ANMELDELSE: The Legend of Zelda: Spirit Tracks
Anmeldelse

The Legend of Zelda: Spirit Tracks

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Hva skal til for at en tradisjon skal holdes i live? Det viktigste er nok at den oppleves som relevant og meningsfylt, selv i skiftende tider. Nintendo har nå fulgt tradisjonen fra det første Zelda-spillet helt siden 1987. Er det ikke nok snart?

Den samme gamle visa...

Tøffetoget blir enda tøffere når det får påmontert en kanon.
Tøffetoget blir enda tøffere når det får påmontert en kanon.

Spirit Tracks byr ikke på en eneste overraskelse hvis du har spilt et Zelda-spill før. Vår grønnkledte helt, Link, rekker knapt å ta seg en kaffekopp om morgenen før prinsesse Zelda blir kidnappet og han må ut og redde dagen.

Akkurat som før må man utforske en stor og variert verden, og få tilgang til forskjellige templer som byr på både monsterkamper og lett hjernetrim. Denne gang utforsker man riket som lokfører på et magisk tog, men ellers er ting stort sett de samme som i det forrige Zelda-spillet til DS - Phantom Hourglass – som ble gitt ut i 2007.

Dette innebærer blant annet at man igjen må besøke et digert tårn før man får tilgang til nye templer, som utgjør en lang serie utfordringer man må gå gjennom i løpet av spillet. Phantom Hourglass fikk en del kritikk for at man stadig måtte pløye gjennom de samme etasjene i tårnet om og om igjen, og dessuten måtte forholde seg til en streng tidsfrist.

...i en ny og fengende versjon

Åndetårnet er et tydelig landemerke når du er ute og kjører tog.
Åndetårnet er et tydelig landemerke når du er ute og kjører tog.

Dermed er det gledelig å kunne konstatere at dette elementet er blitt kraftig forbedret. Borte er både tidsfrist og kravet om at man må starte på nytt hver gang, og dessuten byr dette tårnet på unike opplevelser.

Den store nyheten i Spirit Tracks er at prinsesse Zelda for første gang er med Link på eventyr. Likevel er oppdraget å redde Zelda, men kidnapperne hennes gjorde ikke noen spesielt god jobb. Dermed fikk de med seg kroppen hennes, men sjelen ble igjen hos Link.

Det viser seg kjapt at å ha med seg et kongelig spøkelse har sine fordeler. Ikke bare byr spillet på mange festlige samtaler mellom Link og Zelda, men i Åndetårnet – som man altså stadig vender tilbake til – kan Zelda hjelpe Link på en svært håndfast måte. Akkurat hvordan dette foregår skal jeg la deg få finne ut selv, men opplevelsen er med på å løfte spilletiden i tårnet opp på et eget nivå.

Godt redskap er halve jobben

Bossene du må bekjempe krever god taktikk og raske reaksjoner.
Bossene du må bekjempe krever god taktikk og raske reaksjoner.

Baksiden av dette er at de vanlige templene man må utforske føles litt mindre spektakulære. Her er alt ved det gamle: Låste dører må åpnes, feller må unngås, praktiske oppgaver må løses, skatter må finnes, og – så klart – bosser må bekjempes.

Den gamle formelen holder fortsatt mål, men templene i Spirit Tracks lider litt av å føles mer som en serie tilfeldige utfordringer enn som faktiske steder. Opplevelsen er absolutt god, men man sitter igjen med en følelse av at det skortet litt på inspirasjonen da templene ble utformet.

Tradisjonen tro får Link et imponerende sett med hjelpemidler underveis, og utvalget denne gang er litt blanda drops. Som i flere tidligere spill får Link tidlig et instrument å spille på, denne gang en panfløyte. Spillet krever at du blåser i mikrofonen for å spille, og resultatet er en ganske autentisk fløytefølelse.

Andre hjelpemidler bruker også DS-ens unike egenskaper. Den magiske boomerangen er så klart med, og det fungerer fortsatt ypperlig å tegne opp kastebanen på pekeskjermen. Andre redskaper føles ikke like vellykkede; ett av dem krever at du stadig blåser i mikrofonen for å bruke det, noe som er distraherende i kamp og bare irriterende ellers.

Herlig totalopplevelse

"Jøss og jøss, et spøkelse!" Historien er velkjent, men den blir levende ved hjelp av gode filmklipp og morsomme dialoger.

Uansett er det helhetsinntrykket som teller, og her kaster Spirit Tracks en innertier. Riket man må utforske er fullt av pussige og morsomme figurer, det er et utall av steder å besøke og utforske, og så klart er det en drøss av ekstraoppdrag som pirrer nysgjerrigheten underveis.

Det viktigste elementet er hvor lekent og morsomt alt føles. Å kjøre tog overalt høres kanskje slitsomt ut, men takket være ypperlige grafiske detaljer og ikke minst et lydspor som hører hjemme blant de aller beste i serien, blir det en ren glede.

Den karakteristiske og uttrykksfulle tegneseriestilen passer ypperlig til DS-ens små skjermer, og kontrollsystemet – minus noe av mikrofonbruken, som nevnt – kunne ikke vært enklere: Akkurat som i Phantom Hourglass styres alle handlinger ved at du trykker og tegner på skjermen. Det tar et par minutter å lære seg, og så føles det som den mest naturlige ting i verden.

Konklusjon

Se så søte de er sammen.
Se så søte de er sammen.

Zelda-serien har alltid handlet like mye om det kjente og kjære, som den har dreiet seg om å by på nye vrier på det opprinnelige konseptet. Spirit Tracks får full klaff på begge punkter. Uansett om du er Zelda-veteran eller aldri har møtt Link før, vil du garantert finne noe å glede deg over.

Noe av det viktigste i et Nintendo-spill er at utviklerne forstår hvordan små belønninger hele tiden holder interessen og spillegleden oppe. Små, morsomme øyeblikk, en valgfri utfordring som frister deg vekk fra reiseruta, lydeffektene og musikken som alltid passer perfekt: Alt dette er småting som til sammen styrker et allerede knallsterkt grunnkonsept. Dessuten får du en ypperlig flerspillermodus, med en egen liten vri på den fra Phantom Hourglass.

Så, nei, det er ikke nok ennå. Ikke så lenge Nintendo igjen og igjen viser at Zelda-serien i aller høyeste grad fortsatt er relevant. Spirit Tracks er ren nytelse i spillform. Selv om det kanskje føles veldig tradisjonsbundet til tider, er det umulig å kjede seg – selv om du har sett det meste før. Dette er håndverk i en egen klasse, så gjør deg selv en tjeneste og ta en togtur i vinter.

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen