Slik relanserer man to 12 år gamle Pokémon-spill

Omega Ruby og Alpha Sapphire gjør det meste riktig.

Etter 17 år med Pokémon-spill, var det få som trodde på Game Freak da de påstod at fjorårets installasjoner ville komme til å snu serien på hodet. 2013 kom, og Pokémon X og Y med det, og jaggu var det ikke overgangen til tre samfulle dimensjoner som var den vitamininnsprøytningen lommemonstrene faktisk trengte.

Spørsmålet i ettertid forble derimot det samme: «Hvor lenge kan Nintendos håndholdte yndlinger holde på – er overgangen til 3D nok?» Et drøyt år senere er vi nok et spillpar rikere, denne gangen i form av nyversjonene av 12 år gamle Ruby og Sapphire, og enn så lenge går det bra. Veldig bra faktisk.

Gressåpningen, Treecko, ble mitt valg.
Gressåpningen, Treecko, ble mitt valg.Bilde: Nintendo

Gammelt og nytt

Nå, som den gang, begynner eventyret i den beskjedne byen Littleroot, hvor du som nyinnflyttet tolvåring må redde den lokale Pokémon-professoren fra en smågretten Poochyena. På forhånd har man selvfølgelig valgt hvorvidt man vil spille som jente eller gutt, hvilket monster man skal sparke i gang fortellingen sammen med, og hva man heter.

Figurmakeriet fra X og Y er borte, og igjen står man som enten May eller Brendan, to kjente ansikt for alle som spilte originalspillene på Gameboy Advance. Det grafiske spranget fra 2002 er derimot ikke til å ta feil av, og figurene stråler nå med større selvtillit og mer personlighet enn noensinne tidligere.

Det samme gjelder også for spillets univers, og Hoenn er både fargerikt og levende i sin nye form. Dette er også spillet fullstendig klar over, og alt fra hvordan nattehimmel og stjerner gjenspeiles i vannpytter og innsjøer, til det faktum at man nå kan fly over øyregionen på ryggen til Latios eller Latias, tar i bruk kraften i Nintendo 3DS for alt den er verdt.

Denne kraften utnyttes også for å presentere gode og gamle øyeblikk i ny drakt, og det å for eksempel seile på bøljan blå med Mr. Briney for første gang, gjør seg godt i Omega Ruby og Alpha Sapphire. Det føles nytt, men samtidig kjent og kjært, og det er akkurat slik en relansering skal være. Spillet plukker stort sett på nostalgiske strenger hele tiden, enten det snakk om velkjente musikkstykker, familiære møter med rivaler og Team Aqua, eller noe helt annet.

Det føles nytt, men samtidig kjent og kjært.

Selve historien som fortelles er ikke mye å skryte av, spesielt i forhold til det litt uortodokse plottet man fikk servert i Black og White-serien, men det fungerer likevel godt som en tradisjonell Pokémon-fortelling. En mystisk organisasjon truer med å ødelegge menneskenes verden for å bedre Pokémons tilstand, mens du personlig leter etter nye gymsjefer og lommemonstre på si.

Omega Ruby og Alpha Sapphire har flere legendariske Pokémon spredt utover sent i spillet.
Omega Ruby og Alpha Sapphire har flere legendariske Pokémon spredt utover sent i spillet. Lugia er favoritten her i gården.Bilde: Nintendo

Utsøkt utvalg

Og monstrene er vel det som er viktigere enn noe annet. Vi får ingen nye vesener denne gangen, men som vanlig har utviklerne samlet en bråte skapninger fra den aktuelle regionen, samt en håndfull hentet fra andre steder. Sett over alt er utvalget svært potent, godt hjulpet fram av det faktum at Ruby og Sapphire var den siste generasjonen (før X og Y), som stort sett bare produserte interessante Pokémon.

Pokémon-sentrene er stort sett identiske.
Pokémon-sentrene er stort sett identiske.Bilde: Nintendo

Åpningsmonstrene Treecko, Mudkip og Torchic vender selvfølgelig tilbake, og får underveis besøk av favoritter som Altaria, Absol, Seviper og Spheal. Denne gangen har langt flere fått klistret på seg fjorårets mega-utviklinger, og alle nykomlingene gjør seg godt i sine respektive roller. Jeg savner derimot enda noen flere, og da spesielt mega-utviklinger som tilpasses monstre som ikke har like lange utviklingssykluser. Hvor kult hadde det ikke vært om for eksempel Skarmory, Ninetales, Linoone eller Wigglytuff fikk nyversjoner?   

Mega Altaria er vakker som få.
Mega Altaria er vakker som få.Bilde: Nintendo

Man kan likevel ikke klage for mye, for til sammen rommer den lokale Pokédexen litt over 200 monstre. Dette viser at Game Freak nok en gang har klart å begrense seg, og vi blir sikret kvalitet over kvantitet. 

Vil du likevel fange absolutt alle, må du belage deg på å overføre monstre fra X og Y, eventuelt bytte de til deg fra andre spillere verden over. Rent personlig klarer jeg meg imidlertid lenge med de som hører hjemme i Hoenn, og det at det kun er litt over 200, gjør også mitt stadige ønske om å oppdage og se alt hvert eneste Pokémon-spill har å by på litt mer overkommelig.

Spillet i seg selv hjelper også langt på vei i min jakt på selvrealisering som Pokémon-trener, og det er spesielt én funksjon som gjør oppdraget lettere, nemlig DexNav. Ved å ta i bruk den nedre 3DS-skjermen kan man nå få opp et kart over de nærmeste områdene, som deretter fylles med lommemonstre som befinner seg der man er. Har man funnet alle blir dette belønnet med en gullkrone, og så bærer det videre til neste område.

Personlig ble jeg kraftig besatt av denne jakten tidlig i spillet, og det var først etter godt over tre timer at jeg i det hele tatt kom fram til den første gymlederen, en bedrift som vanligvis ikke hadde tatt mer enn en snau time. Navigasjonshjelpen forandret rett og slett måten jeg spilte på, og selv om denne spillestilen ikke forble holdbar gjennom hele reisen, satt jeg umåtelig stor pris på muligheten til å krysse av på Nintendos tiltenkte sjekkliste.

DexNav lar deg liste deg innpå Pokémon som stikker hode eller hale opp av gresset.
DexNav lar deg liste deg innpå Pokémon som stikker hode eller hale opp av gresset.Bilde: Nintendo

Halve moroa

Det å fange monstrene er derimot bare halve moroa, og når man ikke farter omkring i Hoenn, går store deler av tiden med på å sende Pokémon i kamp mot hverandre. Denne delen av spillet er tilnærmet identisk med fjorårets kampbilde, hvor man fikk servert kjente og kjære monstre i tre dimensjoner, med varierende bakgrunner og litt attåt på effektsiden.

Det er de samme prinsippene som gjelder, og som har gjeldt i alle år, hvor hver skapning angriper i tur og orden, mens ulike angrepstyper settes opp mot hverandre. Vann slår ild, ild slår gress, og gress slår vann – kjente saker med andre ord. 

Også her ser spillet veldig flott ut, og det er en konstant fryd å kaste sine seks utvalgte beist i strupen på spillets kunstige intelligens. Som tidligere kunne motstanden godt vært enda litt smartere, og ofte er det nok med én sterk Pokémon for å hamle opp med det som antagelig skulle være en barsk og vanskelig motstander, såfremt typene stemmer overens såklart.

Selv satte jeg alle kluter til for å skaffe meg en Gallade så tidlig som mulig i spillet, og blandingen av fysiske og psykiske angrep, pluss et par nivåer over gjennomsnittet, var ofte det som skulle til for å knekke de fleste nøtter Game Freak sendte min vei. Jeg var aldri redd for å tape, og i løpet av den godt over 30 timer lange historiedelen var det ikke før jeg nådde ligaen mot slutten av spillet, jeg ble sendt tilbake til helsesøster med seks lamslåtte beist.

Det var ikke før mot slutten spillet ble utfordrende.

Når man kaster seg ut på nett er det ofte det motsatte som gjelder, for her er balansegangen fortsatt ikke rettet opp. Ofte risikerer man å havne i klammeri med fiender som har en haug med legendariske beist, mens man selv sitter med en gruppe på seks uutviklede Pokémon. Det hjelper lite at spillet setter samtlige monstre til level 50, da det ikke gjør opp for statistiske forskjeller. Kampene er fortsatt tidvis morsomme, og spesielt hvis man duellerer med en kompis er det få ting som er like spennende og beroligende på samme tid.

På bærtur

Resten av tiden bruker man på å bytte til seg monstre, lete etter hemmeligheter i det digre spilluniverset, samt pludre med de utallige ekstraaktivitetene spillet hiver etter deg. Sistnevnte kan være så mangt, men det meste er bare tull. Det er for eksempel en god grunn til at skjønnhetskonkurranser og hemmelige baser ikke ble med videre da Nintendo hoppet fra tredje til fjerde Pokémon-generasjon.

Det samme gjelder for de ulike bærene som kan plukkes og plantes langs veiene i Hoenn. Det tar for lang tid, og når alt kommer til stykket er det ikke verdt innsatsen.

Latios eller Latias (avhengig av hvilken versjon man velger), får man gratis i løpet av reisen.
Latios eller Latias (avhengig av hvilken versjon man velger) får man gratis i løpet av reisen.Bilde: Nintendo

X og Ys minispill vender også tilbake, og lar deg blant annet skyte ballongdyr og løse puslespill for å videreutvikle monstrene dine. Dette er helt greie tidtrøyter, men jeg savner flere kreative løsninger. Hvorfor ikke bake inn en simpel utgave av Pokémon Pinball eller Pokémon Snap i stedet? La oss virkelig leke med spillene deres, Nintendo, også utenfor kamp.

Konklusjon

Når alt kommer til stykket rekker Omega Ruby og Alpha Sapphire aldri helt opp til standarden satt av Pokémon X og Y, men det er jaggu ikke langt unna heller. Greit, så kunne historien vært bedre og mega-utviklingene flere, men det hindrer fremdeles ikke relanseringen av de 12 år gamle spillene fra å være to fabelaktige nyversjoner.

Beedrill er en av monstrene som kan mega-utvikle seg.
Beedrill er en av monstrene som kan mega-utvikle seg.Bilde: Nintendo

Alle som likte originalspillene på Gameboy Advance vil øyeblikkelig føle seg hjemme her, mens nykommere også vil finne mye spennende å oppdage, leke med og samle på i den oppgraderte Hoenn-regionen. Spesielt utvalget av monstre gjør seg godt, og her vil man garantert finne masse for enhver smak.

Spillene klarer også å gå en hårfin balansegang mellom gammelt og nytt, og det er både nostalgisk og interessant å sprade rundt i Mauville, Slateport og Mossdeep. Ekstra velkomne er de nye funksjonene som preger den nederste 3DS-skjermen – her kan man bytte monstre med andre trenere og motta nyheter, men viktigst av alt, gå i detalj når man skal lete etter nye og spennende Pokémon.

3D-grafikken fungerer fortsatt svært godt, og det å se kjente og kjære øyeblikk i ny, fargerik og dybdesterk drakt, varmer et gammelt Pokémon-hjerte. Da får det bare være at sideaktivitetene er av den kjedelige sorten og enkelte nettkamper blir offer for ubalanse, for når Pokémon Ruby og Sapphire skal relanserer, blir det antagelig ikke bedre enn dette.

Vil du ha andre spennende spill hvor mytiske monstre innehar hovedroller? Da er nok både Persona 4 Golden og Monster Hunter 3: Ultimate noe for deg.

Vurdering


"Det varmer et gammelt Pokémon-hjerte å se kjente og kjære øyeblikk i ny, fargerik drakt."

Pokémon Alpha Sapphire 3DS 3DS 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 28. november 2014
  • Plattform: Nintendo 3DS
  • Utgiver: The Pokémon Company, Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Beste priser

På lager 385,- Til butikk
På lager 398,- Til butikk
På lager 399,- Til butikk
På lager 399,- Til butikk

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen