Anmeldelse

Luftrausers

Nostalgisk luftakrobatikk

Enkelt å forstå, vanskeligere å mestre, og anbefales bare i korte doser.

Flashhiten Luftrauser har fått en ekstra S i navnet og lander i disse dager på PlayStation 3, Vita og PC med et nypolert skrog. Spillet er en slags hyllest til de gamle arkadegodbitene hvor man som enslig pilot måtte rydde himmelen for en sverm av flyvende trusler.

Luftens baron

Hvert brett starter med at du blir skutt opp i fiendtlig territorium og før man rekker å si «take-off» er skjermen fylt av alt som vil deg vondt. Hissige jagerfly og store krigsskip sender et uvær av raketter og maskingeværild i din retning, og du må være herre over cockpiten for å holde deg i lufta.

Som trofast kamppilot for en utitulert (men skummelt nazilignende) fraksjon er det din plikt å skyte tilbake, men i motsetning til arkadeklassikeren Raiden flyr du ikke gjennom en verden med en begynnelse og slutt.

I stedet er du litt som en innbitt rodeorytter på et inngjerda område. Du må holde godt fast og ta i mot så mye juling som du klarer, men før eller siden er man dømt til å falle av hesten.

Det handler altså om å samle inn så mye poeng som mulig før man styrter til den våte grav og poeng får du selvsagt ved å drepe fienden. Å skyte ned et skrøpelig propellfly her og der gir fattig fangst, mens sifferhjulet ruller raskere hvis man senker de enorme slagskipene.

Poengjaget

For å oppnå de virkelig store tallene må du treffe en kjede av ulike motstandere med korte mellomrom. Kombinasjonen av mange mål i tett frekvens øker multiplikatoren, så å sky unna kamp er sjeldent en lur taktikk.

Poeng åpner nye våpen, motorer, og skjold, og utviklerne skryter av over 100 forskjellige kombinasjoner av utstyr. Hva med et lett og akrobatisk fly som spytter ut lange laserstråler? Eller kanskje en tyngre doning med missiler som tåler et kræsj eller to?

Eksperimenteringen i hangaren får flyet ditt til å oppføre seg annerledes og dermed også kampene til å føles annerledes. Ihvertfall litt. Vi snakker ikke om enorme forskjeller fra fly til fly, men nytt utstyr er likevel den største motivasjonsfaktoren til å spille litt mer og jage flere poeng.

For Luftrausers er nemlig svært simpelt. Ikke som i lett, men som i at det du gjør i brett 1 også er det du gjør på brett 30. Riktignok får du nye, små deloppdrag som i «senk tre skip uten å bli truffet», men det begrenser seg stort sett til hva du skal skyte.

Cockpiten er kun utstyrt med en spak og en skyteknapp. Ved å dra spaken oppover presser motoren deg fremover og når du slipper tak faller flyet mot sjøen som et blylodd. Det høres enkelt ut, men smale brett og tyngekraft på høygir gjør Luftrausers til en konstant kamp om å holde seg over vannoverflaten.

Hektisk

Med en evig strøm av fiender blir det fort veldig hektisk, og med spillets gode kontroller er det lett å kose seg i himmelens kaos, mens man plaffer løs, svinger, dukker og roterer rundt mens Kozileks kule, elektro-pompøse tittelmelodi traller i bakgrunnen.

Verre er det å krige mot fiendenes flytende våpen. Som krigens Stuka- og Spitfire-piloter må man tenke på oppturen mens flyet er i full fart på vei ned mot målene på havet.

Men der de hadde fordelen av å se ting i tre dimensjoner, må en Luftrauser forholde seg til et begrenset kamera. Det gjør at man ikke tørr gå spesielt dypt, og istedet sender tilfeldige skuddsalver mot havet man ikke ser og senker skipene «off-screen». Ikke spesielt smart løst.

Luftrausers virkelige utfordring er uansett at alt er så likt. Man kan jo spørre seg hvor mye variasjon man bør forvente seg av et lite billigspill, men det hadde ikke skadet om utviklerne i Vlambeer hadde tegnet opp noen forskjellige bakgrunner og ulike landskap.

Det geniale med Raiden var at selv om du gjorde det samme hele tiden, skapte de ulike brettene og den konstante progresjonen fremover en illusjon om at du hele tiden foretok deg noe nytt.

Den illusjonen klarer ikke Luftrausers å skape, selv om det tar litt tid å bli lei den enkle, men pene retropresentasjonen hvor grovpikslede fly danser over en sepiafarget himmel. Du kan riktignok låse opp et par andre fargepaletter, men enkelte gjør sikten bare vondt verre.

Visuelt sett er forøvrig favorittsnacken helsebarometeret. En lystonet sirkel rundt flyet blir mindre og mindre jo mer skade du tar og utvider seg når du repareres. En effektiv måte å vise hvor mye helse du har igjen uten at du mister oversikten over kampene.

Konklusjon

Luftrausers nytes best i korte trefninger. En ti-minutter før middag her og et kvarter før jobb der er tid nok til å slå en gammel poengrekord eller låse opp ekstra utstyr uten å gå lei. Kul retrografikk og superenkle kontroller gjør spillet dessuten veldig lett å like, veldig fort.

Men noe større tidstyv enn en bit her og der er dessverre ikke Luftrausers. Mangelen på varierte brett og muligheten til å spille med en kamerat gjør at interessen styrter som et vingeskutt jagerfly med en gang man sitter for lenge. Hyppige hvilepauser anbefales altså for fremtidige piloter.

6
/10
LuftRausers
Mangelen på varierte brett og flerspiller gjør at interessen daler hvis man sitter lenge.

Siste fra forsiden