Anmeldelse

Tiny Bang Story

Har pikseljakt noensinne vært moro?

Lace Mamba er en utgiver som i stor grad ser ut til å spesialisere seg på å plukke gode, nettdistribuerte spill for lansering i fysiske butikker – ofte i samlerutgaver eller i det minste med skikkelig manual og annet snop i boksen. De har allerede lansert titler som Tales of Monkey Island, Machinarium og Hacker Evolution-serien i fysisk form, og nå har turen kommet til det russiskproduserte Tiny Bang Story.

Jeg må innrømme at jeg liker det de holder på med; joda, jeg forstår at butikkdistribusjon ofte sees på som bakstrebersk i disse digitale dager, men utgivere som Lace Mamba sørger for at gode spill når ut til nye kundegrupper, samtidig som de sikrer at de av oss som fortsatt synes det er stas med boks, manual og alt det der får muligheten til å «eie» spill vi liker. Super Meat Boy ligger for eksempel allerede på Steam-kontoen min, men jeg har likevel forhåndsbestilt Mambas kommende samlerutgave. Det er rett og slett et spill jeg vil ha i hylla mi, ikke bare et eller annet sted på harddisken.

Lekkert.

Men for at en samlerutgave skal være noe å ha, må helst spillet som får denne spesialutgaven være godt i utgangspunktet. The Tiny Bang Story er egentlig ikke det. For all del, det både ser og høres usedvanlig lekkert ut, men som spill har det betraktelige problemer.

Puslespill og letespill

Det er imidlertid på plass å starte med en introduksjon. The Tiny Bang Story ser i utgangspunktet ut som et Machinarium-aktig eventyrspill med flotte, håndtegnede miljøer og massevis av logiske nøtter. En superhyggelig liten planet har blitt truffet av et objekt fra rommet og tilsynelatende gått i tusen knas. Din jobb er å pusle den sammen igjen; bokstavlig talt. Ved å utforske de mange miljøene i spillet finner du puslespillbiter som du etter hvert kan sette sammen slik at hele planeten blir komplett igjen.

Men det å finne puslespillbrikker er selvsagt ikke det eneste du gjør i dette spillet. Det blander i all hovedsak to spilltyper. På den ene siden må du lete i miljøene etter en haug gjenstander som ligger gjemt i de fargerike miljøene, og på den andre må du løse en serie utfordrende, logiske nøtter og noen minispill. Modellen brukes i horder av «casual»-spill på nettet, og den ser generelt ut til å fungere.

Bygg ditt eget tog.

Tiny Bang Story feiler imidlertid med sine skjulte objekter, rett og slett ved at ting ofte er for godt skjult, samtidig som du stort sett alltid har flere skjermer å lete på. Ved en anledning må du for eksempel finne tjue baller, fordelt på fem skjermer. Det starter lett nok, og før du vet ordet av det har du funnet ti av dem. De fem neste er litt verre, men det går greit. Men så begynner du å få trøbbel. Og når du har funnet nitten av de tjue ballene, og har lett og lett etter den aller siste, umulige ballen, er det vanskelig å ikke bli fryktelig frustrert. Når den kan ligge hvor som helst på fem forskjellige skjermer fulle av visuelle detaljer, blir det som å lete etter nåla som på en eller annen mystisk måte har havnet i en høystakk.

Dette er bare et eksempel. Spillet kommer stadig med slike utfordringer, og det er aldri særlig moro. Hadde spillet enda begrenset leteområdene til én skjerm av gangen, så hadde det vært litt lettere. Men med sine mange skjermer og vanskelige objekter bikker Tiny Bang Story alt for ofte over fra å være vanskelig til å bli frustrerende.

Det har riktignok et innebygd hjelpesystem. Ved å klikke på små fluer som flyr rundt på skjermen får du gradvis fylt opp en måler, og når den er full kan du bruke den for å peke ut et skjult objekt på den skjermen du befinner deg. Problemet er bare at det slett ikke er sikkert den finner det du virkelig trenger. Det er ofte flere typer objekter som må finnes samtidig, og noen ganger vil du få hint om noe helt annet enn det du vil ha. Andre ganger later det ikke til at systemet virker overhodet. Dessuten er det mildt sagt kjedelig å klikke på fluer for å fylle opp hintmåleren, men det er vel intensjonen også.

Kjipt minispill.

Resultatet er alt for ofte at du ender opp med å saumfare skjermen med musen, og klikke, klikke og klikke overalt. Det hjelper vanligvis ikke særlig mye det heller, men noe må man jo gjøre. Alternativet er selvsagt å skru av hele greia – absolutt fristende til tider.

Bruk hodet litt også

Den andre delen av spillet, de logiske nøttene, fungerer bedre. Vi får en rekke varierte og ofte artige utfordringer, og de er stort sett akkurat passelig vanskelige. Men også her gjør spillet noen feilsteg. En av nøttene har så elendige kontroller at en skulle tro utviklerne hadde gått helt fra vettet, og når løsningen dessuten er så banal at den kun dreier seg om «hvor lenge orker jeg å gjøre dette» er det vanskelig å forstå at den fikk bli med i den ferdige utgaven av spillet.

Vi får også servert et par retropregede minispill, som ser ganske søte ut men er omtrent like underholdende og meningsfulle som å lese gjennom noen sider av Nynorsk Ordliste sånn for moro skyld. Utviklerne har tydeligvis hatt et slags feilslått ønske om å inkludere litt action i spillet sitt, men dette er ikke action. Det er bare trist.

Togstasjon utenom det vanlige.

Det verste er kanskje likevel at selv om disse er unntak som skiller seg ut i negativ retning, har ikke spillet noen nøtter som gjør det motsatte, altså skiller seg ut i positiv retning. Det har ingen geniale, fantasifulle nøtter av den typen du husker en stund og er genuint stolt av å ha løst. Utfordringene er generelt artige og de fleste byr på en fin tilfredsstillelse når du løser dem, men de virkelige høydepunktene glimrer med sitt fravær.

Høydepunktene er det i stedet presentasjonen som står for. Miljøene er utrolig forseggjorte, og en genuin nytelse for øynene. Spillets visuelle stil minner om den vi finner i eldre billedbøker for barn, med detaljerte og fargerike bakgrunner fulle av merkelige og morsomme småting. De fleste skjermene er også animerte, noe som puster litt ekstra liv inn i spillets verden. Musikken er også av ypperste kaliber; de individuelle komposisjonene er kanskje litt korte, men de er overraskende kraftfulle uten at de tar oppmerksomheten fra selve spillet. Det er nesten synd jeg må spille Tiny Bang Story for å få høre på dem.

Den fabelaktige presentasjonen sørger generelt for en genuint hyggelig stemning (på tross av spillets frustrasjoner ellers), men jeg skulle ønske Tiny Bang Story hadde noe mer å by på. Handlingen er for eksempel så godt som ikke-eksisterende, så utenom trangen til å se flere av de flotte miljøene er det ikke særlig mye som trekker deg videre. Det er aldri noe mystisk å avdekke eller spennende å glede seg til, bare flere lekre omgivelser fulle av flere frustrerende godt skjulte objekter.

Ballhjernetrim.

Konklusjon

Tiny Bang Story er et usedvanlig lekkert spill, men det er ikke særlig godt. Det å lete etter skjulte objekter blir lett frustrerende etter som leteområdene dekker flere skjermer og det ofte er alt for mange objekter å finne (hvor de siste selvsagt er helt umulige å se uansett hvor mye du leter). Gåtene er vanligvis artige å løse, men ingen av dem er spesielt fantasifulle eller minneverdige, og de eneste nøttene som skiller seg ut gjør det fordi de er mye dårligere enn resten.

Men Tiny Bang Story er ikke helt galt heller. Presentasjonen er som sagt glimrende, og ting glir greit fremover mesteparten av tiden; det er ikke slik at du konstant sitter fast. Men selv når ting går bra mangler spillet noe som griper deg og gjør det fristende å komme videre. Dessuten er det ikke spesielt langt, så selv om du liker det får du ikke veldig mye innhold her. Jeg vil med andre ord ikke anbefale deg å punge ut fullpris for spesialutgaven i butikkene, men spillet er også tilgjengelig på Steam til en litt mer fornuftig pris. Hvis du synes det ser spennende ut og har en høy frustrasjonsterskel kan det godt være et alternativ å notere ned foran det neste store Steam-salget.

Det bør imidlertid ikke stå øverst på billigsalg-ønskelisten din. Blandingen av jakt på skjulte objekter og intelligente gåter fungerer for eksempel mye bedre i de to Drawn-spillene fra Big Fish Games, som i likhet med Tiny Bang Story også kan skilte med usedvanlig lekker 2D-grafikk og massevis av flott musikk. Et annet alternativ jeg kan anbefale er Pure Hidden, som dropper eventyrelementene til fordel for et rent fokus på skjulte objekter og hjernetrim.

Siste fra forsiden