April 2025 har brått blitt en stor måned for spillbasert TV og film. Vi har allerede skrevet langt og inngående om både Minecraft-filmen og den andre sesongen av The Last of Us, og Netflix — spilladaptasjonens mekka — vil selvfølgelig være med på moroa. I begynnelsen av måneden slapp de omsider den mye omtalte TV-serien basert på Devil May Cry — det kunne de kanskje holdt seg for gode til.
Witcher i forkledning?
Nok en gang er det de sørkoreanske animatørene i Studio Mir som står bak. De har tidligere gjort grovarbeidet med alt fra The Legend of Korra og X-Men '97, til de litt typiske The Witcher-filmenevi har anmeldt de siste par årene.
Det er et selskap som pleier å gjøre en god jobb og som for så vidt passer godt overens med det Devil May Cry er så kjent for: Også her får vi servert en rappkjeftet hovedperson med hvitt hår, stort sverd og eventyrlige evner.
Unikt for Devil May Cry i denne sammenheng er de kjappe «one-linerne», den akrobatiske slåssingen og de enorme mengdene «camp». I likhet med spillene er også dette en ganske selvbevisst affære, hvor stil er langt viktigere enn substans. Det merker man fort, for det er ikke all verden til historie som fortelles.
En ny, men velkjent fortelling
I stedet får vi servert en litt typisk beretning om kampen mellom godt og ondt — i dette tilfellet mennesker og demoner — med Dante som den arketypiske «utvalgte». Som halvt menneske og halvt demon besitter han uante krefter, og det er disse som havner i fokus når skapninger fra helvete truer med å ta over jorden.
Handlingen tar inspirasjon fra spillserien; vi får stifte bekjentskap med både venner og fiender fra de siste 24 årene med actioneventyr, og det er mange mindre henvisninger til det som har kommet før. Det er spesielt kult å se hvordan sjefsfiender fra en rekke spill dukke opp som håndlangere for seriens «big bad».
Men stort sett har serien lite å gjøre med eventyrene i de seks foregående Devil May Cry-spillene.
Demonjegeren Dante er seg selv lik, men dette er tydelig en yngre, mer uerfaren og mer løssluppen utgave av figuren vi kjenner så godt. Den animerte motparten er på mange måter kvikkere og sleipere, med en tidløs visuell stil og masse glimt i øyet. Men samtidig er han også langt kjedeligere og mindre appellerende enn sin digitale motpart.
En sentral grunn til dette er seriens gjennomgående slappe og tidvis ganske flaue manus. Bifigurene fremstilles som særdeles flate og slitsomme, til en slik grad at jeg jubler og puster lettet ut når flere av de stryker med utover i sesongen.
Medaljong som mektig MacGuffin
Premisset er likevel helt greit, idet en forvokst, snakkende kanin forsøker å lure til seg en uvurderlig medaljong Dante fikk av sin avdøde mor. Denne fungerer også som en nøkkel som, hvis alt går som det skal, kan rive ned den usynlige muren mellom helvete og «vår verden».
Dante bruker store deler av sesongen på å være lykkelig uvitende om det meste som foregår, men han får likevel en rekke muligheter til å fekte med sitt forvokste sverd, lire av seg slibrige replikker og dukke unna kuler i stort monn.
Den første halvdelen av sesongen er underholdende på sitt vis, men samtidig er det ingenting å feste seg ved her. Slåssingen er som sagt fartsfylt og akrobatisk, men figurene mangler tyngde og mening bak utfallene sine. Det virker aldri som om noen av kjeltringene virkelig, faktisk prøver å drepe Dante, og de få gangene noen kommer i nærheten av å skade ham, bare børster han det av seg som ingenting.
På ett tidspunkt presterer hovedpersonen å aktivere en eksplosjon som bokstavelig talt blåser hodet av ham, men selv ikke dette biter på hans magiske «Son-of-Sparda»-blod. Jeg skjønner at det er slik utviklerne forklarer hans robusthet i spillene, men som et resultat føles det ikke som om det er noe som helst som står på spill i serien.
Et musikalsk avbrekk
Jeg kjenner etter hvert at jeg bryr meg døyten om Dante, og lenge føles det som om det kun er gjennom interaksjoner med den mystiske spesialagenten Mary «Lady» Arkham at han har noen som helst påvirkning på det overhengende plottet.
Hun er på sin side en langt mer interessant skikkelse – langt ifra sympatisk, men det er likevel hennes reise gjennom historien som står igjen som et av de mest minneverdige aspektene ved denne første sesongen
Spesielt engasjerende blir det i en helt unik sjette episode. Her koker serieskaperne i hop en liten halvtime med ypperlig TV-underholdning, hvor de vrir og vender på alt de har gjort tidligere for å levere et avsnitt helt uten eksposisjon, flau dialog og kleine bifigurer.
Og så er halvtimen over og vi kastes tilbake til den ellers ganske alminnelige animasjonsserien.
Også her er det enkeltøyeblikk man kan sette pris på, og jeg lar meg særlig begeistre for sesongens skamløse bruk av lisensiert musikk. Her får vi stifte bekjentskap med alt fra Rage Against the Machine og Limp Bizkit, til Power Glove og Gunship. Musikk fra spillene dukker også sparsommelig opp, og i disse tilfellene er det umulig å ikke la seg rive med – altså hvem er det som kan motstå «Devil Trigger»?
Konklusjon
Av de mange spillene som etter hvert har blitt til TV-serie hos Netflix, er Devil May Cry den desidert svakeste adaptasjonen. Studio Mir leverer riktignok fartsfylt action og jevnt over godt design, men et flaut manus og figurer helt uten tyngde og troverdighet gjør dette til en relativt slapp suppe.
Hverken Dante eller Lady er veldig appellerende som hovedpersoner i sin nåværende form; demonene er ikke fryktelig truende; og figurene man eventuelt skulle føle sympati for vies ikke nok skjermtid til at man rekker å føle nevneverdig mye for noen av dem.
Jeg forventer ikke Shakespeare når det lages serieunderholdning av Devil May Cry — til det er opphavsmaterialet for actionfokusert, for navlebeskuende, for «campy» — men jeg forventer i hvert fall noe jeg kan bry meg om. Slåssing som får meg til å «fistpumpe» i stua eller en «one-liner» som får gåsehuden til å reise seg. Dette dukker kun unntaksvis opp i Netflix' Devil May Cry, og det er skuffende at serien ikke klarer å gjøre noe mer ut av spillenes unike «attitude».
Det nærmeste serien kommer å virkelig vekke noe i meg er det lekne musikkutvalget og en unik, beint fram imponerende avstikker i episode seks. Ellers er dette en serieopplevelse man fint kan klare seg uten.
Den første sesongen av Devil May Cry kan strømmes i sin helhet på Netflix. Anmeldelsen er basert på alle åtte episoder.
