Peter møter gamle helter

Peter møter gamle helter

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg setter meg i bilen, vrir om på nøkkelen og putrer i vei. Jeg vet jeg ikke burde la meg påvirke, men klarer ikke å unngå at situasjonen retter sterke trusler mot min subjektivitet. Jeg er nervøs og spent, både gruer og gleder meg. Mens jeg lar den sedatlige følelsen av å følge en linjerett og åpen motorvei skylle over meg, drifter jeg sakte men sikkert bort i dagdrømmenes forførende verden.

Jeg kvekker til da jeg plutselig, til min store forskrekkelse, har ankommet destinasjonen. Jeg er ved reisens slutt, ilddåpen er her. Jeg fisker til meg en penn og papir, før jeg lunter inn på det avtalte møtestedet og åpner dørene til det heller miserable vannhullet. Ganske umiddelbart slår det meg at jeg har entret et sted der lovens lange arm kun har begrenset makt. Et tåkegrått teppe av sigarettrøyk bretter seg rundt meg og nærmest presser meg ut døren, men jeg trenger meg innover i lokalet.

Ute er det fortsatt høylys dag, her inne later det til å være evig natt. Interiøret er tjærepreget, klientellet likeså. Jeg titter rundt meg og det tar meg ikke lang tid før jeg ser ham sittende alene i lokalets mørkeste krok, lik en særdeles ugrasiøs Aragorn.

Den tidligere så brusete og fyldige barten er blitt redusert til en grålig og pjuskete ilder som ligger på dødsleiet under nesa hans. Den en gang så sjarmerende kulemagen har gjennomgått en formidabel vekst, og kroppen har inntatt en nærmest sirkulær form. Til og med kinnskjegget har inntatt en særdeles frynsete fasong.

”Hei, mitt navn er Peter og jeg kommer fra Spillverket. Du er Mario, ikke sant?”, sier jeg vaklende og usikkert.

”Ja, du er vel ikke blind, er du det a gutt?”, svarer han skarpt.

”Nei altså, beklager, dumt spørsmål. Okei, nå kom vi av på litt feil fot her, men eh, bare sånn for leserne, så hadde jeg egentlig håpet at du skulle siii…”, sier jeg og etterlater et transparent spørsmålstegn i luften.”

”Si hva?”, spør Mario oppgitt.

”Nei altså, du er jo på en måte Mario da sååå…”, igjen hinter jeg kraftig til at jeg ønsker en ny start på praten.

Han skjønner raskt hva jeg fisker etter, kremter, klistrer på seg et falskt smil, slår ut armene og utbasunerer:

”It’s a me, Mario!”

No livnar det i lundar

Og dermed er praten i gang. Vi småprater litt om løst og fast. Han virker overraskende oppegående når det gjelder internasjonal politikk og klimakrisen. Vi er så vidt inne på den spente situasjonen med Nord-Korea, før jeg ganske høflig etterspør at vi setter i gang det offisielle intervjuet. (Samtalen som følger er diktat fra intervjuet, nedskrevet fra båndopptak gjort under samtalen)

”Så Mario, takk for at du tok deg tiden til å møte oss i Spillverket. Med din travle agenda kan jeg ikke annet enn å føle meg beæret for at du tok deg tid til dette intervjuet.

”Bare hyggelig, alltid tid til fansen vet du”, svarer han overraskende friskt.

”Så Mario, kan du fortelle meg litt om din eventyrlige karriere i Nintendo?”

”Å, det gjør jeg så gjerne! Helt siden Nintendo tok meg inn i varmen på starten av 80-tallet, har livet vært som en eneste lang fest. Jeg har reist jorden rundt og gledet barn fra hele verden over i snart 30 år. Det er ikke verst for en enkel rørlegger fra Italia hva?”, svarer han med tilsynelatende engasjement.

”Nei, dine meritter er mange og det er vel ingen som helt kan måle seg med deg. Jeg vil bare på vegne av meg selv få si at du i alle år har vært en foregangsfigu-”, jeg blir avbrutt.

”Du, kamerat… Peter, var det? Kan du skru av den greia der et lite øyeblikk?”, kommer det ganske uventet fra Mario.

”Vel, altså… Ja jo, sikkert. Det er jo et intervju dette, men okei”, sier jeg og later som om jeg skrur av båndopptakeren. I all hemmelighet og diskresjon lar jeg den bli stående på opptak.

”Takk. Du, kan du ikke bare kutte ut pisset. Jeg er for gammel for denne runddansen. Du har ikke kommet her for å smiske og fortelle meg hvor flott du synes jeg er, har du vel?”, Mario ser plutselig overraskende fokusert og skjerpet ut.

”Jo altså, våre lesere synes jo at-”, igjen blir jeg avbrutt.

”Drit i leserne! Vil du at jeg skal fortelle deg sannheten? Et lite glimt bak kulissene og lyskasterne? Sannheten er at jeg er drittlei! Jeg har holdt på med det her siden før du ble født! Jeg hadde alt jeg trengte jeg. Levde i et bortgjemt lite samfunn i en krok av Italia. Bare jeg og brodern som drev for oss selv, et lite rørleggerfirma var alt vi hadde. Det var vel ikke rare greiene, men det holdt til salt i maten og vi var fornøyde med det vi.”, kommer det overraskende.

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen