Allerede da spillet ble annonsert under E3 2019 (altså for det som føles som en evighet siden), var det noe helt spesielt med Deathloop. Den unike stilen, den fandenivoldske innstillingen og den herlige kombinasjonen av vågal skyting, presis sniking og Dishonored-aktige evner, lagde en helhet som var unektelig iøynefallende.
Et par år, flere trailere og noen utsettelser senere, har vi nå endelig sett flere lengre deler av spillet i aksjon. Det vi har sett er omtrent akkurat like gladvoldelig og spennende som vi hadde håpet, og vi kan knapt vente med å leke tidsreisende snikmorder til høsten.
Figurer i fokus
Deathloop forteller historien om to motstridende snikmordere som begge er fanget i samme tidsloop, hvor den samme dagen gjentar seg igjen og igjen. Vi spiller som råtassen Colt, og det er tilsynelatende hans reise som avgjør nøyaktig hvor, når og hvordan loopen starter på nytt. I hvert fall er det slik at hver gang man dør som Colt, våkner man opp på den samme stranden med det samme målet for øye: å bryte ut av syklusen.
Det hele sys sammen av en fortelling som hovedsakelig ser ut til å bli til mens man går. Etter en kort introduksjon kastes man ut i den halvåpne verdenen, hvor fire hovedområder utgjør åstedet for de kommende ugjerningene Colt må gjennomføre for å slippe fri.
Det har seg nemlig slik at det lusker åtte utvalgte mål rundt omkring på Blackreef Island, og det er visstnok bare ved å ta alle disse av dage på en og samme dag at Colt kan bryte den merkelige forbannelsen som holder ham fanget.
De åtte målene er alle ulike former for visjonærer som stiller med personlig særpreg og forskjellige gjøremål spredd utover dagen. Spenstige animasjoner og solid stemmeskuespill bringer hver figur til live med en herlig retroinspirert glød. Til og med Colt, som vi bare ser armene og hører stemmen til, har tonnevis av personlighet.
Nesten, men ikke helt en roguelite
Bare ved å utforske øya, følge ledetråder, lytte til samtaler og eksperimentere, kan man finne den raskeste og mest effektive veien fra A til H. Hvert mål forflytter seg naturlig i løpet av hver syklus, men Colt kan også påvirke det som skjer ved å løse gåter, interagere med omgivelsene og knerte fiender.
Fra et rent konseptuelt ståsted har Deathloop mange likheter med det nylig lanserte Returnal, men en vesentlig forskjell er at dagen man gjenopplever alltid er den samme. Spillet har svært få innslag av tilfeldig generering, og det er i bunn og grunn bare du, Colt, som kan endre handlingsforløpet.
Man tar også med seg informasjon man oppdager videre når man dør. På denne måten kan for eksempel en dørkode man finner i én loop brukes for å låse opp en permanent snarvei neste gang man våkner til live, mens opplysninger om en hemmelighet på det lokale biblioteket bare kan utforskes neste dag, når dørene er åpne.
Alt i alt fremstår spillet som et eneste stort gåtespill, med diffuse oppdrag og stor valgfrihet. Målene kan skytes, sparkes utfor stup og stikkes til døde, men man kan også ekspedere dem med feller og diverse sjanser man snubler over rundt omkring i universet. Mer enn noe annet blir jeg minnet om Hitman-serien, om enn bare i en meget overdreven og fartsfylt utgave.
Lekent og lett
I motsetning til Agent 47, er nemlig Colt like kapabel når han skyter som når han sniker, og rent gameplay-messig ser dette ut som en enda mer voldelig og actionpreget utgave av Dishonored-spillene. Dette innebærer at Colt i det ene øyeblikket kan snike seg innpå fiender bakfra og kaldkvele de uten å vekke oppsikt, mens han i det neste kan kombinere maskingevær, granater og overnaturlige evner for å karnøfle en hel bøling motstandere.
Blant evnene vi har sett så langt, finner vi typiske innslag som muligheten til å teleportere dit man vil og absorbere kuler, men også et par mer spenstige varianter. Ett spesialangrep ved navn «nexus» lar deg for eksempel koble en rekke fiender sammen, slik at alt som skjer med én av dem også vil skje med resten. Skyter man én i hodet, faller da alle sammen døde om.
Det ser forseggjort, lekent og lett ut når utviklerne i Arkane står bak spakene, men jeg ser for meg at det fort kan bli en litt tregere og mer metodisk affære når mindre erfarne spillere tar styringen. Likevel har spillet en unektelig og fandenivoldsk flyt over seg – Colt er kjapp og dødelig – og det er herlig å se spinnville eksempler på hvordan de ulike evnene kan fungere sammen når man først får litt øvelse.
Konklusjon
Det er fortsatt mye som er usikkert ved Deathloop, inkludert hvor innpåsliten Colts erkerival, som for øvrig kan kontrolleres av andre spillere via internett, kommer til å bli. Jeg er også usikker på hvor mange av de elleville stuntsene utviklerne viser fram den gemene spiller kommer til å klare å finne på og utføre på egenhånd.
Utenom disse to punktene, kan jeg stort sett bare rapportere fryd og gammen fra det vi har sett av spillet frem til nå. Forholdet mellom sniking og skyting ser ut til å være eksepsjonelt godt balansert, med super flyt når Colt veksler mellom knivstikking, pumpehagling og overnaturlige evner som river og sliter i de fargerike fiendene.
Konseptet er grusomt interessant, volden er overdreven i positiv forstand og Blackreef Island fremstår som et perfekt åsted for en omvendt drapsgåte. Mye ligger med andre ord til rette for at Deathloop kan bli et helt unikt og enestående spill.
Deathloop lanseres på PlayStation 5 og Windows 14. september.
