REFLEKSJON: Pokémanien er et faktum
Refleksjon

Pokémanien er et faktum

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Som den unge og uerfarne skolegutten jeg var, ble jeg på barneskolen kastet frem og tilbake mellom diverse "superkule" leketøy og merkevarer. Det var jeg egentlig ganske fornøyd med, jeg levde (u)lykkelig uvitende. Så ble jeg introdusert til Pokémon, og for en hardbarket og erfaren trener jeg skulle bli - jeg måtte fange absolutt alle.

Jeg hadde fått et kall, og jeg skulle definitivt ut på eventyr.

Fange noen rare dyr som bor inni en ball

I 1999 ble Pokémon sluppet i utgavene Blue og Red her til lands, og dermed var det pakket og klart for jomfruturen til Kanto, regionen i den første generasjonen med Pokémon-spill. Man ser karakteren sin ovenfra, og fanger pokémon som man trener opp gjennom kamper mot andre beist. Man kunne velge mellom hele 151 pokémon og reise over et praktfullt fantasiland, som kun sluttet å bli vakrere og vakrere når man selv sluttet og fantasere.

Sprudlende svart-hvitt.
Sprudlende svart-hvitt.

Målet var enkelt: Bank alle gymlederne ned i støvlene og fang så mange pokémon du klarer i prosessen. Deretter måtte man slåss mot en håndfull ekstra motstandere som var hakket tøffere, noe som gjorde deg til verdens beste pokémon-trener.

Det tok ikke lang tid før jeg anså meg som en verdensvant globetrotter av dimensjoner. Antall fangede krabater og gym-merker jeg hadde begynte nemlig å stige i et forrykende tempo, jeg var på vei mot berømmelse! Til slutt klarte jeg å karre meg forbi de siste utfordringene på Indigo Plateu, men merkelig nok uteble berømmelsen.

Jeg fortsatte selvfølgelig å spille min elskede blå kopi av spillet, men nå kun for å gjøre mine pokévenner sterkere. Heldigvis fulgte Nintendo opp med generasjon to av spillene relativt hurtig, som jeg på mirakuløst vis fikk tak i året før det ble sluppet i Norge.

Gylne tider

Jeg husker fremdeles, og kommer nok alltid til å huske, mine klamme og svette fingre som lette febrilsk igjennom hyllene på en lokal elektronikkforretning i Thailand. Hva jeg lette etter? Det var selvfølgelig mer Pokémon. Jeg visste ikke om den nye generasjonen, altså gull og sølv, faktisk hadde jeg aldri hørt om noen oppfølger i det hele tatt. Det eneste som drev meg var min tørst etter mer, og håpet om å finne det ble mindre og mindre. Til slutt så jeg opp på hyllen ovenfor, hvor Pokémon Gull stod majestetisk utstilt, triumferende over de andre spillene. Pokémon-spillet var så hellig at det måtte bli oppbevart over vanlige spill til alle tider.

Hvis det ikke hadde vært for denne ferieturen hadde jeg nok måttet vente til 2001 som alle andre. Jeg kastet ikke bort et sekund på å drive med andre latterlige fritidsaktiviteter, jeg måtte bare spille, spille og spille litt til.

Å, så sinna.
Å, så sinna.

Pokémon Gold & Silver tok i bruk den samme formelen til de originale spillene, men bød også på en rekke nye godbiter som gjorde det lett å nok en gang fordype seg i den magiske verdenen. Den største forandringen var nok introduksjonen av en komplett 24-timers døgnmekanikk, som påvirket hvilke pokémon du traff på. For eksempel kunne man møte på andre beist på dagen enn på natten, i tillegg til at andre begivenheter også ble styrt av dette. I tillegg var det nå 100 flere pokémon, pokémon kunne nå holde objekter, man kunne parre pokémon, man kunne møte på nye legendariske pokémon og høre på radio.

Når også denne giganten av et spill var overvunnet var det på tide med en lang og nærmest uutholdelig pause. Det skulle nemlig ta Nintendo tre år å utvikle den tredje generasjonen, Ruby & Sapphire. Jeg kastet sprettball i veggen, jeg tvinnet tommeltotter, jeg gjorde til og med andre ting enn å spille. Til slutt ble ventingen overveldende, og min tidligere Pokémon-glede var nå som et lys som sakte døde ut.

Jeg hadde nesten glemt Pokémon helt da jeg nok en gang tilbrakte en ferie i Thailand. På hyllen i butikken fikk jeg atter en gang øye på noe fantastisk. Til min store forbløffelse og overraskelse fant jeg nok en gang Pokémon. Lyset blusset umiddelbart opp igjen, og jeg plukket spillet stolt ned fra hyllen og gikk umiddelbart til innkjøp.

Man kunne for første gang sloss to og to.
Man kunne for første gang sloss to og to.

Utallige timer gikk med på å spille Sapphire. Den kjente og kjære oppskriften på Pokémon-spill holdt seg som alltid like godt, og jeg fikk nok en gang servert flere nyvinninger. De aller største forandringene var at man kunne slåss to mot to, og at noen angrep gjorde skade til begge i fiendens duo. 135 nye Pokémon ble lagt til.

Jeg kunne nok en gang konstatere med uovervinnelig selvsikkerhet at jeg var den aller beste treneren også i dette spillet.

En svunnen tid

I 2007 slapp Nintendo den fjerde generasjonen, Pokémon Diamond & Pearl. Problemet nå var at jeg anså meg som for voksen til å delta i slike barnslige og trivielle affærer som å spille Pokémon. Sannheten var at jeg innerst inne savnet lommemonsterne noe fryktelig.

DSens andre skjerm tas i bruk.
DSens andre skjerm tas i bruk.

Det skulle ta enda to år for meg å få ut fingern. I 2009 ble nemlig Platinum, "super"-versjonen av Diamond & Pearl, lansert. Fristelsen ble for stor, og jeg investerte umiddelbart i en Nintendo DS og bestilte Platinum fra USA. Samlerinstinktet var tilbake.

Den fjerde generasjonen introduserte 107 nye pokémon, noe som brakte det totale antallet til 493. Dette var også de første Pokémon-spillene til DS, noe som i praksis ikke betyr stort mer enn at de tar den trykkfølsomme skjermen hyppig i bruk. Nytt var også en mer utdypende måte å klassifisere angrep på.

Også dette spillet ble, og blir fremdeles, spilt til jeg får krampe i tommelen. Det er rett og slett så gøy og har så mye å gjøre at det er vanskelig og legge det fra seg. Det hjelper vel ikke nevneverdig at spillene alltid har vært til portable konsoller, noe som gjør at spillavhengigheten ikke slutter ved døra. Man kan fange flere monstre på bussen, ta rotta på gymlederen på jobben eller fomle seg gjennom en grotte i dagligvarebutikken.

Stakkars Tyranitar.
Stakkars Tyranitar.

Nå som revitaliseringene av Gold & Silver (Heartgold & Souldilver) er rett rundt hjørnet, er det artig å tenke på at en spillserie kan fange en persons oppmerksomhet så mye som i dette tilfellet.

Lommemonstrene er for meg noe helt spesielt, noe jeg alltid vil huske og forbinde med min barndom. Pokémon er definitivt i en kategori for seg selv, og leverer alltid kvalitetsspill. Med Pokémon vet jeg hva jeg får, og jeg vet det kommer til å bli helt fantastisk. Hittil har jeg ikke tatt feil én eneste gang.

Pokémon fanger essensen av den barnslige utforskningslysten, det fantasifulle sinnet, og den rene og pure gleden jeg opplevde av å få være med på en reise gjennom den magiske Pokéverdenen. Jeg savner tiden hvor alt var så uskyldig og lekent som i Pokémon-serien.

Til syvende og sist er det Pokémon som fanger deg.

Kommentarer (53)

Forsiden akkurat nå

Til toppen