Anmeldelse

Somber Echoes

Solid, om enn litt knotete «metroidvania»

Norske Somber Echoes er moro når man først finner flyten.

Rock Pocket Games

Siden grunnleggelsen i 2008, har norske Rock Pocket Games blitt en svært så allsidig utvikler. Selskapet har vært gjennom samarbeidsfokusert gåteløsing i Shiftlings, grøssereventyr i Moons of Madness og bistått på en haug med familiespill fra Flåklypa til Kaptein Sabeltann.

De siste årene har Tønsberg-studioet puslet med noe nytt igjen – nemlig «metroidvania»-prosjektet Somber Echoes. Spillet fikk sin offisielle lansering forrige uke, og vi har brukt dagene på å hoppe, sprette og slåss oss gjennom tidvis beinharde plattformsekvenser.

Kort fortalt er det ikke de helt store nyhetene å skrive hjem om her, og Rock Pocket har i stor grad holdt seg til det som har funket i andre spill før. Somber Echoes byr imidlertid på god spilling, selv om opplevelsen av og til mangler retningssans.

Gresk tragedie

Ferden begynner om bord på romskipet Atromitos, der et eller annet har gått veldig galt. Akkurat hva som har skjedd skal man bruke hele spillet på å nøste opp i, uten at det nødvendigvis noen gang blir helt klart.

Historieformidlingen er ikke spillets sterkeste side, men selve fortellingen er faktisk interessant.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Historien fortelles gjennom statiske filmsekvenser, der en ansiktsløs stemme med overdreven gresk aksent gradvis avslører historien til superskurken Harmonia. Men er hun egentlig slem? Eller har hennes handlinger vært et resultat av urettferdig behandling?

Enn så lenge holder det å vite at alskens beist er løs på skipet og du – i rollen som krigeren Adrestia – skal redde dagen.

Etter en enkel innledningssekvens gjør Somber Echoes sitt første forsøk på å skille seg fra sine sjangerfrender. Man får nemlig låst opp en variant av dobbelthopp, der man stopper opp i løse lufta og får velge hvilken retning Adrestia skal slenges videre.

Har du spilt for eksempel Ori and the Blind Forest bør konseptet være kjent. Jeg liker imidlertid at man får tilgang på egenskapen såpass tidlig her. Ikke bare gir det litt mer liv til de innledende plattformsekvensene, men det gjør det også kjappere å omgå fiender og komme tilbake til der du var i tilfelle du dør. Noe som kommer godt med.

Ikke godt nok skiltet

En ting jeg ikke er spesielt begeistret for i Somber Echoes er nemlig hvor ofte du må besøke steder du har vært før. Dette er vanligvis en essensiell del av Metroidvania-opplevelsen, der du tilegner deg nye egenskaper som åpner veier som tidligere var stengt.

Akkurat her har Rock Pocket bommet litt.

Romskipet Atromitos er nydelig designet.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Etter hvert som kartet utforskes, møter man stadig vekk på ganger som virker ugjennomtrengelige. Spillet gjør det riktignok ikke tydelig nok hvorvidt du faktisk kan komme deg gjennom med egenskapene du allerede har, eller om du trenger noe mer først.

Spørsmålet om en plattformsekvens bare er ekstra vanskelig eller om den faktisk er umulig fordi jeg mangler en egenskap, blir sjelden godt besvart. Resultatet er at jeg kaster bort tid og liv på utfordringer som figuren min ikke er i stand til å takle.

Alternativt gir jeg opp for tidlig og bruker masse tid på leting etter andre stier. Når jeg så vender tilbake og finner ut at jeg kunne klare det likevel, blir jeg mer oppgitt enn fornøyd over å ha gjort fremdrift.

Større og sterkere

Da gjør spillet en langt bedre jobb med oppgraderingene man plukker opp underveis. Disse doseres ut hyppig, enten det er i form av mer helse, rakettstøvler, flere hopp, nye våpen eller oppgraderinger av disse.

Gjenstandene som trengs for oppgraderinger lurer overalt, og i kjent «metroidvania»-stil lønner det seg å utforske hver krik og krok. Jeg skulle ønske at det ikke var like mange blindveier – etter mye hopp og slit ender flere av stiene skuffende nok med at man ikke finner noe som helst – men stort sett er en eller annen skatt å finne i enden av tunellen.

Hemeligheter skjuler seg rundt enhver sving.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Har du bekjempet sjefsfienden i et område og du enda ikke har avdekket alle delene av kartet, er det garantert en eller annen hemmelighet som venter. Særlig om du kommer over en korridor det er ekstra utfordrende å ta seg frem i.

Det er flust med muligheter for hurtigreising mellom bestemte punkter, men disse var tilsynelatende aldri i nærheten av vanskelige områder. Så det blir litt mye løping frem og tilbake.

Når det først sitter

Innimellom bomturene mine har Somber Echoes imidlertid fått vist seg fra sin beste side. Styringen sitter godt, og når man får inn flyten er det moro å feie gjennom spillets varierte omgivelser.

Gåteløsingen er også stort sett av den tilfredsstillende sorten. Jeg likte godt sekvensene der man forvandler seg til en ekstra sterk lyskule som skal transporteres presist og med nøyaktig timing fra sted til sted for å nå et valgt mål.

Etter hvert som man bygger opp våpenarsenalet, blir det også mer stas å takle spillets mange fiender. Rock Pocket har slengt inn stor variasjon i både typen monstre man kjemper mot og strategiene man bruker for å knerte dem. Jeg ble etter hvert glad i å møte på de digre sneglelignende greiene, som har et hardt skall, men som man kan grisebanke lett om man planter et spyd i magen på akkurat rett tid.

Sjefskampene kunne vært litt mer givende.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Sjefskampene blir til gjengjeld litt tafatte, og er i stor grad bygget rundt å pøse på med ting som skjer på skjermen. Pussig nok er disse kampene overhodet ikke balansert for enkelte våpen, og med litt prøving og feiling fant jeg stort sett alltid en løsning som gjør hver sjefsfiende latterlig enkel.

Hvorvidt dette er tilsiktet eller ikke, er jeg usikker på. Gitt at det bryter totalt med strategien spillet vil at du skal følge, heller jeg imidlertid mot at det kanskje ikke helt var meningen. Det føles kult å knerte sistesjefen med bare et par hugg med øksa, da.

Konklusjon

Somber Echoes er et solid «metroidvania». Det tilfører kanskje ikke så mye nytt til sjangeren, men det er flere elementer som bidrar til å gjøre dette til en fornøyelig opplevelse.

Spesielt likte jeg den hyppige utdoseringen av nye egenskaper. At man tidlig får tilgang på spillets variant av dobbelthopp er også gledelig, og bidrar til å gjøre selv de innledende plattformsekvensene mer spennende.

Rock Pocket har riktignok et stykke å gå på når det kommer til oppmerking av løypa. Man får altfor sjelden tilbakemeldinger på om et område bare er ekstra utfordrende eller om man faktisk ikke kan komme seg videre uten å først låse opp riktig egenskap.

Resultatet blir litt for mye vimsing frem og tilbake og bortkastet tid, og mulighetene for hurtigreising er rett og slett ikke gode nok.

Når man finner flyten – og riktig vei – er det imidlertid moro å feie gjennom verdenen. Det være seg om man jager spillets store skurk eller pludrer med de mange, mange hemmelighetene som skjuler seg rundt hvert hjørne av romskipet Atromitos.

Somber Echoes er ute nå for PC.

6
/10
Somber Echoes
Fint tilskudd til «metroidvania»-sjangeren, som kunne hatt godt av litt bedre skilting.
Ledige stillinger

Siste fra forsiden