Anmeldelse

Trackmania

Utrolig bra og utrolig dårlig på en og samme tid

Nye Trackmania er et spill det er fryktelig vanskelig å sette karakter på.

Nadeo

Trackmania er tilbake med det som på mange måter er det mest tradisjonelle spillet i serien på lang, lang tid. Her har utviklerne i Nadeo sett tilbake til seriens spede begynnelse for å pusse opp og videreføre det som gjør Trackmania så unikt. I prosessen har de klart å virkelig finslipe mange av de enkle, men svært engasjerende mekanikkene de fartsfylte racingspillene er så kjent for.

Alt er likevel ikke fryd og gammen, for på veien tilbake fra fortiden har utviklerne også tatt med seg en rekke klønete løsninger som gjør spillet til en veldig delt opplevelse.

Full fart

Trackmania er slik Trackmania alltid har vært.
Espen Jansen/Gamer.no

I korte trekk er 2020-versjonen av Trackmania en slags nyutgave av 2006-spillet Trackmania Nations. Som den gang har spillet bare én biltype, mens det også hopper glatt over de mange ulike stilartene som har blitt innført siden den gang. I stedet vender vi utelukkende tilbake til Stadium, den massive sportsarenaen som har stått for brorparten av spillene i Trackmania-serien.

Som en som har tilbragt en del tid her i løpet av ungdommen, er det en smått nostalgisk følelse som treffer meg hver gang jeg legger ut på kjøretur, og dette forsterkes ytterligere av det stadige fokuset på rundetider, spinnville stunts og enorm fart.

Det aller meste er nemlig ved det samme gamle når man faktisk spiller Trackmania anno 2020. Spillet kommer utrustet med en håndfull nivåer som sakte, men sikkert lærer deg de grunnleggende teknikkene, før man senere kastes ut i en kampanje med stadig mer avanserte baner.

Nivåene er som regel ganske lineære, men byr gjerne også på en og annen overraskelse underveis. Digre hopp, looper og blokker som gir bilen nye egenskaper (deriblant rakettkraft og evnen til å kjøre i sakte film) finnes overalt, og dette er med på å holde opplevelsen fyrig og engasjerende. Det er rett og slett veldig fornøyelig å utforske alt det spillet har å by på, og man belønnes for å spille gjennom nivåene flere ganger ved å oppnå bedre og bedre resultater.

Spillet har mange spennende ideer.
Espen Jansen/Gamer.no

Ulike underlag

Noe av det nye i denne utgaven er en rekke ferske og oppdaterte underlag og blokktyper, med snø, is, jord og gress som noen av de mange alternativene til den alminnelige asfalten. Dette er øyeblikkelig med på å piffe opp variasjonen i spillet, og det er spennende å se hvordan de forskjellige banene inkorporerer flere underlag på et og samme brett. Her går de ulike stilartene gjerne fram og tilbake og om hverandre, og det er ingen begrensning på hvordan en bane skal se ut.

Rent visuelt smelter det meste flott sammen, og spillet er stort sett alltid en glede å se på. Det er noe eget med hvordan de speilblanke bilene og de skinnende rene banedelene danner et helhetlig grafisk preg som rett og slett er til å spise opp. Det er selvfølgelig noe som mangler siden spillet sløyfer flere av de eksisterende stilartene, deriblant Canyon, Lagoon og Valley, men underlagene er med på å gjøre det visuelle mer tiltalende.

Isfysikken er grusom.
Espen Jansen/Gamer.no

Å faktisk kjøre på de forskjellige underlagene er derimot en litt mer blandet opplevelse. Asfalt er som alltid den mest oversiktlige og lar spillerne ha full kontroll over bilen, mens jord og is er en ganske annen sak. Spesielt sistnevnte, de nye is- og snøblokkene, er grusomt irriterende å forholde seg til.

Det er nok en form for logikk i hvordan bilen reagerer på fysikken knyttet til det ekstremt glatte underlaget, men dette blir aldri tydelig underveis i spillingen. I stedet sklir man fram og tilbake som et såpestykke, og all form for moro og konkurranse suges ut av opplevelsen.

Her må rett og slett Nadeo ta litt av ansvaret, ikke bare for å ha lagd et spillerfiendtlig underlag, men også for å ikke forklare det på noen som helst måte.

Interessant innhold

Med i spillet følger det foreløpig 25 offisielle baner som er utviklet av Nadeo, og disse holder alle et relativt høyt nivå. Her heller vanskelighetsgraden som regel mot spennende og hyggelige utfordringer, mens man på de brukerskapte banene kan risikere å snuble over baner som er både fornøyelige og frustrerende om hverandre.

Det er denne usikkerheten som er med på å gjøre Trackmania så unikt, og det er ingenting som å rote seg rundt på en absurd bane sammen med sytti andre råkjørere mens en innebygd radiokanal på serveren «blaster» EDM. Også her er spillet kaotisk, men da på en bent fram fornøyelig måte som passer svært godt med Trackmanias ansikt utad.

Spillere er kreative når de lager baner. Her ser vi en hyllest til Mario Kart.
Espen Jansen/Gamer.no

I tillegg til de offisielle nivåene velger utviklerne ut én brukerskapt bane å vise fram hver dag, noe som sikrer at man stadig har noe nytt å drive med. Likevel er det litt lite offisielt innhold rett oppunder spillets lansering, og det er heller ikke øyeblikkelig tydelig når den neste sesongen begynner.

Komplett kaos

Spillet kunne trengt litt mer veiledning.
Espen Jansen/Gamer.no

Og det er flere ting som er usikkert: Til tider er Trackmania er til tider et uforståelig og kaotisk sammensurium, noe som dessverre ødelegger for det helhetlige inntrykket. Det er én ting at spillet tydelig er myntet på tilbakevennende spillere, men det er også så utrolig mye annet rart som foregår under panseret.

Det begynner allerede med hvordan man skaffer seg spillet. Her har utviklerne delt opplevelsen i tre ulike stykker, hvorav to er direkte knyttet til aktive abonnementsordninger. Den tredje er til gjengjeld en gratis utgave av spillet som gir deg de mest grunnleggende tingene uten at du må betale noe som helst, men jeg vet fortsatt ikke nøyaktig hva som skiller de tre utgavene av spillet. Nadeo har lagd en massiv plansje for anledningen, men jeg blir liksom ikke enormt mye klokere.

Tilsvarende er det ingen opplæring for hvordan man lager skins til biler, hva klubber egentlig er godt for, hvordan private servere fungerer eller hvordan man styrer det smått uoversiktlige baneskaperverktøyet. Det er rett og slett et salig rot, og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er gjort bedre – det trenger virkelig ikke være så vanskelig.

Mye av spillets rot kan riktignok knyttes til brukergrensesnittet, som ikke bare mislykkes i å fortelle spillerne noe som helst, men som også er fryktelig keitete å benytte seg av. Som et resultat er dette et spill det er vanskelig å sette noen endelig karakter på. Her kan mye endre seg over tid, og jeg ser for meg at det vil være mer å rope hurra for om en måned eller tre.

Det er håp, da.
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Skal man utelukkende dømme nye Trackmania fra hvordan det er å spille det, er det en i all hovedsak fremragende opplevelse med enkle mekanikker og enorm fartsfølelse. Det går fryktelig fort, uten at dette noensinne går utover oversikten når man først er ute på kjøretur. I hvert fall på de offisielle banene som stort sett er akkurat passe spennende.

En viktig del av dette er den enkle, men slående visuelle stilen. Trackmania anno 2020 er rett og slett et veldig pent spill, og takket være de fire distinkte banetypene og unike blokkene nivåene består av, blir det heller aldri så ensformig som man kanskje kunne sett for seg. Dette gjelder også for brukerskapte baner, som ofte er like fornøyelige som de Nadeo står bak.

Kjøringen holdes tilbake av alt annet.

Ikke alle underlagene er like behagelige å kjøre på derimot, og spesielt irriterende er det å prøve å forstå seg på fysikken som gjelder for spillets mange is- og snøbaner.

Det aller meste smelter likevel fint sammen takket være en solid flerspillerdel og et fenomenalt «ghost»-system. Sistnevnte er dynamisk, lar deg konkurrere med spillere i samme område som deg selv og gir deg mulighet til å kappkjøre med stadig bedre motstandere i takt med din egen utvikling på hver bane.

Det er kjempegøy å kappkjøre i Trackmania.
Espen Jansen/Gamer.no

Men så er det alt det andre Trackmania prøver seg på da: For det første har utviklerne valgt å dele spillet i tre ulike deler, hvorav to er knyttet til hver sin merkelige abonnementsløsning. Bakt inn i de ulike løsningene finner man blant annet muligheter for å delta i klubbaktiviteter, lage egne servere og dele baner med andre spillere, men til tross for gjentatte forsøk på å oppklare dette, er det fortsatt fryktelig forvirrende.

Det samme gjelder for flere andre aspekter ved spillet – dette er delvis takket være det grusomme brukergrensesnittet, men også på grunn av den totale mangel på opplæring og forklaring av hvordan noe som helst fungerer. Ikke engang det å lage egne baner – en av kjernene i spillet – blir forklart på noe som helst vis. Når det offisielle innholdet i tillegg ser ut til å komme i sesongbaserte puljer, med kun 25 nivåer tilgjengelig foreløpig, er det rett og slett litt for mye rart ved det nye Trackmania.

Og det er skuffende, for kjernen i spillet er vanedannende, stilsikker og full av enorme mengder mestringsfølelse.

Trackmania er tilgjengelig via Uplay og Epic Games Store nå.

7
/10
Trackmania
Bunnsolid og nydelig kjøring holdes tilbake av klønete UI og dårlige løsninger.

Siste fra forsiden