ANMELDELSE: The Fight: Lights Out
Anmeldelse

The Fight: Lights Out

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

I The Fight blir vi introdusert for en skitten og mørk virkelighet. Det er mann mot mann på tørre never. Det er den sterkestes rett som gjelder, og de svake vises ingen nåde. Har du punktert en lunge, sier du? Er skulderen ute av ledd? Synd for deg, gutt. Tørk av deg snørra, og gi meg 100 push-ups.

Danny Trejo er ingen engel. Vi kjenner han kanskje best som skuespiller fra filmer som From Dusk til Dawn, Con Air og Machete. Han tilbrakte store deler av 60-tallet innesperret for alt fra væpnet ran, til besittelse av narkotika. Inne i fengselet vant han en rekke boksetitler, og nå vil han la kunnskapen gå i arv.

Danny
Danny "Machete" Trejo

Det er som aspirerende slåsskjempe vi trer inn i Trejos verden. En lang rekke hardbarkede psykopater står klare til å meie deg ned som en liten legomann, så det gjelder å være forberedt. Allerede ved introduksjon til Move-kontrollene settes lista for resten av spillet. Det er ingen tvil, The Fight er allerede vinneren av årets spill – i kategorien "Hvem kan ta seg selv mest høytidelig, og så gå fullstendig på trynet".

Gangsterrappen gynger i bakgrunnen. Det er nesten så du lukter svetten i lokalet. Det er undergrunnen, det er mørkt, det er hardt og kaldt som stein. Foran oss står fryktede Danny Trejo og vifter stivt med en rosa Move-kontroller – seriøs som kreft. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg skal le eller gråte.

Ironi på sitt beste

Hele poenget med Sonys nye bevegelseskontroller er å skape en mer direkte og engasjerende opplevelse for spilleren. Man må opp og stå, og faktisk bruke kroppen aktivt med en kontroller i hver hånd som leser av bevegelsene dine. Da er det mildt sagt ironisk at jeg praktisk talt blir truet på livet hvis jeg skulle ta et steg til siden. I motsetning til Microsofts Kinect, klarer ikke Move å lese mine bevegelser, bare kontrollerens, så tar jeg et steg til siden blir den mektig forvirret.

Litt skitne knep må man tåle
Litt skitne knep må man tåle

Forvirret er forresten et godt stikkord når man skal beskrive The Fights klønete forsøk på å lese hva jeg vil gjøre. På grunn av akutt mangel på Move-kontrollere i løsvekt, endte jeg opp med å bruke den gode gamle Dualshocken i venstre hånd. På et punkt var det nesten så jeg vurderte å tilkalle en ung prest og en gammel prest, for den hadde virkelig sin egen vilje. Et enkelt slag rett frem klarte den å lese av mesteparten av gangene, men uppercut og hook var en annen historie.

Move-kontrolleren klarte derimot å lese bevegelsene mine perfekt, men med en stygg forsinkelse som ofte gjorde sikting vanskeligere enn det burde være. Når man i tillegg blander inn din virtuelle hånds ublide møte med motstanderens kroppsdeler i spillet, oppstår det fort videre komplikasjoner.

Så ender man da for enkelhets skyld opp med å stort sett bruke skitne triks. Disse slagene låser du opp gjennom spillets gang, og innebærer at du holder inne en knapp mens du utfører en bestemt bevegelse. Dette blir så lest og oversatt til korresponderende slag i spillet med en mye høyere sjanse for å treffe. Det er med andre ord ikke en kartlegging av dine egne bevegelser lengre, men en glorifisert knapp. Da kunne man vel like greit stått over bevegelseskontroller og spart seg for frustrasjonen?

Anmeldelse: Playstation Move - Målet om presisjon er i sikte

Fysisk fostring på sitt verste

For å kunne legge stadig sterkere motstandere i vater, er man avhengig av voksende muskler og bedre reflekser og teknikk. I spillets treningsrom har man mulighet til å tjene opp poeng som så kan fordeles som man selv vil i ulike kategorier. Her gjøres det et lite forsøk på å innføre valgmuligheter for spilleren, men det gjøres på helt feil måte. For det første er selve treningsmetodene uutholdelig kjedelige. Hvem i alle verdens dager kom på at det var en god idé å tvinge spilleren til å slå på en boksebag i endeløse tider? Det sies at det er vanskelig å komme inn i spillbransjen, men når jeg ser hvilke valg som har blitt tatt i dette spillet, begynner jeg å tvile sterkt på at kravene til ansettelse kunne vært spesielt store.

Katarsis!
Katarsis!

Når man så endelig får opptjent disse dyrebare poengene, er det så antiklimaktisk det øyeblikket de fordeles at man får en snikende mistanke om at alt slitet var bortkastet. Spillet har en gjennomgående tendens til å gi mangelfull tilbakemelding. Jeg føler aldri at valgene jeg foretar har noen reell verdi, verken i kamp, eller mellom slagene. Det utsletter enhver følelse av progresjon og gjør spillopplevelsen lik undergrunnens monokromatiske ytre.

Etter å ha beseiret spillets første motstandere begynner man å miste lysten. Når det så blir klart at det venter i overkant av 100 nye slike monokromatiske opplevelser med tilhørende treningsøkter, er det ikke lange veien til avknappen. Som seg hør og bør har spillet støtte for flerspiller både over nett og ved hjelp av lokalt delt skjerm. Rekken av gode ideer fortsetter også inn i implementeringen av denne bestanddelen. Karakteren fra enspillerdelen blir nemlig med over i flerspillerdelen, noe som gjør at en som har spilt gjennom spillet og trent seg opp kan banke vettet ut av en ny spiller. Det er heller ingen systemer som sørger for at du pares med spillere av samme styrke, noe som i seg selv forverrer en opplevelse som kan sammenlignes med å se på to fulle jenter fly på hverandre på fest. Armene flyr til alle kanter i en vill fart uten noe større mål eller mening.

Konklusjon - katarsis på sitt beste

La meg si det først som sist – dette spillet er ikke for de minste. Har ikke poden din fått dilla av Turtles og Power Rangers, vil han få det etter noen runder i The Fight. Det gjør noe med en å svinge blodtørstig etter svimlende motstandere som ikke har krefter igjen til å stå mot. Apatien som kommer av å spille et kjedelig spill blir helt uten varsel byttet ut til fordel for bankende puls, flekkede tenner og økende innlevelse. Ur-instinktet bobler opp til overflaten, og morgendagens middagsplaner erstattes av ønsker om å knekke bein og knuse skaller. Det er i dette lille øyeblikket at The Fight lever opp til hva det kunne vært.

Finting er noe tull
Finting er noe tull

Isteden rives man ut av denne boblen med ønsker om å hive både Move-kontroller og kamera i veggen. The Fight er et spill med en enkel og god grunnidé som har blitt et offer for mangel på ambisjoner eller ressurser. Det som står igjen, er en grå pappmasse av dårlige beslutninger som grenser til latterlige.

Har du blodtrykk og Move-kontroller kjært, ta heller en runde Punch-Out, eller vent spent på Star Wars Kinect.

Anmeldelse: Punch-Out! - Et slag i luften

Les også: Kinect vil ta over stua di

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen