Svenske Paradox Interactiv er kjent som en utgiver av nisjespill. De har sin tilhengerskare av storstrategi, men har etterhvert begynt å gi ut spill som også har et større allment marked. Spillserien Mount and Blade opplevde god suksess med sine kamper på slagmarken, og Paradox så muligheten til å ta disse kampene, gjøre dem dypere og mer varierte, og lage et eget spill ut av dem.
Utvikler Fatshark ble satt til denne oppgaven. Sammen med Paradox bestemte de seg for å lage et storslått flerspillerspill satt i middelalderen, der fokuset skulle ligge på å lage et autentisk, ferdighetsbasert kampsystem. Håpet er at tittelen skal kunne nå ut til et større marked enn de har nådd tidligere, uten at det skal gå på bekostning av dybden. Som mottoet til War of the Roses sier: dyktighet kan ikke låses opp.
En kamp mellom roser
I perioden 1455 til 1487 røk to av Englands adelsfamilier i tottene på hverandre og sloss om hvem som skulle overta den engelske tronen. Disse to familiene het York, med den hvite rose som symbol, og Lancaster, med sin røde rose – dertil navnet War of the Roses. Som spiller inntar man slagmarken for å kjempe for en av de to sidene i store, voldelige flerspillerslag over nettet. Her svinger man sverd og øks, drar pil og bue, kvester rustning og skjold i ekte, brutal ridderånd. Dette er middelalderen, der hester er tanks og armbrøst er det nærmeste man kommer en rifle. Fatshark har prøvd å være så lojal mot tidsperioden som mulig, noe man kjenner fra første stund.
Idet man først kobler seg til en flerspillerserver, føles det hele merkverdig kjent. Ideen bak brukergrensesnittet virker inspirert av førstepersonskytespill som Battlefield. Man velger en side å sloss for – York eller Lancaster – velger blant fire forehåndslagde klasser (og senere fire man kan lage og endre selv) og bestemmer en startposisjon på kartet over slagmarken. Kanskje blir man også medlem av en kampenhet, så man kan starte ved enhetens leder etter en død. Spillmodusene man kan velge mellom er klassikerne «Team Deathmatch» og «Conquest», der sistnevnte handler om å ta kontroll over nøkkelpunkter på kartet. War of the Roses er dog intet skytespill. Klassene man kan velge mellom er fotsoldat, armbrøstmann, langbuemann og fotridder, og kartene er ikke store byer og fabrikker, men middelalderlandsbyer, turneringsområder, storslagne slott og landlige åkre.
Krig er en dans på torner
Så starter en runde, og det hele føles raskt autentisk. Om man sprader rundt i full ridderrustning med et langsverd over skulderen og krigsøksa i hånden, er man åpenbart påvirket av vekten man drasser på. Sammen med flere allierte rykker man frem gjennom stilistisk riktige områder, forbi torg og kirker, steinmurer og høytak på jakt etter fienden. Bueskyterne sprer seg ut, klatrer opp på tak og gjemmer seg på loft, mens man selv løper ut på gårdsplassen og drar sverdet i møte med en Lancastersoldat ikledd rusten brynje med sitt eget våpenskjold blasert over skjoldet. Man forbereder seg på sammenstøt og svinger våpenet. Umiddelbart kjenner man tyngden av langsverdet sitt. Dette er ikke Skyrim der våpnene flakser rundt som barneskolens famøse pinner; i War of the Roses har våpnene vekt. Det føles godt, om enn veldig unormalt.
Som nærkampsoldat i War of the Roses kan man angripe fra fire retninger: slag fra høyre eller venstre, kutt ovenfra og ned, samt stikkangrep. Disse retningene styrer man med å holde inne venstre museknapp og dra musa i den retningen man vil slå fra. På samme måte blokkerer man slag, men da med høyre museknapp. Idet slaget går, kan man sikte seg inn på en del av motstanderen. Selve oppladningen til et sverdsving kan være litt kronglete, men treffboksene kjennes utrolig nøyaktige. Man kan nesten føle det selv når et økseslag går i nakken istedenfor skulderen centimeter lengre ned.
War of the Roses fokuserer veldig på betydningen av hvor man faktisk treffer. Treffer man motstanderens rustning litt skrått kan slaget reflekteres vekk. Står man litt for nærme skader man fienden mindre, fordi man ikke får full sving. I tillegg kan alt fra trær til hus stoppe et slag om man ikke er oppmerksom. Det gir det hele et større taktisk preg, idet en spiller med et hellebard prøver å trekke seg bakover ut av en bakgate, mens spilleren med dolken nærmest omfavner sin mann. Når målet endelig dør, kan man utføre en voldelig henrettelse som kommer i flere varianter. Det både ser ut og føles godt.
En annen viktig faktor er bevegelse; man får mye større kraft bak et slag om man beveger seg forover og slår, enn om man hugger mens man rygger. Slagsystemet kan først virke veldig vanskelig, men etterhvert som man spiller og får erfaring, begynner også mekanikken å sitte. Det er veldig ferdighetsbasert, og en dyktig spiller kan ta ut tre-fire nybegynnere. Det finnes en rimelig god, scenariobasert opplæring der man innføres i kampsystemet og sloss mot datastyrte fiender, men disse motstanderne blir som potetsekker å regne sammenliknet med spillere på nettet. Følgen av dette er at War of the Roses kan være vanskelig å komme inn i og lære, men akk så tilfredsstillende når man blir god.
Buer og kavaleri
Som bue- eller armbrøstskytter kjenner man også realismen. Det tar tid å stramme en bue, tid for pilen og fly og et treff er ikke garantert å skade målet. Et dårlig treff kan lett sprelle av et skjold eller en hjelm. Bruker man armbrøst er det større sannsynlighet for å penetrere fiendens rustning, men det tar grusomt lang tid å lade om. Det finnes et slags minispill der man kan korte ned ladeperioden, men man er uansett meget utsatt for angrep.
Som spiller er det vanskelig å si hva jeg synes om middelalderens versjon av skytevåpen. Bueskyttere generelt føles litt ødeleggende for nærkamper, da en meget jevn duell plutselig kan avsluttes av en kjip pil i kneet fra typen bak gjerdet. Det er realistisk og langt ifra lett å skyte med bue/armbrøst, men personlig mener jeg at nærkamp er War of the Roses' styrke.
Etterhvert får man muligheten til å lage en ridder som baserer seg på krigføring fra hesteryggen. Som rytter får man mye mer mobilitet enn fienden, noe som betyr større kraft bak angrepene som treffer. Om man i full galopp skulle lande en lanse direkte i fjeset på en fiende kan man bare smile, for da dør fienden uansett.
Av samme grunn ødelegges også lansen av all kraften bak angrepet, da alle våpen i War of the Roses har en hvis mengde helse. Når et våpen eller skjold er ødelagt, må man må vente i en periode før man genererer et nytt. Skulle lansen gå istykker, må rytteren bruke sverd eller andre slagvåpen, noe som er veldig utfordrende fra hesteryggen. Dette er bra, for sjeldent har jeg latt meg irritere så mye av hester som jeg har i War of the Roses. Ryttere er på mange måter War of the Roses sine tanks. Dessverre har ingen klasser en RPG tilgjengelig, så det føles nærmest umulig å stoppe en dyktig kavalerist. Det er ikke alltid et problem, men på noen kart og noen servere føler jeg at hester rir igjennom meg nærmest konstant.
Store tilpassingsmuligheter
Etterhvert som man spiller War of the Roses, skader og dreper fiender, kaprer nøkkelpunkter, gjenoppliver allierte og henretter fiender, får man erfaringspoeng og gullpenger. I god Call of Duty-stil går erfaringen til å heve nivået på brukeren din. Etterhvert som man når et høyere nivå, vil man få tilgang på et økende antall muligheter for å tilpasse sine egne klasser.
Dette er en av War of the Roses’ absolutt største styrker. Med gullpengene man tjener opp kan man kjøpe nye våpen, nye ferdigheter, nye rustninger og hester. Men det er ikke alt. Når man først har kjøpt et våpen, får man et hav av muligheter til å tilpasse det. Hvilken slåssestil skal det brukes med? Hva slags stål skal brukes? Hvordan skal klingen slipes? Rustningene kan farges annerledes, være rustne eller polerte. I tillegg kan hver spiller lage sitt eget våpenskjold, som da vises elegant på brystet og skjoldet til soldaten. Det hele gir en fin følelse av å kunne gjøre en selv litt unik, samtidig som man kan tilpasse sin karakter til sin egen spillestil.
Utseendet til War of the Roses er meget pent. Alt fra våpen til rustning, skjold og symboler, områder og teksturer er flotte, og ikke minst autentiske. Det er åpenbart at Fatshark og Paradox har satt seg dypt inn i datiden. Animasjonene kan dog føles litt rustne fra tid til annen; slagene litt stive, reaksjonene til en truffet motstander litt rare. Jeg vet ikke helt om det er realistisk eller ikke, all den tid spillet er så veldig annerledes alt jeg er vant til. I opplæringsdelen har datastyrte fiender en tendens til å sette seg fast i trær og hjørner, og det er ikke alltid man faktisk ser fienden idet man blir henrettet. Ingenting er ødeleggende i flerspillerdelen, men det gir spillet et noe upolert preg.
Konklusjon
War of the Roses er på mange måter et Battlefield/Call of Duty i middelalderen. Det er åpenbart at utviklerne har latt seg inspirere av fungerende brukergrensesnitt og funksjoner, samtidig som de har vært lojale mot tidsperioden man befinner seg i. Nærkampslossing føles veldig realistisk, er krevende og tilfredsstillende, selv om det kan være litt kronglete, spesielt i en kaotisk setting med 64 spillere. Det er uansett blant det beste jeg har vært borti i et slikt spill.
Grafikken, den estetiske stilen, tilpassingsmulighetene og gleden med å bære eget våpenskjold holder høy kvalitet. Noen animasjoner kunne vært smidigere og enkelte tekniske feil påvirker henrettelsene, noe som gir War of the Roses et litt upolert preg, uten at det tynger opplevelsen særlig. Enkelte systemer, som bueskyting generelt – og spesielt kavaleri – kan føre til irritasjon, men jeg antar at dette er en smakssak. Det finnes jo de som liker ridingen veldig godt.
En ny spiller, spesielt en som aldri har spilt Mount and Blade, må forberede seg på å dø en del før man kommer inn i mekanikken. Opplæringsdelen mot datastyrte fiender er grei, men kan ikke forberede en på det faktiske nivået man finner på nettet. I War of the Roses er det kun tid og trening som kan låse opp ferdigheter, men en tålmodig spiller vil få tilbakebetalt innsatsen med et velfungerende spill med et høyt ferdighetstak og mye moro. War of the Roses lykkes med å være et dypt, moderne slåssespill i middelalderen, og jeg ser for meg mye Rosekrig framover.
