Mechs kan brukes til både godt og ondt.
Mechs kan brukes til både godt og ondt. (Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

Kamper som er både taktiske og uoversiktlige

Battletech er et dypt spill, men kunne trengt litt mer finpuss.

Battletech har en lang historie som både TV-serie og bordspill, og har nå gjenoppstått som dataspill. Med rollespillelementer, actionsekvenser og et turbasert kampsystem håper Battletech å fange oppmerksomheten til sci-fi-elskerne der ute, men det aner meg at spillets flyt, dybde og sjanse-baserte mekanismer vil støte fra seg en del av spillerne.

Statskupp er ikke hyggelig

Battletech foregår i et sci-fi-univers der enorme roboter er det beste våpenet en stat kan ha, men faren for konflikt blir også større jo flere innflytelsesrike personer som kontrollerer dem. Etter en periode med nedgangstider er det derfor kanskje ikke så rart at Kamea Arano, kvinnen som har krav på tronen på den lokale planeten, blir utfordret av hennes egen onkel, som er skråsikker på at hun vil ta riket i feil retning. Det er blant annet de enorme robotene, kjent som «mechs», som lar ham gjøre dette.

Mellomsekvensene er vakre. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Battletech lar deg til en viss grad lage din egen figur, med sin egen bakgrunnshistorie basert på valgene spillet gir deg. Dette flettes godt inn i spillet for øvrig, og selv om du skulle lage flere figurer med forskjellige bakgrunner, virker det alltid naturlig at de finner seg til stede i hovedfortellingens situasjoner. Ikke så overraskende går ting skeivt for kronprinsesse Arano, og som følge av hendelsene i begynnelsen, blir spilleren medlem av et leiesoldatskompani. Det er som en «gun-for-hire» du vil bruke mesteparten av tiden din, og gjennom denne vendingen åpner spillet seg sakte, men sikkert. Fortellingen er spennende og godt fortalt, om ikke litt for åpenbar spesielt i starten.

Mechs, mechs og mer mechs

Å bruke ren styrke kan man også. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det store ved Battletech er naturligvis mechsene og kampene mellom dem. Battletechs kampsekvenser er som dratt ut av kinolerretet – i alle fall på sitt beste. Mechs som skyter missiler, lasere, sprinter for å unngå skudd eller bruker jetmotorer til å hoppe vekk fra kryssilden er tøffe syn, og noe man faktisk sjeldent ser ellers. Så godt som alt man foretar seg har også bieffekter, som gjør vært trekk viktig å tenke over. Å angripe en fiendtlig mech vil blant annet gjøre at din egen blir varmere og varmere helt til den overopphetes, å sprinte vil gi deg større sjanse for å unngå fiendtlige angrep, og å bruke jetmotorene kan også brukes til å knuse en fiende idet du lander.

Problemet med Battletech er at alt til syvende og sist dreier seg rundt kampene, men de er langt fra perfekte. For selv om det er mye taktikk involvert, er sjansespillet – «RNG»-øyeblikk – en enormt innbakt del av Battletech. Du kan velge å skyte på en fiende og til og med velge hvilken del av fienden du vil sikte på, men det er visse prosentsjanser for å treffe hver gang, samtidig som kritiske treff kan få store innvirkninger uten å helt fortelle hvorfor eller hvordan de fant sted. Jeg har utallige ganger lurt på hvor mye liv en fiendtlig maskin har igjen, før en salve har truffet den uten å skade mye, før den eksploderer plutselig fordi jeg traff en eller annen uvurderlig del.

Hopp i vei! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Slike momenter samt sjansespillet tar mye av taktikken ut av Battletech, og gjør kampene mindre engasjerende. Det er også uheldig at det tar i overkant lang tid mellom hver figurs runde, og de filmatiske kampkameraene fungerer ikke så optimalt som de burde. På sitt beste er Battletech en dyp variant av XCOM – på sitt verste er det langsomt og uoversiktlig.

Leiesoldater

Man må passe på tiden man bruker. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Som leder for ditt lille selskap er det mange utfordringer som må hanskes med. Selskapet er i gjeld, banken er ute etter å ta deg, oppdragsgivere kan være slue, og fiendene er mange. Det er opp til deg å velge oppdrag som kan bringe inn sårt trengt profitt, samtidig som de du utfører oppgavene for – de forskjellige fraksjonene – blir mer lojale og kan tilby flere goder. Det er i selskapets romskip at beslutningene utenfor kampene blir tatt, og på de forskjellige skipsområdene tilbys det diverse tjenester. Darius Oliveria har ansvaret for oppdragene, Yang Virtanen driver med Mech-oppgraderinger, og Sumire Meyer lar oss reise mellom planetene. Avhengig av hvor dypt du vil gå vil du bruke mange timer her, og ønsker du å gjøre det ordentlig bra i Battletech, blir det også fort nødvendig. Maskindeler med positive og negative sider som blir samlet på slagmarken, reparasjoner og oppgraderinger av maskinene dine og hyringen av nye leiesoldater er gjerne noe som krever tid, noe du også må ta med i beregningen.

Her var det mye å tenke på, ja. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Faktum er nemlig det at skipets og mannskapets vedlikehold krever penger, og jo mer tid du bruker utenfor oppdragene, jo mer koster det. Det tar ofte mange dager før du kommer deg fra et sted til et annet, og er du litt for dumdristig og tar på deg for mye skade etter kamper, vil det også kreve mye tid og penger å reparere mechsene dine. Sånn sett er det mye moro og taktikk å holde på med utenfor kampene, som gir spillet en dybde man ikke vil være uten.

Figurene er nokså godt skrevet. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er også her rollespillelementene kommer inn. Figurene i spillet kommer med egne ferdigheter knyttet til visse oppgaver i spillet, som man også til en viss grad kan velge selv. For eksempel er visse piloter gode til å skyte, mens andre er mer heroiske eller flinke til å manøvrere. Dette kan få innvirkninger i samtaler så vel som på slagmarken, og legger til en ekstra kobling mellom det du gjør i og utenfor kampene. 

Konklusjon

Battletech er en ofte morsom, spennende og taktisk opplevelse som tilbyr noe litt utenom det vanlige. Er du av typen som elsker konseptet og som er villig til å bruke timevis på å lære deg mekanismene knyttet til oppgraderinger av mechsene og de forskjellige kampsystemene, er det definitivt mye å få ut av spillet. Fortellingen er godt skrevet, mellomsekvensene er fantastisk tegnet og stemmeskuespillet er godt gjennomført, men utenom de viktigste samtalene hvor dette gjelder blir det ofte mye å lese. Det skuffer at sjansepartiet og tilfeldigheter tar opp en såpass stor del av spillet som det gjør, og irriterende sekvenser knyttet til ventetider, kampkameraet og uoversiktlige angrep hvor mye kan skje uten at man helt vet hvorfor, trekker opplevelsen ned. Battletech er sånn sett et morsomt forsøk på en dypere vri av XCOM-sjangeren, men en som nok trenger en god del mer polering og finjustering før det kan bli en ordentlig slager.

Battletech er tilgjengelig til PC, Mac og Linux. 

Vurdering

"Spennende og dypt, men litt for ofte langsomt og uoversiktlig. "

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen