Anmeldelse
topp

Pokémon Battle Revolution

Det er ikke tilfeldig at Pokémon på relativt kort tid har blitt Nintendos nest mest verdifulle merkevare. I skyggen av Super Mario Galaxy slippes Pokémon-brigaden løs på Wii i et frontalangrep som får D-dagen til å virke veloverveid. Hvert eneste solgte spill er en personlig tragedie, og det blir ikke bedre av at Nintendo vet hva de gjør. Battle Revolution er et skamløst forsøk på å tømme portemonéen til foreldregenerasjonen, og tilbyr deg ingenting du ikke har sett før. Det er ikke spillbart i den grad at det knapt er et spill, men en utvidelsespakke som ikke utvider noe annet enn dimensjonene. Hva kan så grunnen til dette være? Ikke piss i ditt eget drikkevann.

Perler er for svin

Pokémon Battle Revolution kunne vært et flaggskip for integrert kommunikasjon. Det kunne også satt standarden for Wii-ens internettjeneste, men det går ikke lang tid før alle potensielle kvaliteter resulterer i fatale mutasjoner. Fra den antikvariske og uoversiktlige presentasjonen til de udynamiske kampene som utgjør kjernen av spillets innhold, er spillet et sammensurium av foreldede og utilpassede løsninger. Deres eneste fellestrekk er at de fleste av dem kunne vikariert som interaksjonens antistoff.

Allerede fra første sekund er det noe som skurrer. Nintendo har lenge hatt en forkjærlighet for å fortelle deg hvordan du skal angripe spillene deres heller enn å presentere dem på en intuitiv måte, men rektangelmenyene Pokémon Team har valgt denne gangen er et lavmål som sender tankene tilbake til den store depresjonen.

Hvert eneste nye valg resulterer i ukontrollerbar munndiaré fra en resepsjonist du straks mistenker for å ha rømt fra Hotel Cæsar. Hun virker hellig overbevist om at den beste måten å formidle en eksotisk ferieøy på er å holde deg innesperret på hotellet slik at du kan lese turistbrosjyrene deres i ro og fred. Bare arbeid og ingen leking skal gjøre deg til slem gutt. Eller kanskje hun bare er en kunstig konstruksjon som skal appellere til målgruppens grad av ensomhet og isolasjon? Det er sannelig ikke godt å vite. Tingenes tilstand gir imidlertid mer mening når du innser hva paradiset Pokétopia(!) egentlig har å by på.

Men ingen perleport, uten skjærsild, eller hva? Veien forbi St. Peter kommer i form av et kamp-pass, din personlige treneridentitet. Muligheten til å utforme sitt eget pass er imidlertid stengt av med mindre du overfører monstre du selv har trent opp i Pokémon Diamond eller Pearl. Hvis du ikke har muligheten til dette må du klare deg med det spillet er villig til å gi deg, seks vilkårlige Pokémoner du ikke har mulighet til å utvikle eller påvirke på noen som helst måte. Siden kampene er spillets eneste reelle innhold, er det bare å gratulerere: Du har akkurat kjøpt katta i sekken.

Pokémania

Det begynner å bli en stund siden Pokémon ble popkultur. Etter sigende er det 493 av dem nå, og med hver generasjon har Nintendo vist at de kjenner sin figurutforming. Hovedgrunnen til Pokémons suksess er hvordan serien henter inspirasjon til sine hamkledde samleobjekter fra en variert biologi, men samtidig evner å systematisere det stadig mer varierte universet innenfor lettfattelige rammer. Slik stimuleres både fantasien og trangen til å kategorisere sanseinntrykk, og det er enkelt å forstå hvorfor universet favner bredt. De siste skuddene på stammen er akkurat like lettgjenkjennelige som de første, og den uttrykksfulle anime-stilen bidrar som regel til å tilføre den nødvendige graden av personlighet til en allerede variert visuell utforming. I spillsammenheng finnes det ganske enkelt ikke fullverdige konkurrenter.

Selve kampene er en sinnsrik videreutvikling av stein-saks-papir-systemet som i en eller annen form har ligget til grunn for de fleste sjangrene vi kjenner idag. Pokémon startet som et ganske uutviklet østlig rollespill, og formelen har holdt seg relativt stabil siden den første utgaven dukket opp for mer enn ti år siden. Der det imidlertid skiller seg fra lignende spill, er ved at fokusen er tatt vekk fra statistikkmanipulering og steampunk-drama, slik at du istedenfor kan fokusere på hver enkelt Pokémons velbefinnende.

Dette resulterer imidlertid i en del uromomenter som bare bli mer tydelig når det turbaserte kampsystemet er isolert som i Pokémon Battle Revolution. For skal du utvikle empati for pikselvennene dine er tvangtstanker en beskjeden pris å betale. Pokémoner brennes og paralyseres, fryser og skjelver, forvirres og forgiftes om en annen. Det er kort sagt ingen grenser for hva de stakkars krøtterne må gjennomgå i ditt navn. På grunn av den manglende evnen Game Boy hadde til å presentere dette grafisk ble du heller møtt med uhørte mengder tekst. Uansett hva som skjer kan du garantere at spillet har en skriftlig tilbakemelding som holder seg akkurat lenge nok på skjermen til at du ikke kan unngå å lese den. Slik er det også i Battle Revolution.

Stillstand i ingenmannsland

Det burde ikke være vanskelig å forstå at dette ikke fungerer. Det som for ti år siden var et sublimt virkemiddel, er allerede blitt et tveegget sverd, og med dagens muligheter for grafisk presentasjon er det ikke lett å forstå hvorfor spillet må loggføre hver eneste lille bagatell som tekst. Selve kampene er ikke helt uten kløkt, men det enorme figurgalleriet, og de tilsvarende få valgmulighetene, har resultert i et spill som ikke er i nærheten av å være balansert. Krydret med den verste kommentatoren i manns minne og musikk som sender tankene til satans egen tango, kan du være forberedt på en tålmodighetsprøve av de store.

Utenfor kampene er den østlige rollespillstrukturen erstattet med det som med litt godvilje kan beskrives som et slåssespill. Du kjemper deg fram mot finalen på ulike arenaer under et grunnleggende regelsett. Vinner du får du kuponger, som fungerer som spillets valuta, samt at du låser opp neste arena. Men selv ikke den elementære arenastrukturen som skal fange konkurranseaspektet ved Pokémon er helt uten feil. Av en eller annen grunn tror spillet at det er en god idé å fra tid til annen frarøve spilleren sine egne Pokémon. At det også reduserer kamputfallet til ren bingo er tydeligvis ikke så nøye. Hvorvidt dette er et forsøk på å utvide et spill med skrantende innhold eller ren dumskap vites ikke. Resultatet er imidlertid alltid det samme: Du blir ikke motivert.

Noe som heller ikke motiverer er premieringen. I motsetning til i rollespillet, der treneren ganske enkelt fungerer som et mellomledd for spillerens egentlige oppgave som profesjonell Pokémon-temmer, blir du her oppfordret i å bruke ressurser på å utforme treneren istedenfor monstrene dine. Pokémon-trenerne har i spillene alltid vært tomme sjablonger ispedd en mer eller mindre vellykket grad av ironisk distanse som skal få deg til å føle deg spesiell. Denne gangen får du sjansen til å være en av dem. Kolera-alternativet er å spinke og spare for å få råd til overprisede spesialangrep du kan sende tilbake til DS-en. Følelsen du sitter igjen med er alltid å ikke ha oppnådd noe som helst.

Det er godt å gremmes sammen

Noen vil kanskje hevde at å behandle Battle Revolution som en enspilleropplevelse er å skyte over mål. Problemet er bare at flerspillerdelen nesten er blottet for relevant innhold, og at det lille som er der holdes avstengt til du har kastet bort et tosifret antall timer på Nintendos versjon av blod og ære.

Men når du først kommer i gang, skal det sies at kommunikasjonen mellom DS og Wii er like trådløs som den er knirkefri. Spillets mest interessante modus lar deg styre kampene på tv-skjermen ved hjelp av to til fire DS-er og like mange versjoner av Diamond og Pearl, en opplevelse det er vanskelig å teste fullt ut, men som du likevel ikke har noen grunn til å mistenke for å ikke fungere. Muligheten til å utforme kamp-pass blir litt mer interessant når du har noen venner på besøk, og å forandre trenernes naive tilrop til obskøniteter og fyord er kult det. Bare pass på at alle DS-spillene tilhører samme sone.

Hvis du er en venneløs stakkar har du også muligheten til å spille over Wi-fi, men hvorfor noen skulle ønske å gjøre det er en av spillets mange gåter. Det er ingenting som skal få deg til å komme tilbake, ingen rangeringer eller turneringer. Ja, selv muligheten til å forandre trenerens tilrop er borte i Nintendos forsøk på å utforme en nettjeneste som ikke skal fornærme noen. At den ender opp som fullstendig uinteressant, både som konkurrerende arena og sosialt nettverk, virker ikke å bekymre dem nevneverdig. Det du kan gjøre er å vise fram stjernegalleriet ditt til stemmeløse fremmede, utsette deg selv for noen seigpinende treige kamper og kle opp treneren din som Pikachu. Du skal ikke tro du er noe. Eller til nød: Du skal ikke tro du er noe mer enn et anonymt pelskrek som resten av oss.

Konklusjon

Pokémon Battle Revolution er uforståelig. Det er et bedre utgangspunkt for machinima enn et spill; som interaktivitetens goldeste ørken krever det ingenting av deg som spiller. Naturlig nok gir det heller ingenting tilbake. Selv spillets tilsynelatende kvaliteter er paradoksale – rekreasjonen du opplever ved å spille et spill som bare krever en knapp og noen late håndbevegelser, gjør det mer naturlig å sammenligne underholdningsverdien i Battle Revolution med den du finner i å zappe mellom etter skolen-rekkene til TV Norge og TV 2 enn noe annet du kommer til å spille i år. Spillet er så oppsatt på å ikke stjele markedsandeler fra Pearl og Diamond at det ikke en gang legger merke til at de holder musikal sammen i bakgrunnen.

Et kampsystem som viser alderdomstegn er fullstendig tatt ut av konteksten, supplert med en produksjonsverdi som ikke står tilbake for selv de lateste Wii-spillene så lang, og deretter solgt for full pris. Dette er en skamløs utnyttelse av de iboende kvalitetene i Pokémon-universet, like blottet for formildende omstendigheter som for relevanse. Men hva gjør vel det når millioner av barneskoleelever vil svelge dette rått, mens investorene ler hele veien til banken? Og Nintendo er en hederlig bedrift.

Vurdering


Pokémon Battle Revolution Wii Wii 2/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. desember 2007
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen