En solid oppvisning i tyverikunst

En solid oppvisning i tyverikunst

Det er stor moro å stjele fra de rike og gi til seg selv.

Den som sa at forbrytelser ikke lønner seg kan åpenbart ikke ha spilt det nyeste Thief. Sjelden har jeg nemlig sett en tjuvrad med så god samvittighet og så diger lønningspose som Garrett, hovedpersonen i Eidos Montreals nyversjon av den seksten år gamle Thief-serien. Han stjeler fra alt og alle, og som en bisarr utgave av Robin Hood går alle pengene rett i hans egen lomme.

Fin utsikt.
Fin utsikt.

Alt er derimot ikke fryd og gammen i Garretts travle hverdag, og når han ikke må hanskes med ekle fiender og en innpåsliten by, er det en upolert historie som står i veien for moroa.

Dette til tross, det er ikke så aller verst å være tyv i 2014.

Skygger og støv

Året er uvisst, byen er kun kjent som The City, og hovedpersonen lever av å være anonym – det er ikke akkurat det optimale grunnlag for en personlig og rørende spillhistorie, og dette får man heller ikke servert i Thief. Eventyret, som strekker seg over ti-tolv timer, byr på mange store høydepunkter og en del mindre tyveribaserte spillopplevelser, men historien når aldri sitt fulle potensiale.

Spillet begynner nemlig lovende, når Garrett og hans unge protesjé lister seg musestille gjennom de mørke gatene i The City. De er selvfølgelig ute på røvertokt, og denne gangen er det den lokale baronens gullreserver som står på menyen. Ting går derimot fryktelig galt, og ett år senere våkner mestertyven Garrett opp i et spillunivers som har gått til hundene: En heslig pest feier over byen, industrialisering har dekket for solen, og enda flere uhumskheter lurer i skyggene.

Det er et dystert sted man får utforske i førsteperson, og det blir bare verre og verre jo dypere man graver seg inn i materien. Utviklerne har imidlertid gjort en god jobb med å bringe den døde byen til live på en realistisk måte. Stemningen henger tungt i luften, og støvkorn og skygger formelig kveler deg der du tar deg gjennom alt fra møkkete krematorier til skarlagensrøde bordeller.

Til tross for et manglende fargespekter ser spillet virkelig ikke verst ut på PlayStation 4.
Til tross for et manglende fargespekter ser spillet virkelig ikke verst ut på PlayStation 4.

Selve byen, altså hovedområdet du får besøke mellom hvert oppdrag, er også svært klaustrofobisk, men dessverre ikke på den samme gode måten. Her er man ikke fullt så mye fanget av den heftige stemningen som man er fanget av dårlig design: Hvert område i byen er lite, sammensatt av et lite utvalg hustak og trange handlegater, som Garrett lett kan, og må, navigere.

Hovedpersonen styres med stor enkelhet, men samtidig med en slik tyngde at det føles som om du faktisk kontrollerer en ekte person. Man har fullstendig oversikt til enhver til, og jeg lar meg stadig imponere over hvor naturlig det føles å løpe rundt i disse omgivelsene. Dette til tross, byen i seg selv er ikke spesielt godt satt sammen, og når hvert område er adskilt med en diger lasteskjerm blir det fort irriterende og strevsomt å lete seg fram i mørket.

Noen gåter skal det jo også være.
Noen gåter skal det jo også være.

Utenfor byens grenser ter spillet seg derimot svært annerledes. Thief har nemlig flere områder å by på, og på tvers av spillets åtte kapitler får man utforske like mange forskjellige omgivelser. Her er variasjonen god, og selve nivåene er mesterlig satt sammen – utviklerne klarer også å vise fram de mekanikkene Garrett har til disposisjon, og det på en fabelaktig måte. 

Det er ikke gull alt som glimrer

Mestertyven er en mann med mange triks i ermet, og samtlige viser seg som funksjonelle og viktige hjelpemidler i jakten på det neste store byttet. Ved siden av sedvanlige snikeferdigheter som lar han liste seg innpå fiender, klabbe de ned bakfra og stjele ukelønna fra baklommene deres, kan man også bruke omgivelsene til sin fordel og finne alternative veier gjennom nivåene, nesten hvor det skal være. Det er alltid flere måter å løse et oppdrag på, og spillet tvinger deg aldri til å gjøre noe som helst. Til og med de omstridte «focus»-kreftene, som lyser opp spesielle gjenstander i nærheten, er det helt frivillig å bruke - jeg klarte meg fint uten.

Det er alltid flere måter å løse et oppdrag på, og spillet tvinger deg aldri til å gjøre noe som helst. 

Viktigst av alt er det faktum at du også kan spille gjennom hele eventyret uten å bli oppdaget av, eller drepe, fiender. Selv gikk jeg gjennom store deler av spillet som en pasifistisk og tilbakeholden tjuvrad. Skyggene var mine eneste venner, og fremfor å brase gjennom brettene tok jeg meg god tid til å utforske hver krik og krok. Thief er et spill som har mye ekstra snacks om man tar seg tid til å lete etter det – en del av spillets filosofi handler jo om å stjele så mye som mulig fra alt og alle, og dette har man selvfølgelig også stor lyst til å gjøre.

Jeg føler meg ikke rent lite som Sly Cooper.
Jeg føler meg ikke rent lite som Sly Cooper.

Stjelbare gjenstander lyser muntert opp i dunkle fangekjellere, og Garretts utstrakte hender formelig lengter etter å gripe om både små og store skatter. Og det er mye å finne her: Skuffer og skap, kister og kar, alt skal plyndres. Til tider kan det være en langsom prosess, og når for eksempel ett enkelt skrivebord har seks ulike skuffer, som må åpnes en etter en, for å kanskje finne noe verdifullt oppi der et sted, er det mulig noen rett og slett ikke gidder å ta seg bryet. Rent personlig hadde jeg ingen nevneverdige problemer med denne dyptgående gjenstandsjakten, og når jeg først fant noe virkelig spennende var det så absolutt verdt det.

Ingenting er uansett bortkastet tid. Alt fra sølvskjeer til edelstener er verdige bytter, og alt man finner transformeres straks til verdifulle gullmynter som senere kan brukes til å oppgradere gamle ferdigheter, eller kjøpe helt nye. Disse kan igjen hjelpe deg når du trenger det som mest, som for eksempel en hendig skrutrekker som lar deg infiltrere lufteanlegg, en enkel saks som lar deg skru av alarmer og feller, og litt attåt.

Thief sjonglerer med mange elementer samtidig, og sett fra en tyvs perspektiv fungerer disse perfekt. Slik holder man seg skjult i skyggene, sniker seg forbi vakter, tømmer den skjulte safen for det den er verdt og tar seg ut gjennom et vindu i andre etasje før noen har merket noe som helst, som en vaskekte mestertyv. Jeg klarer virkelig å sette meg inn i mentaliteten som driver tyveri-delen av Garrett, og når det går som best er det like før jeg spør meg selv hvorfor jeg ikke driver med dette i virkeligheten også.

Ha deg vekk, din dust.
Ha deg vekk, din dust.

Ugunstig utvikling

Svaret kommer til meg som et moralsk slag i trynet idet jeg støter på en fiende hos skredderen, aktiverer alarmen på det lokale asylet eller blir hugget ned av en klynge med eklinger i en skitten bakgate. Thief setter deg ofte opp mot en gruppe med vakter (eller det som verre er) som alle gjør sitt ypperste for å sette kjepper i hjulene dine.

Disse er akkurat passe dumme, slik at man fint kan holde seg i skyggene og liste seg rett under nesa deres, men samtidig så oppvakte at de hører når du trår på knust glass eller beveger deg litt for fort. Mye handler om balansegangen mellom lys og mørke. Står du i mørket må fiendene svært nærme før de oppdager deg, men står du i lyset får de fort øye på deg. For å kontre dette kan Garrett blåse ut stearinlys og skru av elektriske lyspærer etter ønske, og denne balansen kan lede til et par veldig intense situasjoner, hvor man akkurat (eller akkurat ikke) klarer å unngå å bli oppdaget.

Det at man stadig har Garretts hender på skjermen er et velfungerende grep.
Det at man stadig har Garretts hender på skjermen er et velfungerende grep.

Av og til skjærer det seg, og da har man to valg: fram med batongen eller legg på sprang. 

Spillets slåssesystem er veldig simpelt, og man kan fint denge i hjel én motstander uten nevneverdige problemer. Møter du derimot to eller flere samtidig får pipen straks en annen lyd. Hele greia er fryktelig klønete i praksis, og hvorvidt dette er et bevisst valg fra utviklernes side, for å vise at Garrett egentlig ikke skal slåss, eller bare et dårlig utviklet spillsystem er ikke godt å vite. Særlig engasjerende er det i hvert fall ikke.

Da kommer man langt bedre ut av det ved å ta beina fatt, men heller ikke dette føles riktig. Garrett dulter borti hushjørner, blir stukket i ryggen av vakter som er raskere til fots enn han, og hele tiden sliter man med å finne et godt skjulested. Klarer man å gjemme seg mister vaktene interessen ganske fort, og som i snikespill flest bærer det da tilbake til den samme gamle vaktposten.

Mot slutten handler det mindre om stjeling og mer om å unnvike fiender, og da er det rett og slett ikke like morsomt.

Nei, jeg liker meg aller best i skyggene, på leting etter hemmelige skattekamre og bortgjemte brev som kan hinte til hvor jeg kan finne de mest verdifulle gjenstandene. Da er det bare synd at spillet beveger seg lenger og lenger bort fra disse aspektene jo mer man spiller. Mot slutten handler det mindre om stjeling og mer om å unnvike fiender, og da er det rett og slett ikke like morsomt.

Konklusjon

Thief er et spill som gjør en rekke ting veldig bra, mens et par andre ting har gått hen og krepert på sidelinjen. Jeg formelig elsker tyvedelen av spillet, hvor man skal infiltrere herskapshus og fangekjellere på jakt etter hemmeligheter og gullskatter. Her kan du ta ting i eget tempo, og du belønnes for tålmodig og nysgjerrig utforskning av omgivelsene. Man har en rekke verktøy til rådighet, og samtlige har spennende funksjoner som er godt implementert i selve nivåene.

Man kan aldri vite hvor en tyv skjuler seg. Kanskje han er rett bak deg? Deg, ja.
Man kan aldri vite hvor en tyv skjuler seg. Kanskje han er rett bak deg? Deg, ja.

Nivåene er flott satt sammen, og i samarbeid med den tunge stemningen er det derfor ikke vanskelig å leve seg inn i rollen som tyv – dette til tross for en historie som er så som så.

Verre blir det da når spillet ikke lenger fokuserer på godt gammeldags tyveri, men i stedet kaster deg ut i et hav av fiender som man rett og slett bare skal komme seg forbi. Man har ikke lenger den samme graden av kontroll, og da står du plutselig med skjegget i postkassa og batongen i hånda når det blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere motstanderne, i en by som bare vil deg vondt.

Thief er likevel en spennende opplevelse, og for de med en ekstra dose tålmodighet og nysgjerrighet er det mye moro å finne i rollen som mestertyv.

Er ikke Garrett snikete nok for deg kan du alternativt prøve deg i skoene til Sam Fisher eller Corvo Attano.

Det er gøy å være tyv, men det er likevel litt som skurrer i denne nyversjonen.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Thief

Thief PS4 PS4 7/10 Windows PS3 X360 XOne

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 28. februar 2014
  • Plattform: Playstation 4
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Square Enix
  • Utvikler: Eidos

Thief XOne XOne Windows PS4 PS3 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 5. september 2014
  • Plattform: Xbox One
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Square Enix
  • Utvikler: Eidos

Thief PS3 PS3 Windows PS4 X360 XOne

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 28. februar 2014
  • Plattform: PlayStation 3
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Square Enix
  • Utvikler: Eidos

Thief Windows Windows PS4 PS3 X360 XOne

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 28. februar 2014
  • Plattform: Windows
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Square Enix
  • Utvikler: Eidos

Thief X360 X360 Windows PS4 PS3 XOne

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 28. februar 2014
  • Plattform: Xbox 360
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Square Enix
  • Utvikler: Eidos

Kommentarer (21)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen