ANMELDELSE: Ace Combat 7: Skies Unknown
(Bilde: Bandai Namco)

Fans som har ventet i spenning blir neppe skuffet

Ace Combat 7 byr på solid flyakrobatikk, men gjør seg klart best i virtuell virkelighet.

I snart 25 år har Bandai Namco gitt oss halsbrekkende jagerflyaction i Ace Combat-serien. Av de totalt 17 spillene som er lansert har noen blitt bedre mottatt enn andre, og i nyere tid har spillene tapt seg noe.

Kanskje var det derfor at utvikleren tok seg ekstra god tid med utviklingen av det syvende hovedspillet – kalt Skies Unknown. Etter planen skulle det slippes i 2017, men etter flere utsettelser ble fans nødt til å vente ytterligere to år.

Nå er spillet lansert, og selv med en forvirrende historie og skrantende flerspillerdel er dette uten tvil et av de mest underholdende flyspillene jeg har prøvd på mange år.

De ypperlige VR-oppdragene som følger med PlayStation 4-versjonen trekker helhetsinntrykket godt opp, men dessverre er det altfor få av dem.

Valgets kval

Det mangler ikke på fly i Ace Combat 7. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Ace Combat 7: Skies Unknown tilbyr først og fremst en historiekampanje, med en mindre flerspillerdel for den som liker slikt. I begge får man leke jagerflypilot, utkjempe actionfylte kamper i luften og låse opp nye fly og diverse tilleggsutstyr.

Flyvingen sitter godt, kontrollene er presise og enkle å lære seg og selv om simulatorentusiaster kanskje vil savne mer realisme er opplevelsen unektelig underholdende. Ikke minst er alt pent å se på og jetmotorene som skriker i øret ditt gjør det klinkende klart hva du driver med.

Etter hver flytur får man utdelt poeng, som man putter inn i spillets progresjonssystem, eller Aircraft Tree. Treet består av en haug med greiner, og du må velge hvilken vei du vil gå for å låse opp de beste flyene og de mest konkurransedyktige komponentene. 

Progresjon skjer raskt i Skies Unknown, og det tar aldri mer enn ett eller to oppdrag før du har muligheten til å låse opp et nytt fly. På den ene siden er det spennende å alltid få nye ting å leke med, men samtidig blir det vanskelig for hver maskin å skille seg ut fra mengden på noen som helst meningsfull måte.

Savnet etter en trofast hingst man kan pleie fra liten pusling til stormester blir bare enda større etter kampanjens innledende filmsekvens. Her blir vi kjent med en ungjente som sammen med bestefaren sin bruker flere år på å forvandle et vrak til et delvis fungerende fly, men så får man ikke engang bruke det.

Det er forøvrig bare ett av mange, mange merkelige ting i Skies Unknowns historiemodus.

Hvem er hvem i forvirrende fortelling

Kampanjen er satt til en verden kalt Strangereal, som er en alternativ versjon av vår egen verden. Handlingen begynner med at landet Erusea går til krig mot stormakten Osea, og som en oseansk pilot blir det din jobb å forsvare landet.

Ting går galt når Erusea går til krig mot Osea, og det er ikke alltid greit å vite hvem som er hvem. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Ting går imidlertid ikke helt etter planen, og når helikopteret til Osea-presidenten skytes ned blir du beskyldt for forræderi. Etter en tur til fengsel får du sjansen til å gjenopprette din ære, gjennom å utføre en rekke heltemodige og gjerne dumdristige oppdrag.

Prinsessen fra Erusea er overbevist om at krig er det rette valget, men alt er ikke helt som det fremstår. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Selve historien er knotete å følge med på, da den stadig vekk veksler mellom hvilket perspektiv den fortelles fra. Hovedpersonen «Trigger» lar flyvingen sin snakke for seg, og i stedet får vi høre tankene til den nevnte jenta og en forsker som produserer droner for Eruseas luftforsvar – tanker som ofte ikke har noe å gjøre med spillets handling.

Fortellingen tar seg opp mot slutten, men akkurat som «Trigger» er kampanjen best når den tier stille. Oppdragene er varierte og stort sett spennende, med akrobatiske kamper mot andre fly og bombing av strategiske mål på bakken. De langtekkelige snike- og eskorteoppdragene kunne jeg nok vært foruten, men også disse bidrar til variasjon og utfordring av en litt annen type.

Varierte oppdrag

Før hvert oppdrag blir du informert om hva som er hovedmålet og hva slags motstand du kan forvente. Basert på det må du velge fly og utstyr som passer best; for eksempel en lett maskin med varmesøkende raketter for kamper mot andre fly eller et tyngre bombefly for å ta hånd om stasjonære mål på bakken.

Dessverre er det ikke alltid så enkelt, og i klassisk japansk rollespillstil forvandles enhver situasjon ofte til noe helt annet. Sier briefingen at fienden bare har fly? Plutselig dukker det opp stridsvogner og luftvernkanoner. Skal du bombe noen båter som er helt alene? Da kan du forvente å se minst 40 fly i horisonten.

De fleste oppdragene varer i minst 20 minutter, fordelt på flere faser med sjekkpunkter mellom hver fase. Det verste i hele spillet er når man kommer seg gjennom to ganske vanskelige faser, og så finner du ut at flyet du har valgt er fullstendig uegnet for den tredje fasen.

Kampanjen byr på god variasjon i oppdrag, men det er ikke alltid lett å vite hvilket fly man bør velge. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Enten kan du hive ut all innsatsen du har gjort frem til da, forlate oppdraget og velge et annet fly, eller så kan du gjøre som meg og stange hodet mot veggen i 45 minutter og så forlate oppdraget og velge et annet fly. Med riktig verktøy er historiekampanjen svært så overkommelig, men det å finne riktig verktøy er til tider en irriterende og tidkrevende øvelse.

Fattig flerspillerdel

Når frustrasjonen tar overhånd er det fristende å hoppe over til flerspillerdelen, og her har Bandai gjort det jeg mener er et godt valg. Fly og utstyr du låser opp i én modus, låses nemlig også opp i den andre – med unntak av noen modusspesifikke komponenter.

Dermed kan du enkelt veksle mellom de to, og om du sitter fast i kampanjen kan du ta noen flerspillerkamper, tjene opp nok poeng og kjøpe deg et bedre fly. Siden alle låser opp de samme tingene, får man heller ingen urettferdige fordeler i flerspillerdelen uansett hvilken modus man spiller først.

For kamper mot andre spillere kan man velge mellom to ulike varianter. Team Deathmatch er en kamp for åtte spillere fordelt på to lag, hvor målet er å sanke flest poeng ved å skyte ned motspillere. I Battle Royal er det alle mot alle for åtte spillere, og vinneren er den som sitter igjen med flest poeng.

Flerspillerdelen er et artig avbrekk fra kampanjen, men i bunn og grunn er hver eneste kamp akkurat lik den forrige. Åtte fly vrir og vender på seg i luften, i håp om å skyte ned fiender samtidig som man unngår å bli beskutt selv. Brettene er store nok, men i alle kampene jeg har spilt blir det alltid mølje i midten og når man treffer et mål føles det nesten alltid mer som flaks enn dyktighet. 

Flerspillerkampene er svært kaotiske, og oftest føles det som om man vinner på flaks fremfor dyktighet. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Akkurat dette er nok et produkt av modusene utvikleren har inkludert, og med mer målrettede varianter kunne nok opplevelsen vært hakket mer givende. Det betyr riktignok ikke at flerspillerdelen er kjedelig, og det er alltid stas å se navnet sitt på toppen av resultatlista.

Best i VR

VR-biten av Skies Unknown er enda mindre enn flerspillerdelen, men det hindrer den ikke i å slå godt fra seg. Her snakker vi en skikkelig Top Gun-opplevelse, med sug i magen og adrenalinet på topp og det eneste jeg kan klage på er at den er altfor kort.

Har du PlayStation VR kan du fritt prøve de tre oppdragene som er inkludert i PlayStation 4-versjonen av spillet. Oppdragene er sidestilt fra både historiekampanjen og flerspillerdelen, og du har kun ett fly å velge mellom. 

Mangelen på tilpasning spiller imidlertid ingen rolle, for når du er oppe i skyene med en motor som brenner og en «bogey» klokken seks er det vanskelig å tenke på noe utenfor akkurat det øyeblikket.

I hovedspillet kan det være vrient å holde styr på fiendtlige fly, spesielt når de er bak deg. I VR kan du bare snu hodet for å følge dem, og med brillene trukket godt nedover øynene og resten av verden stengt ute er det lett å føle seg som Tom Cruise (før han ble frontfigur for en religiøs sekt.)

Konklusjon

Klar for take-off! Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Fire år etter kunngjøringen av Ace Combat 7: Skies Unknown er spillet lansert, og fans som har ventet i spenning vil neppe bli skuffet. Bandai har snekret sammen en flott opplevelse som byr på fart og spenning og i tillegg ser lekkert ut.

Historien er ikke alltid lett å gjøre seg klok på, men det er i selve spillingen at Skies Unknown leverer varene. De varierte oppdragene er til tider frustrerende å knekke, spesielt om man velger feil utstyr, men helhetsopplevelsen er solid og det er alltid deilig når «Mission Accomplished» dukker opp på skjermen.

Flerspillerdelen er et artig avbrekk, men den kunne med fordel vært mer omfattende. De to inkluderte modusene byr på mer kaos enn en fotballkamp for syvåringer, og hvem som vinner bestemmes ofte av hvem som hadde mest flaks.

Om du kjøper spillet på PlayStation 4 og har tilgang til et sett med VR-briller har du tilgang på det beste Skies Unknown har å by på. Flykamp i virtuell virkelighet gir en fantastisk Top Gun-følelse, men dessverre er det over på et øyeblikk og jeg skulle ønske at man kunne spille hele sulamitten i VR.

Ace Combat 7: Skies Unknown er tilgjengelig for PlayStation 4 (testet) og Xbox One. Spillet kommer også til PC 1. februar, og etter sigende vil VR-oppdragene bli tilgjengelige med HTC Vive og Oculus en gang til neste år.

Er du ute etter mer fart og spenning? Kanskje Forza Horizon 4 er for deg. Vil du heller ha noe annet å bruke PlayStation VR-brillene dine på? Da kan vi anbefale Déraciné, et eventyr fra utvikleren av Dark Souls. 

Vurdering

"Ace Combat 7 har sine mangler, men leverer der det gjelder."

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen