarbeid kan du bygge opp kombinasjonsangrep og jo oftere du klarer å få dette til, jo sterkere vil disse angrepene bli. Spillet introduserer hele tiden nye fiender med nye egenskaper som tvinger spilleren til å komme opp med nye taktikker. Gjennom kamper samler du opp erfaringspoeng og både Tepeu og Majin går opp i nivå og blir sterkere.

Det forlatte kongeriket er fortsatt grønt og frodig med skoger, fossefall og generelt trivelige omgivelser. Gamle ruiner preger landskapet og verdenskartet er delt inn i klart definerte seksjoner som må låses opp for å komme videre. Selv om omgivelsene er friske er spillet grafisk sett desverre ikke noe å skryte av. Utviklerne har rett og slett ikke klart å henge med i utviklingen, og blåst opp på en stor HD-skjerm ser spillet rett og slett stygt og gammelt ut.

Gå dit, drep det

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Når det kommer til historien i spillet blir spilleren fortalt særdeles lite. Vi får bare vite de aller mest nødvendige tingene, og man går på ingen måte i dybden, verken på kongeriket eller på karakterene. Det spilleren må gjøre blir derimot overforklart til de grader. Gjennom hele spillet møter du på ulike dyr som forklarer hvilke utfordringer som ligger foran deg og kommer med hint som ikke er særlig subtile.

Fortellerteknikken i spillet er banal, og alt som skal formidles legges rett frem uten noen vendinger eller krumspring. På et tidspunkt virker det som om spillet ville ha deg til å spekulere i hvorvidt det er galt av deg å drepe de mørke fiendene. Men som en gulrot på en snor blir den tanken dratt fra deg like raskt som den presenteres, når spillet likevel bekrefter at de slemme er slemme og de snille er snille.

Mektig nostalgi

Denne enkle historiefortellingen og den simplistiske spillmekanikken gjør at spillet raskt kan bli avfeid som et barnespill. Spillet ér barnevennlig, og passer nok bra for de yngre spillerne der ute, men etter å ha spilt en stund begynte spillet å vokse litt også på en 26 år gammel spillanmelder. Karakterene, som i starten virket platte og livløse, fikk etter hvert en viss sjarm, og måten spillet er utformet på vekket nostalgien i meg. De enkle lydeffektene og de få, men gode, boss-kampene gav meg assosiasjoner til den gangen jeg som liten pjokk satte meg ned og spillte Zelda: Ocarina of Time på min Nintendo 64.

Nå er Majin and the Forsaken Kingdom på ingen måte noe Zelda-spill, men den rører likevel ved den banslige gleden som fasinerte meg ved TV-spill da jeg for mange år siden startet min mangeårige fascinasjon for mediet. Kanskje er jeg egentlig litt eldre enn målgruppen for dette spillet, men jo mer jeg spiller, dess mer koser jeg meg.

Med nye krefter kan du også by fiendene opp til dans.
Med nye krefter kan du også by fiendene opp til dans.

Tidvis kan det bli for mye løping frem og tilbake på kartet for å finne ut av hvor man skal og for å finne skjulte skattekister. Dette blir et enda større irritasjonsmoment når fiender du tidligere har drept dukker opp på nytt når du returnerer til et tidligere besøkt område.

Enkelte elementer som nivåsystemet til Tepeu og utstyret som du finner virker å ha en såpass liten effekt at man kan undres over hvorfor det er inkludert i utgangspunktet. Det å gå opp i nivå eller å få en ny hatt burde i seg selv ikke være en belønning dersom man faktisk ikke føler effekten av det. Utviklernes spake forsøk på å "belønne" spilleren på denne måten gjennomskues nok lett av de fleste.

Konklusjon

Selv om spillet verken er en fryd for øyet eller har spesielt interessante karakterer, er Majin and the Forsaken Kingdom et lite sjarmtroll. Med gode gåter som skal løses, en enkel, men velfungerende spillmekanikk og klar inspirasjon fra kjente og kjære spilltitler kan man nesten ikke unngå å kose seg med dette spillet.

Tar man hvert separate element under lupen er det mye å pirke i, men spillet er satt sammen på en slik måte at dets simplisitet spiller til sin egen fordel. Dette er et klassisk action-eventyrspill som gir deg akkurat det du forventer av det. Grafikk, historie og karakterer er alt tilsidesatt og spillet lever på solid spillmekanikk, god oppbygning og mengder av sjarm og nostalgi.

Dette er et spill som burde ligge under juletreet hos mange unge spillere og hvis det er et spill som kan motbevise påstanden om at det ikke lenger lages spill som før i tiden, da er det Majin and the Forsaken Kingdom.

Spillet er allerede i butikkene, og finnes til Xbox 360 og Playstation 3. Vi har testet Xbox-utgaven.

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen