Shadow of the Colossus

Seiersrus med bismak
Dette gir seiersrusen en viss bismak. Hver gang du - etter å ha kjempet og slitt i en evighet - får inn det avgjørende slaget og ser kolossen synke sammen i sakte film, blandes den enorme tilfredsstillelse med et lite stikk av skyldfølelse - du er morderen som er skyld i at dette fantastiske vesenet aldri mer skal se dagens lys. Disse kolossene er ikke som andre spillfiender. De er ikke som de kalde romvesenene, de hjerneløse zombiene eller de stygge demonene som vi møtes av i en stadig større mengde spill. I stedet virker det som hver og en av dem har en sjel, som du river fra dem, en etter en.

Er det negativt? Nei, egentlig er det det stikk motsatte. Når syntes du sist synd på en fiende i et spill? Shadow of the Colossus er et lysende eksempel på at favoritthobbyen vår kan bestå av noe mer enn de hyperkommersielle, tankeløse og kulturelt uinteressante spillene de store utgiverne gir oss på samlebånd. Dette spillet gir deg en mye mer helhetlig og mangefasettert opplevelse enn det vi er vant med. Det skaper følelser, både gode og vonde, og på den måten viser det litt av spillmediets potensial.

Noen påstår kanskje at Shadow of the Colossus ikke appellerer til andre enn hardcore-spillerne. Dette mener jeg er fullstendig feil. Skal spillmediet utvikle seg til å bli allment akseptert hos vanlige mennesker som noe mer enn kjappe distraksjoner, holder det ikke med enkle festspill som Buzz og Eye-Toy. Vi må ha produksjoner som viser at spill faktisk har noe å fare med som medium - spill som fanger interessen til de som ikke er interessert i skyting, sport og muskeløse slossekjemper (og medfølgende, lettkledde babes). Shadow of the Colossus er et slikt spill.

Enormt, men ikke perfekt
Shadow of the Colossus er et spill utenom det vanlige, et spill av den typen som kun dukker opp en håndfull ganger per spillgenerasjon, og når du har fullført det vet du at du har opplevd noe stort. Likevel er det ikke noen tier. Alt det rundt selve gameplayet fungerer mer enn perfekt og veier i stor grad opp for spillets svakheter, men de er der like fullt. Den største av dem er at spillet rett og slett blir litt ensformig i lengden. Enkelt sagt fungerer det slik: Du begynner med å oppsøke kolossen, så leter du etter en måte å komme opp på den, og til sist finner du ut hvordan du skal få den ned. Så begynner du på nytt igjen, med neste koloss. Alle kolossene er unike og utfordrende på hver sin måte, men når du har tatt ti stykker begynner det hele å bli litt forutsigbart.

Det neste problemet er at noen av kolossene krever at du angriper dem på måter som ikke virker helt logiske, og selv om guden kommer med hint underveis er det ikke alltid disse hjelper spesielt mye. Dessuten kan ting føles litt urettferdig av og til - en av kolossene er for eksempel så rask til å angripe deg at om du først faller en gang, tar den deg sannsynligvis en gang til før du får reist deg, og så nok en gang, slik at du dør. Man kan også påstå at spillet er litt kort, at kontrollene er litt klumsete til tider og at på tross av de majestetiske landskapene, blir reisene mellom kolossene litt kjedelige mot slutten - spesielt hvis du av en eller annen grunn ikke klarer å finne stedet hvor den neste motstanderen din venter på deg.

Presentasjonsmessig maktdemonstrasjon
Shadow of the Colossus er utvilsomt et av tidenes vakreste spill. Det er en ren maktdemonstrasjon av artistiske ferdigheter, stilfull design og genial koding. Ikke bare gjør spillet ting med PS2-maskinvaren som vi ikke skulle trodd var mulig, men artistene har klart å utnytte spillmotorens rå kraft på en usedvanlig måte. Kolossene og landskapene er kanskje bare en samling polygoner og teksturer, men på et eller annet vis har utviklerne pustet liv i dem. Sjelden har jeg opplevd et spillmiljø som virker mer reelt, og figurer som virker mer ekte og troverdige enn kolossene, hesten og hovedpersonen i dette spillet.

Grafikken kommer rett og slett til å ta pusten fra deg, men den er ikke det eneste esset presentasjonen til Shadow of the Colossus har i ermet. Lydeffektene er også uvanlig godt laget, og sammen med det som skjer på skjermen drar de deg inn i den fantastiske og enestående verdenen Fumito Ueda sitt talentfulle utviklerteam har laget. Og til sist kommer musikken som kronen på verket. Dette spillet har et av de mest fantastiske lydsporene i noe spill til nå - det er ubeskrivelig bra, og må bare høres.

Konklusjon
Shadow of the Colossus er en milepæl i spillhistorien. Gameplaymessig er det ikke perfekt - langt derifra - men følelsen det gir deg når du spiller er nærmest unik. Når du navigerer de enorme landskapene er det nesten som om du kjenner vinden i håret, og når du møter en ny koloss for første gang, mister du pusten i et øyeblikks ærefrykt. Når du klamrer deg fast for harde livet på et flygende beist så stort som et hus, kjenner du hjertet slå hardere enn med noe annet spill, og når du endelig klarer å felle det mektige vesenet føler du både triumf, glede og sorg. Shadow of the Colossus gir deg opplevelser og følelser andre spill ikke er i nærheten av å skape, og tross enkelte svakheter er det et spill du rett og slett ikke kan gå glipp av.

Vurdering

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen