«Enda et far-og-barn-spill i det store 2026?» tenkte jeg da jeg først så klipp fra Pragmata, et spill som forteller historien om en mannlig astronaut og et KI-jentebarns reise gjennom en fremtidsdystopisk månebase.
Jeg må innrømme at selv om sjangeren er god, er det også kanskje blitt litt for mye av den de siste 13 årene. Men Pragmata ler meg opp i trynet der det blander alvor med ærlige øyeblikk og oppriktige følelser. Og det blir ikke mer skjebnens lykke enn når spillet lanseres bare dager etter Artemis 2-austronautenes retur til jorden, som gjør denne romreisen ekstra morsom – og aktuell – å være med på.
Månedystopi
Noe har gått helt galt på månen i det Hugh og ledsagere ankommer den enorme romstasjonen styrt av KI-systemet IDUS, på et rutineoppdrag. De menneskelige forskerne er forsvunnet, Hugh er den eneste overlevende, og KI-systemene som opprinnelig skulle gjøre måneoppdraget tryggere truer i stedet med å ødelegge alt. Det er i dette kaoset at Hugh møter Diana, en KI-jente som angivelig ikke var spesielt godt for noe, men som plutselig blir uvurderlig når Hugh må finne veien tilbake til jorden og kjempe mot karbonhatende roboter.
Selv om Pragmata teknisk sett repeterer mange av triksene vi nå har opplevd i en rekke andre spill, har utviklerne i CAPCOM skapt noe helt eget. For selv om du også her skal slåss deg forbi horder av fiender i relativt nifse områder, oppgradere våpen og se din trygge hjembase dekoreres med morsomme gjenstander, er det noe unikt med hvordan det gjennomføres her.
Pragmata har nemlig ikke en gjennomgående nifs og sørgefull stemning som for eksempel The Last of Us, og forholdet mellom Hugh og Diana – til tross for manglende familiære bånd – er mye mer direkte vennskapelig enn det vi møter på i God of War. Det gjør at opplevelsen får en mye lysere tone enn i disse andre seriene, og selv om det av og til kan bli i overkant søtt (som kan hindre at man føler på det ordentlig tunge), er det også noe friskt ved at japansk «kawaii», samt at våre to hovedpersoner faktisk ønsker hverandre godt, blandes med overlevelsesdystopi.
Det føles nemlig oppriktig koselig at Diana er en noe naiv barne-KI som står i kontrast til Hughs noe vemodig, men kloke voksenskikkelse. De roligere og vanskeligere øyeblikkene føles desto mer innvirkningsfulle når vi møter på dem. Begge to leverer for øvrig et fantastisk stemmeskuespill, og litt ekstra gøy er det jo at Hugh spilles av norske David Menkin.
Lekent spill-spill
Det er mye i dagens spillverden som gjøres realistisk og atmosfærisk for å skape en mer innlevelsesrik helhetsopplevelse. Jeg er en av dem som elsker at man i spill som Red Dead Redemption 2 og Crimson Desert blir servert alskens småanimasjoner og aktiviteter som ikke nødvendigvis er morsomme alene, men som bidrar til at verden føles ekte. Vi snakker ting som at figuren vår bruker sekunder på å flå et dyr etter man har jaktet det ned.
Derfor er det også noe friskt ved at Pragmata går litt andre veien. Dette er jo et spill som er ufattelig vakkert å se på, men samtidig føles det også ut som en opplevelse fra fjorårets generasjoner. Her er nemlig action-øyeblikk og gåteløsning i fokus, og nærmere null tid utenfor mellomsekvensene er viet til det stille. Skyting, hopping, unnasmetting og taktisk bruk av våpen og andre evner er alfa omega i Pragmata, samtidig som spillets største innovasjon – hackesystemet – er det store esset i ermet.
For selv om du som Hugh må hanskes med det meste, er det Diana som er duoens tekniske geni. Hun kan nemlig hacke KI-fiendene IDUS sender din vei, og det er faktisk en nødvendighet å bruke ferdighetene hennes ettersom robotene alltid i utgangspunktet er beskyttet av tunge cyber-rustninger. Hackingen utføres ved å klikke riktige action-knapper for å treffe eller unngå de riktige punktene i KI-maskineriet, og avhengig av hva du låser opp, får du også gjort ting som å påføre ekstra skade eller treffe flere fiender om gangen. Hackesystemet blir mer komplekst og morsommere etter hvert som du kommer deg videre i spillet, og det samme gjør Hughs våpenutvalg.
Kombiner disse systemene med at du alltid finner, låser opp og samler valuta og unike gjenstander – samt det faktum at dette er et stramt action-spill med små og store korridorer, åpningen av tidligere stengte rom, og at man låser opp kjappe veier tilbake til hjembasen – og plutselig føles Pragmata ut som et spill som ønsker at det faktisk skal spilles, fremfor å bli for fokusert på å vare evig med en haug med sideoppdrag. I tillegg gjør det relativt ukompliserte kontrollsystemet at spillet er enkelt å plukke opp når du skulle føle for det, slik at du ikke trenger å frykte at litt bortetid vil medføre en slitesesjon neste gang du setter deg ned med det igjen.
I det hele tatt føles det nærmest ut som en fusjon av gamle PlayStation-klassikere og moderne teknologi, og jeg setter stor pris på at Pragmata på denne måten vet nøyaktig hva det ønsker å være.
Bra skyting, men kunne vært bedre
På noen måter kan Pragmatas kampsystem minne litt om en blanding av de i PlayStations Horizon- og God of War-serier. Du bruker dine forskjellige våpen i situasjonene som krever det, og må samtidig huske på at du har en liten kompanjong som kommer til unnsetning om du vet å bruke dem riktig. Diana er imidlertid enda mer fundamental enn for eksempel Atreus, og Hughs våpen føles mektigere enn Aloys bue. Lykken vil være på din side hvis du vet når det er best å bruke hagle fremfor et mektig strålevåpen, og på samme måte er det nyttig om du i øyeblikket vet hvilke av Dianas hacke-evner som passer best når du møter én enkelt fiende i motsetning til en horde med roboter.
Kombinasjonen av kule, nesten litt Ratchet and Clank-aktige våpen, Hughs smette-jetpack og Dianas innovative hackesystemet skaper et helt eget kampsystem, samtidig som Hughs litt tunge bevegelser gjør at opplevelsen føles troverdig.
Samtidig skulle jeg ønske visse fiender ikke opplevdes som svamper. Mitt største problem med Horizon-seriens bue er nemlig at den føles for svak – et tregt og tradisjonelt våpen må føles mektig, til tross for at fiendene dine er laget av metall, hvis det skal oppleves som realistisk at jeg kan benytte meg av den i stedet for å bruke mer moderne verktøy.
Selv om Pragmata naturligivs lener seg på pistoler, bazookaer og alskens sci-fi-skytere, får jeg dessverre litt samme følelse også her. Fiendene du begynner å møte etter noen timer har mye mer liv enn de første motstanderne, som jo er normalt i og for seg. Men fordi spillet lener seg på et system hvor sikting, gjentagende trykking på avtrekkeren fremfor automatvåpen (selv om de også finnes); at vi skal pirke vekk på svake punkter; og at du skal ta smarte valg i kampens kokende hete (gjennom riktige våpen eller kloke hacke-valg), ender det med at jeg ønsker at brorparten av kampene var kortere og fiendene skjørere. De kunne til gjengjeld vært farligere slik at unnasmetting og andre handlinger ble desto viktigere. Dermed kunne skytesekvensene blitt kortere, men mer intense.
Det tror jeg ville ledet til et mer givende og morsomt kampsystem. For selv om jeg nyter å få til en spesielt god skyte-og-hacke-kombinasjon, føler jeg nå at de mange kampopplevelsene kan bli i overkant febrilske, spesielt når vi møter på flere fiender samtidig. Pragmata er definitivt best når vi enten møter på én mektig fiende om gangen, eller flere svake. Heldigvis medfører det at sjefskampene, som av og til er ordentlig spektakulære, heldigvis også blir noen av de beste.
Konklusjon
Om vi snakker en stram spillopplevelse som unngår somling, en koselig hjembase som oppgraderes med tiden, kule våpen og evner, en haug med samlegjenstander, overraskende kule vistaer og måneområder, eller dynamikken mellom våre to hovedfigurer i møte med deres vanskelige situasjon, tilbyr Pragmata en tradisjonell oppskrift som likevel føles frisk, unik og betimelig. I en tid hvor åpen verden- og evighetsspill opptar større og større deler av spillkaka, er det noe spesielt søtt med en opplevelse som har et ordentlig sluttpunkt, og hvor du enkelt kan spore din fremgang.
Det er i tillegg modig å innføre et mini-tenkespill i kampens hete, noe Dianas hackesystem gjør i aller høyeste grad. Og heldigvis er det ikke bare modig, men morsomt. Da blir det litt ekstra leit at skytingen, det som kunne vært det aller deiligste, snubler på målstreken. Hadde Hughs våpen føltes enda litt sterkere, og fiendene hatt litt mindre helse, ville de mange kampene vært enda morsommere å møte på. Det medfører at jeg håper å treffe på enten én mektig eller flere svake fiender om gangen, mens realiteten er at vi for det meste møter på en kombinasjon av disse. Det er en påtagelig svakhet.
Likevel er det så mye kult, vakkert og koselig ved Pragmatas månedystopi at jeg ikke kan la være å nyte det. De tunge, traumatiske og menneskelige forholdene i flere andre far-og-barn-simulatorer er unektelig gode, men jeg setter pris på at vi her får servert noe som for det meste er merkbart lysere – og lystigere. Jeg identifiserer meg nemlig mye mer med Hughs tilnærming til et lite barn, til tross for at han teknisk sett ikke er Dianas pappa, enn måten Joel og Kratos oppfører seg. Det tror jeg også de fleste andre som leser denne anmeldelsen vil gjøre.
Pragmata lanseres for PlayStation 5, Xbox Series S/X, Windows (testet) og Nintendo Switch 2 17. april.
