Jazz Jackrabbit.
Tilbakeblikk
Jazz Jackrabbit. (Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no)

Jazz Jackrabbit

Jazz Jackrabbit var PC-plattformspillenes forsøk på «kule» spillmaskotter

Vi tar et blikk tilbake på Jazz Jackrabbit-seriens historie, fra begynnelse til slutt.

Det hadde egentlig aldri vært mangelvare på plattformspill til PC-markedet. Epic MegaGames hadde allerede gitt ut flere, mens rivalen Apogee Software hadde en håndfull tilgjengelig, hvor trolig Commander Keen er den mest kjente. Likevel manglet PC-spillene noe veldig vesentlig: En virkelig kul spillfigur. Det skulle de gjøre noe med i 1994.

Hevngjerrig Harepus

Jazz Jackrabbit er ikke bare et navn som klinger godt, men også en lekker tegneseriefigur. Ser man på fysikken er inspirasjonskilden åpenbar, en lynrask hare som fyker forbi skjermen er til forveksling lik Sonic the Hedgehog. Men ser man litt nærmere på spillet er det åpenbart at dette er en «homage» til nesten alle suksessfulle plattformspill. Når skurken, Devon Shell, er en skilpadde som har kidnappet kjæresten din skal det vel ikke mye tankevirksomhet til for å skjønne at Mario har vært i tankene til spilldesignerene. Sist men ikke minst er det veldig mange likhetstrekk med Zool.

Hare mot skilpadde: 0-1. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Harepusen Jazz Jackrabbit starter altså sin hevntokt redningsoperasjon og setter kursen mot kjæresten Eva Earlong. Med sin røde bandana, overdimensjonerte gønner, og raske fysikk, er han rede til å lete universet rundt i sin jakt. Faktisk bokstavelig talt, for den onde Devon Shell har erobret massevis av planeter.

Selv om det kanskje ikke gir mening med romfarende skilpadder, vil jeg påstå at ulike planeter er en genistrek fra utviklerne. For hver verden har to brett og en sjefskamp. De byr på et grafisk uttrykk, særegne fiender, og egen musikk. Dette gjør at spillet hele tiden føles friskt, og man føler ikke at man har sett alt etter bare noen få brett. I grunn må jeg si jeg synes brettdesignet er ganske godt, og variert. Det er også verdt å nevne at det finnes haugevis med hemmelige ganger for bonuspoeng.

Som nevnt er Jazz væpnet, og det skiller han vel mest fra de mest åpenbare inspirasjonskildene. Man må nemlig ikke finne på å hoppe på, eller løpe inn i fiendene om man vil leve lenge. Heldigvis kan Jazz finne til sammen fem våpen å veksle mellom. I tillegg til tradisjonelle prosjektilvåpen, er det også en slags granatkaster hvor ammunisjonen spretter rundt til den treffer en fiende. Til slutt har man også en kubbe dynamitt som åpenbart smeller hardt.

Liten utfordring. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Nå har jeg gjort noen seriøse forsøk på å spille Jazz Jackrabbit i dag, om må innrømme at den største utfordringen er kombinasjonen av lav oppløsning og høy hastighet. Med VGA-standarden på 320x200 piksler blir jeg rett og slett svimmel når Jazz fyker forbi. I tillegg er det nærmest umulig å ikke løpe inn i ett eller annet om man ikke kjenner kartet godt fra før. Det virker som Epic MegaGames har hatt en viss grad av selvinnsikt på dette punktet, for det finnes en egen knapp som setter spillet i slow-motion.

Om man ønsker å prøve seg på Jazz Jackrabbit i dag ville jeg heller gått for OpenJazz. Det er en fan-reimplementasjon som krever originalfilene til spillet, men lar deg sette større oppløsning, og endel andre nyttige triks. Selv om det er litt juks å se større utsnitt av kartet som avslører litt av hvert, så kan man i det minste oppleve brettdesignet på en mer behagelig, og utvilsomt enklere måte.

Jazz Jackrabbit 2

En rekke PC-gamere omfavnet Jazz Jackrabbit, og håpet på en oppfølger. Det skulle de få, men ikke før i 1998, fire år etter. Med de teknologiske fremskrittene man så på 90-tallet var det mulig å få til adskillig mer i oppfølgeren. Mange ideer som ikke lot seg gjennomføre i 1994 på DOS-maskinene var nå enklere i Windows. Oppløsningen var naturligvis også jekket opp en del hakk. De passet på å raffinere verdenene enda mer ved å virkelig samkjøre «tileset« og nivådesignet. Spilleren fikk kloa i flere våpen, og spillet fikk en enda mer raffinert tegneseriestil.

Jazz & Spaz. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Den største genistreken var nok likevel og utvide spillet fra en ren enspilleropplevelse, til å tillate flere spillere via både nettverk og delt skjerm. I samme slengen introduserte man også den halvgærne broren til Jazz – Spaz Jackrabbit. Begge byr på nye måter å spille på i forhold til originalspillet. Spaz kan for eksempel gjøre et dobbelthopp for å nå lengre, mens Jazz kan flagre med ørene sine som et helikopter, så han daler saktere nedover mot bakken. I en utvidelsespakke får man også mulighet til å spille en tredje spillfigur – søsteren Lori Jazzrabbit.

I flerspillermodus var det mulig både med samtidig-samarbeidsmodus, men også flere varianter mot hverandre. Dette inkluderer kappløp, deathmatch, fang flagget, og en skattejakt, hvor målet er å sanke flest poeng. I tillegg inkluderte utviklerne brett-editoren slik at spillerne kunne skape sine egne utfordringer. Disse to aspektene har bidratt til at Jazz Jackrabbit 2 er populært den dag i dag. 

Kjenner du igjen denne roboten? One Must Fall: 2097. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Om man tar turen innom jazz2online.com så vil du se at det er en god del dedikerte fans som fortsatt elsker denne harepusen. Her kan man få tak i JJ2+, en fan mod som fikser haugevis med bugs, legger til nye spillmodus og mye mer. Nyeste versjon kom bare noen uker før denne artikkelen ble skrevet. I tillegg kan brukerne laste opp nye baner, ny tileset, ja nesten hva som helst. Bare i april i år kom det 9 nye slike fanutgivelser, så interessen lever overraskende nok fortsatt.

Slutten på spillserien

Det er vel ikke overraskende at enda en oppfølger lå i kortene. Jazz Jackrabbit 3 skulle – som så mange andre spill på slutten av 90-tallet – sprette inn i den tredje dimensjonen.

Det startet faktisk som et uoffisielt prosjekt av en liten gruppe utviklere som ikke var direkte tilknyttet Epic Games. De jobbet uten noe budsjett, men valgte å ta i bruk den helt nye Unreal-engine til Epic. Etter noen måneder viste de frem prototypen sin til Epic Games, og den imponerte visstnok.

Med det visuelle skiftet, ble sjangeren også skjøvet i en annen retning. Det lå an til å bli et slags tredjepersonsskytespill med eventyrpreg. Kanskje man kan si Mario 3D med skytevåpen. I stedet for tradisjonelle brett med en start og en slutt, var det tenkt sammenhengende kart, men med ulike miljøer og seksjoner.

Hva gikk egentlig galt? Jo, med den spillbare alpha-versjonen forsøkte Epic å finne en utgiver til spillet. Tross alt var det den sikreste måten å finansiere veien til et ferdig spill. Men det skulle vise seg å være vanskelig. Ikke en gang den amerikanske utgiveren av Jazz Jackrabbit 2 ønsket dette, da siste spill hadde vært et tapsprosjekt for dem. Epic ga til slutt opp, og da var det i grunn spikeren i kista. Tross alt eide Epic både spillmotoren og merkevaren Jazz, så det var uaktuelt å forsøke andre steder på egenhånd.

Samarbeidsmodus med delt skjerm. Lori og Spaz. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Det må nevnes at det kom en versjon av Jazz Jackrabbit til Game Boy Advance i 2002. Denne ble lisensiert bort av Epic til Game Titan. Spillet er en total reboot av franchisen, med store visuelle endringer. De fleste spillfigurene er også helt nye. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at spillet ikke ble noen stor suksess.

Jazz Jackrabbit har kanskje ikke etablert seg som noen maskot på samme måte som inspirasjonskildene sine. Men at de klarte å lage et særegent plattformspill til datamaskiner er det liten tvil om. Jeg sitter ikke akkurat og håper på noen nytt spill i Jazz-serien med synes likevel det var nostalgisk med et gjensyn med harepusen.

Dersom du er glad i å mimre om gamle PC-spill må du gjerne lytte til podcasten cd SPILL, hvor nyeste episode nettopp var om Jazz Jackrabbit. Podcasten består av Sigve Digernes og undertegnede, med Håkon Puntervold som gjest i denne episoden.

Jazz Jackrabbit

DOS
Slippdato: 1994
Sjanger: Plattform
Utvikler: Epic Megagames
Utgiver: Epic Megagames

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen