Sniktitt

Resistance 2

Resistance: Fall of Man skulle være en av Sonys trumfkort. Skytespillet fra skaperne av Ratchet and Clank skulle hjelpe den sorte hingst opp i trav, kanskje galopp, om tingene lå til rette for det. Om det skjedde eller ikke skjedde, kan sikkert diskuteres, men én ting er i hvert fall sikkert: det kunne ikke hevde seg mot kjempene på den konkurrerende Microsoft-konsollen.

Se video fra flerspillerdelen

Vis større

Video: Resistance 2


Halo 3 og Gears of War var selvsagt konkurrentene, superselgere med hyllest fra både pressekorps og markedsanalytikere. Ingen lett oppgave å toppe den. Resistance: Fall of Man kom i salg, og store deler av internett ventet i skadefryd på den kommende floppen. Det skjedde ikke. Spillet ble ikke hyllet og guddommeliggjort i like stor grad som sine konkurrenter, men mottok jevnt over fjøla gode karakterer.

Hos oss mottok Resistance: Fall of Man en solid sjuer, som også er en sterk indikator på at dette slettes ikke var katastrofen så mange Microsoft-tilhengere hadde håpet og ventet på. Likevel ble Resistance: Fall of Man stemplet som en liten skuffelse, av den klare grunn at det ikke ga like mye generell bakoversveis som tidligere nevnte storselgere.

Poenget mitt med denne introduksjonen er ikke å kjede dere med gamle fakta om hva Resistance: Fall of Man ble og ikke ble, men å se fremover og forutse en verden der franchisen er større, penere og mer konkurransedyktig enn tidligere. Velkommen til Resistance 2.

Tett på nett

Før entusiasmen min smitter helt over, så må det gjøres klinkende klart at dette er en vurdering av flerspillerbetaen til Resistance 2. Alle inntrykk er hentet fra flerspiller alene – om historiedelen lever opp til samme standard får tiden vise (men hvis tilfelle er det bare å glede seg). Betanøkler har blitt kastet ut over en lav sko, både i butikker og på alskens spillnettsteder. Her på Gamer.no delte vi ut 1000 aktiveringsnøkler. Engasjementet var så stort at betabøtta var bunnskrapt før noen rakk å si «kirkekontrovers». At jeg stort sett har måttet albue meg inn på serverne, kommer derfor ikke som et stort sjokk.

Det første først: Resistance 2 forfølger idealet fra sin forgjenger. Insomniac åpner sin favn (som var veldig stor i utgangspunktet), og sier velkommen til enda flere. Med opp til 60 spillere på samme server, på samme brett, er det åpent for mer lek og moro enn noen gang. I det første Resistance var det 40, nå kan ytterligere 20 mennesker slutte seg til møljekaoset og kampen om total dominans.

Problemstillingen kvantitet kontra kvalitet flagrer lett ut av vinduet når det ene fører til det andre. Jo flere vi er sammen, jo gladere blir vi. Alt flyter like mykt som en silkekatt på marshmallows, og da er problemet nesten i sjakk. De av dere som har ventet en liten luggefest fra tid til annen, tar heldigvis såre feil. Det kan vi heller «glede» oss til i Massive Action Game, for Resistance 2 er den varme kniven gjennom nettverkssmøret, selv med 60 spillere rekruttert, og dette gjelder også bildeoppdateringsfrekvensen. Imponerende, med tanke på hvor mye kaos som kan oppstå.

Og før noen reiser seg opp og sier at kaos er en dårlig ting, ber jeg dere innstendig om å for bli sittende. Med 60 spillere på samme kart, alle ute etter å drepe hverandre, er kaos en selvfølge. Men det som kunne blitt fullstendig rotete og uoversiktlig, er heller en form for kontrollert galskap man bare lærer seg å nyte. Selv om man til enhver tid kan brase inn i klyngeslagsmål med første og nærmeste, er det aldri slik at man bare skyter vilt og håper på det beste.

Det oppstår et systematisk kaos på de største slagmarkene i Resistance 2, og det er takket være én ting: kartene. Det finnes to kart i betaen som holder maks antall spillere, der disse er Orick og Chicago. Begge to vil jeg kunne påstå er omhyggelig utvalgt, for de representerer virkelig det beste av det beste.

Orick er et stort skogområde der lyset filtrerer trekronene på idyllisk vis. Ikke dermed sagt at idyllen er komplett, for som midtpunkt i kartet ligger en treverksfabrikk, vidt omkranset av gamle hus med avskrellet maling. Gjennom kartet løper en elv og terrenget går fra flatt og åpent til hendig kupert. Noen utkikksposter er utplassert, for stille observasjon, mens innendørsområdene gjerne fylles av knitrende amerikansk 50-tallsmusikk. Lyden av gammel radio legger seg fint mellom de sporadiske skuddsalvene. Ikke bare er kartene pent utformet, rent estetisk, her er det noe for enhver spillestil.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på Chicago, som er minst like stemningsfylt og spillermessig utformet, men jeg må selvfølgelig legge til at begge kart kan deles opp. Hvis man heller vil spille for eksempel ti spillere i Orick, kan man velge en region av kartet som er mye mer avgrenset. Områdene er særdeles romslige i Resistance 2, til tross for at det ikke eksisterer kjøretøy av noe slag, men det er alltid slik at man vet hvor man er og hvor man eventuelt skal.

Man får forøvrig også prøvd seg på en brygge i San Francisco, et mindre kart som rommer færre spillere. Her er kampen naturligvis mye mer ensporet, og dreier seg derfor mest om raske reflekser og nærkamp.

Nytt system

Er det noe som også har forandret seg siden forrige flerspillermøte med Chimera, er det rangsystemet. Alt er lagt til rette for mer motivasjon til å spille videre, da både våpen og utstyr må låses opp etter hvert som man stiger i gradene. Rangsystemet fungerer slik at man får erfaringspoeng, ikke bare for hver nedlagte motstander, men for hvert eneste enkle skudd som treffer motstanderen. Et lite skudd i skulderen, og fem erfaringspoeng til deg. Det er selvfølgelig ikke mye, tatt i betraktning at et fullverdig mord gir 1000 av disse, men det gir likevel en flytende og konstant følelse av å delta.

Jeg er av den typen som ofte gjør det temmelig dårlig i flerspillerdelen av skytespill, og da er det strålende at også jeg hele tiden får denne lille premien som dytter meg videre.

Av klasser er det nå soldat, sanitet og spesialstyrke som er tilgjengelig, men dette opplegget gjelder kun for den kooperative delen av betaen. Flerspiller er delt opp i to egne menyvalg i Resistance 2, der den andre kalles «konkurransedelen». For å unngå forvirring er det konkurransedelen som består av de vanlige modusene som dødskamp, lagbasert dødskamp og hold flagget, mens den kooperative delen består av ett enkelt kampanjeoppdrag der åtte spillere kan, eller snarere , samarbeide for å vinne.

Denne samarbeidsdelen virker hittil litt tynn, da hver respektive klasse ser ut til å måtte nøye seg med sine gitte våpen. Soldaten kan for eksempel i begynnelsen kun velge «Bullseye», våpenet som sender tankene til Heavy-klassen fra Team Fortress 2, noe som kan bli utrolig ensformig i lengden. Riktignok kan man bytte klasse, men når det bare er tre våpen per klasse, da sier det seg selv at monotonien setter inn. I flerspillerbetaen starter man som sagt med ett våpen, men premieres med to ekstra leketøy for hver av de tre klassene, om tilstrekkelig med erfaringspoeng akkumuleres. Nå må det også påpekes at det etter all sannsynlighet dukker opp flere drapsverktøy i fullversjonen.

Sentralt å nevne er at hvert våpen har en sekundærmodus. Eller for å forklare nærmere: Hvert våpen har to typer ammunisjon, der det andre alternativet som regel er av det oppfinnsomme slaget.

Soldaten kan mane frem et stort skjold fra våpenet sitt, som beskytter de bak, på samme tid som det er mulig å skyte gjennom fra baksiden, mens legen har en sekundærmodus som tillater avfyring av «helseskudd». Disse helseskuddene er i grunn meget snedige, da de tillater å lege en lidende kamerat fra ukonvensjonelle lengder. Selv likte jeg meg best som legeklassen, rett og slett fordi jeg kunne stå på trygg avstand fra beistene, men samtidig være behjelpelig. Spesialstyrke-klassen er ikke fullt så spennende, da denne primært involverer standardriflen fra forrige spill og en sekundærfunksjon som består av å orkestrere en ubrukelig elektrisk utladning i fire forskjellige retninger.

Det ene kooperative kampanjeoppdraget som er tilgjengelig, lagt til Orick i California, har dessverre flere svarte katter i sekken. Det er djevelsk vanskelig, og det krever virkelig at hver og en av de potensielt åtte spillere holder sammen. Dette er positivt. Det er lagarbeid som er i fokus, det ser man også på målene innad selve oppdraget, der enkle brytere krever flere for å aktiveres. Det som imidlertidig legger en betydelig demper på opplevelsen, er det faktum at fiendene er stokk dumme.

Utfordringen trappes tilsynelatende opp ved å øke antall fiender, og justere skademengden deres, for det finnes ikke spor av intellekt i Chimeraene. Ved en anledning sto jeg ansikt til ansikt med ti av disse vesenene, men situasjonen løste seg grasiøst ved å tråkke et par skritt til venstre. Her sto det altså en hel gjeng med livsfarlige og bevæpnede monster som lot seg utmanøvrere av noen skritt og et hjørne.

I samarbeidsmodusen får man også møte på en såkalt «Titan», en skikkelig stor Chimera med rakettkaster, og selv hvor kult det høres ut å legge denne karen i bakken, så er det bare kjedelig når han stort sett forholder seg stille. Det han mangler i fysisk mobilitet, tar han igjen med plenty av helse, selv om det fortsatt er rimelig platt å pepre et og samme mål i ti minutter sammenhengende.

Konklusjon

Etter flere timer flerspillermoro i Resistance 2 er jeg tilnærmet fullstendig overbevist: dette kan hevde seg i årets spillhøst, og vel så det. Ikke bare er det visuelt lekkert, fra både et designmessig og høyoppløst ståsted, det er balansert, smart utformet og generelt tilfredsstillende. Kombinasjonen av å treffe hodet til en Chimera med en overproporsjonert snikskytterrifle og se erfaringspoengene strømme på er ikke til å sette fingeren på, men det fungerer strålende. Det er tydelig at Insomniac har hatt flerspiller høyt på prioriteringslista, og det å ende opp med noe som gjør at jeg gjerne trekker paralleller til Halo 3, skal ikke være til å kimse av.

Når det gjelder den klassebaserte samarbeidsdelen, er ikke ting like rosenrøde, og med en kunstig intelligens tilsvarende en saltstøtte, samt lite variasjon innad de forskjellige klassene, er det her jeg finner mest å trekke for. Flere funksjoner for hver klasse – eller flere klasser - hadde vært mer enn velkomment.

Skjoldet man kan mane frem fra et av maskingeværene er besynderlig likt Bubble Shield-konseptet fra Halo 3, og våpenet ”V7 Splicer” har en påmontert motorsag som sender tankene skammelig fort til Gears of War, men det er ikke her parallellene trekkes. Resistance 2 er en hektende flerspilleropplevelse som legger seg helt der oppe i toppsjiktet, godt hjulpet av frisk våpenfølelse og et nytt rangsystem, og det er her man ser likhetene.

Større, penere og bedre. Det forklarer i grunn alt.

Resistance 2 kommer i salg 26. november, kun for Playstation 3. Artikkelen er illustrert med offisielle bilder fra spillets kampanje i mangel på skjermbilder fra flerspillerdelen.

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen