Den japanske mesterninjaen er tilbake

Men Strider når ikke opp til kvaliteten på spillene det etteraper.

Ninjahelten Strider fikk sin spede begynnelse i en japansk tegneserie i 1988, og dukket første gang opp i arkadespillet Strider i 1989. Siden da levde han livets glade ninjadager på en rekke hjemmekonsoller utover 90-tallet, men forsvant plutselig da vi bikket over i et nytt årtusen. 

Dette er bare begynnelsen.
Dette er bare begynnelsen. (Skjermbilde: Capcom)

Capcom har likevel klart å holde liv i den spreke skyggekrigeren i lilla pysj gjennom blant annet gjesteopptredener i Marvel vs. Capcom-serien. Etter fjorten år med biroller er Strider Hiryu endelig tilbake i rampelyset.

Tømmene har blitt overlevert til Double Helix Games, som har gjort en bemerkelsesverdig god jobb med tanke på deres noe frynsete rykte. Likevel er ikke Strider så godt som det kunne ha vært.

Drep den slemme fyren

Spillet er en gjenfortelling av heltens første eventyr, og innebærer at Hiryu, den yngst topprangerte krigeren i Strider-organisasjonen, må reise til byen Kazakh for å ta livet av Stormester Meio. Stormesteren har slavebundet innbyggerne i byen og innført noe som i aller høyeste grad minner om en stalinistisk kommuniststat. Det merkes altså at historien ble skrevet på 80-tallet.

Propaganda og falske beskjeder ljomer ut over et omfattende høyttalersystem, med overdrevne russiske aksenter og digert skjegg. Selv ikke Zangeif fra Street Fighter fremstår som like stereotypisk. Likevel lar jeg stereotypiene og de dårlige aksentene rulle over meg med et fårete glis mens jeg meier ned hopetall med robotsoldater.

Jeg liker generelt teite ting i dataspill. Selv om jeg setter pris på at dataspill klarer å takle mer alvorlige temaer er jeg også ganske glad i de helsprø og idiotiske tingene spillskapere klarer å finne på. Strider er så absolutt en idiotisk ting, proppfull av sovjetiske tjukkaser, japanske ninjaer, plasmavåpen, teleportering, kyborger og akrobatiske krumspring.

Ikke akkurat kongen av sniking.
Ikke akkurat kongen av sniking. (Skjermbilde: Capcom)

Hvor mange roboter er det her, egentlig?

Som for å understreke sine røtter i 1980-tallets arkader kommer Hiryu glidende inn utenfor Kazakh på en hangglider formet som en diger rovfugl. Spesielt lite synlig er vår ninjahelt absolutt ikke. 

Mellom Hiryu og Stormester Meio står en uendelig mengde kommunistiske robotsoldater armert med alt fra laservåpen til rakettkastere, i tillegg til svære robotgorillaer og flyvende droner. Disse kan meget enkelt parteres i ganske små biter takket være Hiryus hendige plasmasverd.

Å gjøre filet ut av roboter er i begynnelsen ganske så morsomt. Sverdet ditt kan nemlig kløyve gjennom det aller meste uten store problemer. Da bestemmes fremgangen din nesten utelukkende av hvor for du kan hamre løs på angrepsknappen enn særlig stor grad av taktikk.

Hi-yah!
Hi-yah! (Skjermbilde: Capcom)

Når dine motstandere blir sterkere og tåler mer skade vil du fortsatt dundre i vei på angrepsknappen, for det trengs overveldende lite strategi til noen av dine møter med robotene. Det eneste som skaper en utfordring er at de alltid vil være tallmessig overlegne, men dette har egentlig svært lite å si. For hver robot du kapper ned får du tilbake en liten flik med helse, noe som etterhvert gjør de fleste sammenstøt fullstendig trivielle.

Opp og ned og fram og tilbake

Det er først når du møter på langt sterkere fiender at vanskelighetsgraden i Strider plutselig skyter i været. I tillegg til de vanlige robotsoldatene finnes det også kyborger og andre ulumskheter i byen Kazakh. Leiemorderne «The Four Winds» er ute etter Hiryus hode, og det er også diverse typer vaktroboter, gale vitenskapsmenn og religiøse fanatikere. Disse har sine spesifikke angrepsmønstre og svakheter som du må lære deg om du skal ha et håp om å komme ut av det med sverd og lilla pysj i behold.

Som regel vil det ta et par kamper før du forstår hvordan du enklest skal kunne seire mot de kraftigere motstanderne. Dette gjelder spesielt for Four Winds-gjengen, som må nedkjempes gjentatte ganger før du kan si takk og farvel til dem. Likevel er det sjeldent mye strategi som må til. Akkurat som med robotsoldatene holder det at du klarer å hamre løs på angrepsknappen så mye som mulig, så lenge du er flink nok til å smette unna de mer kraftige slagene som blir sendt i din retning.

Laserstråler er ingenting mot et plasmasverd.
Laserstråler er ingenting mot et plasmasverd. (Skjermbilde: Capcom)

Når du ikke deler mekaniske utysker opp i små biter utforsker du de ulike delene av byen på diverse akrobatiske måter. Spillet henter mye inspirasjon fra såkalte «Metroidvania»-spill, og legger et enormt fokus på at du skal lete rundt i dine omgivelser etter nye dingser til arsenalet ditt. For hvert nye våpen eller innretning du finner kan du forsere en ny hindring eller åpne en hittil låst dør.

Før du aner ordet av det er du bevæpnet til tennene og kan komme deg fram overalt med en uanstrengt letthet du bare kunne drømme om i begynnelsen. Låste dører kan åpnes, skjulte skatter kan letes fram, og følelsen av å være en «badass» ninjamester er til å ta og føle på. Dessverre gjøres det ikke spesielt mye ut av selve spillformelen utover dette.

Her er neste mål

Den store drakraften i et Metroidvania-spill er potensialet til å kunne gå hvor som helst, og sakte, men sikkert, finne ut hvor neste mål ligger. I Strider har du alltid neste mål markert på kartet ditt. Omgivelsene dine er heller ikke utstrakte og omfattende nok til at du føler særlig stort behov for å utforske. Skattejakten blir ikke spennende nok, for de fleste skjulte passasjene virker aldri spesielt godt skjult. I tillegg er det ikke spesielt mange skatter å finne, for de fleste regelrett snubler du over når du følger spillets lineære linje fram til målet.

Å løpe fra sted til sted går lekende lett, og du vil heller aldri være i tvil om hvor du skal takket være en markør på minikartet ditt. Hiryu har nemlig med seg en liten robot som søker etter utstyroppgraderingen han trenger for å forsere neste hindring. Som en måte å skyfle deg videre til neste neste mål fungerer det ganske godt.

Akrobatikken er på topp.
Akrobatikken er på topp. (Skjermbilde: Capcom)

Omgivelsene du skal utforske er for det meste ganske pene, men føles aldri store og omfattende nok til at utforskning blir spesielt givende. Det blir litt for mange trange korridorer. Sammen med det stadige jaget etter å treffe neste målmarkør blir ønsket om å utforske litt kneblet og undertrykt. 

Selv om utvikler Double Helix har laget et spill med en stilig skarphet ved seg blir det meste bokstavelig talt forbigått. Du løper jo forbi alt sammen. Nivåarkitekturen er attpåtil litt kjedelig. Utendørs begrenses for det meste til hustak og utsiden av ulike reisverk og bygninger. Innendørs må du ta til takke med korridorer og noen litt større kamre.

Konklusjon

Som renspikket actionspill fungerer Strider ganske godt, men mangler en skikkelig utfordring for at det skal kunne heve seg over røkla. Noen moderne klassiker blir det nok ikke. Var det likevel moro så lenge det varte? Absolutt. Å gjøre kjøttfarse ut av russiske roboter er ikke det verste du kan gjøre for å slå ihjel et par timer.

Ninjahelten Hiryu er en sprek og akrobatisk fyr, og å løpe rundt i byen Kazakh føles lekende lett for fingertuppene. Styringen sitter for det meste ganske godt, men det kunne samtidig blitt gjort mer ut av formelen Strider etteraper. Metroidvania-stilen er stilig emulert, men det føles ofte som en ettertanke ment å utfylle spilleropplevelsen.

Dermed sitter man igjen med et spill som ikke lever opp til sitt fulle potensial. Heldigvis kan det bare gå oppover herfra, gitt at Capcom klarer å behandle den lillakledde ninjaen med respekt og ikke lar ham gå i glemmeboken i ytterligere fjorten år.

Liker du action-spill som bygger på Metroidvania-arven? Da bør du prøve Shadow Complex, et av de mest imponerende spillene fra 2009.

Strider er i salg for Windows, PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), Xbox 360 og Xbox One.

Vurdering


"Fungerer ganske godt som actionspill, men mangler en skikkelig utfordring."

Strider PS4

Strider X360

Strider XOne

Strider Windows

Strider PS3

Strider PS4 PS4 6/10 PS3 Windows X360 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. februar 2014
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Double Helix Games

Strider X360 X360 PS3 PS4 Windows XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. februar 2014
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Double Helix Games

Strider XOne XOne PS3 PS4 Windows X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. september 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Double Helix Games

Strider Windows Windows PS3 PS4 X360 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. februar 2014
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Double Helix Games

Beste priser

Nedlasting 135,- Til butikk

Strider PS3 PS3 PS4 Windows X360 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. februar 2014
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Double Helix Games

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen