Crusader Kings III

Erobre dine fiender, eller myrd og flørt din vei til toppen

Storstrategi og sandkasse-rollespill i ett.

Se vår videoanmeldelse av Crusader Kings III over.

På mange måter er det ufattelig å tenke på at det er over åtte år siden vi først fikk prøvd oss som konger og dronninger i Crusader Kings II. En av grunnene til det er nok at utvikler Paradox har sluppet et hav av utvidelsespakker siden den gang, med Holy Fury som den siste i rekken så sent som i 2018. Én etter én har de lagt til innhold som har gjort Crusader Kings II til en helt annen opplevelse enn den man først fikk i 2012. Med Crusader Kings III lover Paradox et spill som skal være mye større og mer innholdsrikt enn det forgjengeren var på sin første dag, men er det nok til å veie opp for nesten et tiår med korsfaring og hellig krig?

Den store, flotte middelalderen

Spillet gir deg mange tips om hvem du kan spille som. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Spørsmålet blir nesten heller, «hvor skal jeg man starte»? Crusader Kings III er et helt enormt spill som tar for seg de beste 586 årene i middelalderen; fra begynnelsen på vikingtiden og det hellige romerske rikets opprivelse, til korstogene og det bysantinske rikets fall i 1453. Men som alle Crusader Kings-spillere vet, er dette hendelser som ikke nødvendigvis vil finne sted i det hele tatt. For hva i huleste er egentlig Crusader Kings III, og hvorfor har jeg brukt hele 136 timer på å anmelde dette føydalske beistet av et spill?

For de helt uerfarne høres det nok rart ut at mesteparten av tiden går med til å stirre på kart, og skulle jeg oppsummert hvorfor jeg for noen år siden ble det jeg liker å kalle «kartofil», ville Paradox-spillene hatt skylden. Eller æren. For med flere tusen timer i disse spillene er kart-titting blitt noe dagligdags, og med årene har Paradox-spillene kommet med finere, flottere, og mer og mer stilige variasjoner av kartene sine. Det er nemlig på kartet at du får informasjon om hvor imperiene, kongerikene og hertugdømmene befinner seg, hvilke områder som har utviklet seg mest, og hvor kristendommen møter islam, åsatru, og andre religioner.

Krigsmenyen er oversiktlig. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Forskjellige kartmoduser gir deg informasjon avhengig av hva du har valgt, som gir en oversikt de fleste andre strategispill bare kan drømme etter. Like viktig er alle vinduene og menyene spillet byr på, for når alt er sagt og gjort kan man nesten si at Crusader Kings III er et spill som foregår utelukkende i menyer. Det er fra menyene at du styrer ditt rike, handler med undersåttene dine, plotter dine fienders død, og bestemmer hvilket rike du skal underkaste deg neste gang. Fra menyene skal du finne deg en partner, opprette nye riker, og hyre mektige riddere.

Hva er så kult med det da?

I forhold til Total War-spillene som frister med sine spektakulære kamper har det ikke alltid vært like mye kult å se på i Paradox-spillene. Det er her vi kommer til det som gjør Crusader Kings og lignende storstrategispill så unike; de går i dybden fremfor å fokusere på spenstige visuelle effekter og action. Der Total War av og til har gitt oss et familietre å leke med, lar Crusader Kings III deg ikke bare inngå ekteskap med andre familier, men lar deg bli venn og fiende med dem, deres elsker som også er deres tante, eller avle inn uønskede gener slik at de blir enklere å erobre på et senere tidspunkt.

I Crusader Kings III inntar du ikke rollen som en general hvis oppdrag er å erobre verden, men du spiller som et individ som, i likhet med alle andre i denne verden, må overkomme et utall utfordringer, og – i likhet med den vi lever i – er det ofte enklere å hanskes med disse vanskene hvis man er født med ekstra soldater og tyngre pengesekker. Du kan bli tatt av både pesten og kreft, men de største truslene kommer fra alle de andre såkalte korstogskongene rundt om i verden. Sammen med deg søker nemlig også alle andre etter titler, penger og land, men det morsomme er at det er et nærmere uendelig antall måter å komme seg til toppen – eller rett over midten – på.

Her skaper jeg mitt eget kongerike innenfor det bysantinske imperium. Kronen er snart min! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er ingen overordnet fortelling eller lineære mål i Crusader Kings. Alt du får er muligheter, og når du har oppfylt visse krav, enda flere muligheter. Crusader Kings II har de siste åtte årene vært det nærmeste strategisjangeren har kommet et sandkasseunivers, og med nye områder, flere religionsmuligheter og et fornyet fokus på utvikling av domenene sine legger Crusader Kings III et flott nytt fundament for fremtiden.

Innovasjon og forenkling

Crusader Kings III intet mindre enn revolusjonerer brukergrensesnittet siden sist. Befinner du deg nærme bakken får du tydelig informasjon om byene du hersker over; kort og godt, ditt domene eller det fantastiske uttrykket «krongods». Crusader Kings III har fremmet byutviklingsaspektet flere ganger, illustrert best ved at man nå mottar tydelig og tilgjengelig informasjon over hvilke byer man råder direkte over. I fredstid vises det hvor mye skatteinntekter man får inn i måneden fra valgte domene, og hvor mange soldater området tilføyer hæren. I krigstider endrer informasjonen seg noe, til å vise hvor godt forsvart byen din er, både ved å vise fortets nivå, og hvor stor den iboende garnisonen er.  

Nivåsystemet er mye bedre enn i Crusader Kings II. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Menyene på sin side er fullstendig endret. Der vinduene i Crusader Kings II var små og tettpakket med informasjon og tekst, er de i Crusader Kings III store, stilistisk uniforme, og med skrift så stor at du aldri mer kommer til å trenge to lag med briller for å lese dem. Det er selvfølgelig en liten overdrivelse, men det er litt sånn en sammenligning føles. Å gå tilbake til både Crusader Kings II og Europa Universalis IV føles nemlig som å holde på med noe utdatert, selv om det er ting de forrige spillene inneholder som ikke følger med i Crusader Kings III.

Det er også her Crusader Kings IIIs kanskje største problem kommer inn; det føles nemlig ikke like fullstendig og altomspennende som Crusader Kings II anno 2020.

Crusader Kings II har for eksempel religiøse kretser man kan bli med i, og epidemier og pandemier (triggered) som feier over mindre og større deler av verden. Man kan ikke spille som handelsrepublikker eller nomader, ikke krige med Kina, ikke finne og lage kule personlige gjenstander, ikke starte i år 769 som Karl den Store, og mer. Det er godt mulig at flere av disse aspektene vil bli lagt til med tiden, men ikke noe er lovet, så her gjelder det å smøre seg godt inn med tålmodighet.

Jeg digger vevet som danner seg med forbindelser til både egne vasaller og til sin egen herre. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig er det tydelig fra start at mye er blitt enten forenklet eller fjernet. Noe føles helt ålreit å bli kvitt, som mindre viktige titler man kunne dele ut til vasallene sine for å samle «likes» og motvirke opprør, mens andre ting plager meg en god del. En av disse tingene er mangelen på kartmoduser. Hvis vi er generøse kan vi konkludere at Crusader Kings III tilbyr 13 forskjellige måter å se verden på, blant annet et religiøst, et dynastisk, og et kulturelt kart. I likhet med fjorårets Imperator: Rome velger også Crusader Kings III å benytte et dynamisk terreng- og politisk kart, hvor terreng og topografi vises når du er zoomet helt ned. De forskjellige rikenes politiske farger vises først på et mellomnivå, og sist, men kanskje aller kulest, blir verden omgjort til et vakkert papirkart som gir god oversikt over middelalderens ofte forferdelige sans for enhetlige fargemønster og intuitive grenser.

Kampanjekartet i Crusader Kings III er sannsynligvis det vakreste i Paradox’ historie, hvor deilige bølger møter lyse strender, som snart går over i et frodig landskap av trær, elver og fjell. Byene er også modellert flott, med viktige historiske byggverk tilstedeværende både på kartet, men også i byggemenyen med tilhørende bivirkninger på området.

Likevel ble skuffelsen stor da jeg førte blikket bort til kartmenyen og ble oppmerksom på at man ikke bare ikke har mulighet til å velge mellom å alltid vise et «politisk» eller «terreng»-kart (noe som er mulig i alle andre Paradox-spill inkludert Imperator: Rome til tross for sistnevntes dynamiske system), men at jeg heller ikke kunne velge å se et kart over diplomati, et kart over en herskers øverste vasaller, eller hvor godt eller dårlig folk likte meg, var rart. Spesielt dette med å ikke kunne velge selv om man ville fokusere på et politisk kart til enhver tid, er noe jeg fortsatt savner.

Ah, papirkartet. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Til tross for at noen kartmoduser ikke var tilgjengelige ved første øyekast har Paradox klart å inkludere noen av de «manglende» modusene ved å legge dem inn i spillet på en mer organisk måte. Hvis du for eksempel er en hertug eller konge i et større imperium, vil du på kartets mellomnivå se rikets inndeling av vasaller og ikke riket selv. Klikker du på et fremmed rikes banner-ikon dukker alle undersåttenes ikoner også opp, og klikker du så på en av disse forsvinner rikets farge, og det blir delt inn i undersåttens farger. Dette er et flott dynamisk system som vitner om hvor langt Paradox har kommet hva tilgjengelig og smart design gjelder, men jeg skulle likevel ønske at jeg hadde mulighet til å velge på måfå hva det var jeg så på. Det samme gjelder det lille verdenskartet nede i hjørnet, som jeg aldri trodde jeg skulle savne før det var borte. RIP in peace, kjære mini-verdenskart. Jeg tenkte aldri på hvor mye jeg klikket på deg før nå.

Vakre Roma. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er også noe ved Crusader Kings IIIs estetikk som ikke «føles» like unikt som det i Crusader Kings II. Det er et unektelig stilig brukergrensesnitt, hvor mørke bakgrunner elegant glir over i hverandre og huser alskens lett tilgjengelig informasjon, samtidig som de nye «tooltips»-menyene gjør at man kan få mye informasjon så lenge man ønsker det. Men i moderniseringsprosessen har man så langt mistet noe av det som gjorde det visuelt unikt å spille som viking, kristen konge eller hersker i islams hus. Borte er de stilige tre-menyene som viste seg frem mens man samlet Norge som Harald Hårfagre. Men fy søder så uendelig mye mer det flotte håret hans popper ut av skjermen, lik en blond Tarzan som plyndrer sine fiender og krever medhustruer for ikke å støte gudene. Crusader Kings III nye figursystem er som skapt for, ja, Crusader Kings, og fremstår som både vakrere, mer innlevende, og mer dynamisk enn portrettene vi kjenner fra både Crusader Kings II og Imperator: Rome.

Her har likevel Paradox misset en sjanse de forhåpentligvis kommer til å hive seg på senere, nemlig et system for klær og gjenstander som har innflytelse på spillet. Et lignende system finnes allerede i Crusader Kings II, men alt som er overført til Crusader Kings III er en garderobe med klær fra hele den kjente verden som kan bli brukt med en gang. Det er noe rart over det, og for min del trekker det noe av rollespillopplevelsen vekk at alt er tilgjengelig fra start samtidig som det ikke kommer med noen følger for spillets gang hva det er man har på seg.

Musikken som forsvant

Startskjermen er sjarmerende, og viser din sist spilte gjennomspilling. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Noe av det aller beste med Paradox-spillene er lydsporet. På en eller annen måte klarer komponist Andreas Waldetoft (og andre) å år etter år og tittel etter tittel, skape musikk som brenner seg inn i hjernen på aller beste måte. Ingen andre, utenom kanskje Harry Gregson-Williams (Kingdom of Heaven), har klart å skape et lydspor som så til de grader fanger essensen i middelalderens nyanser og diverse aspekter. Fra nordiske fjorder, engelske skoger og toskanske kvelder, til marsjerende korsfarere og beleirende krigere, fanget Crusader Kings IIs lydspor dem alle.

Crusader Kings III behandler lyd og musikk på en veldig ulik måte. Nå er det lydeffektene som står i sentrum, og musikken har satt seg i baksetet. Zoomer du helt ned på kartet høres det rike lyder av byer som utvikler seg, ringende kirkeklokker og, på visse steder, levende skoger. Igjen står et lydspor som på mange måter kan sammenlignes med hvordan Assassin’s Creed-seriens lyddesign har utviklet seg. I Assassin’s Creed 2 har Firenze og Venezia kjenningsmelodier som alltid spilles av i bakgrunnen; melodier du husker lenge etter du er ferdig med spillet. I Assassin’s Creed Origins er musikken mye mindre tilstedeværende, med mer kontekstuell musikk som begynner og stopper etterhvert som ting skjer. Slik er det også i Crusader Kings III. Musikken er mer anonym – selv om en spesielt fin gregoriansk sang skiller seg ut – og kommer mest frem under spesielle hendelser. Går du til krig fyres det av en salve krigsmusikk, og det samme gjelder om du deltar i korstog, ber gjester hjem til fest, eller støter på spesielt stressende situasjoner. Som oftest varer ikke disse i mer enn rundt 20-30 sekunder, så mye musikk blir det likevel ikke. Litt rart er det også at selv om spillet fokuserer på det kontekstuelle, mangler det individuelle lyder for de diverse menyene. I Crusader Kings II hørte du passende bakgrunnslyd avhengig av hvilke menyer du åpnet. Lette du rundt i krigsmenyen hørte du klingene sverd og en bankende hammer, osv, som for meg gjorde mye for innlevelsen.

Det er godt å være keiser, og selvfølgelig burde man være fra Østerrike. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det skal likevel sies at lydsporet aldri er dårlig – tvert i mot er det mye bra her, men for en som er vant med – og som elsker det klassiske og «tradisjonelle» lydsporet man kan nynne og kose seg til – er dette et steg vekk fra noe av det jeg liker aller best Crusader Kings-spillene. Savnet etter «In Taberna»-sangen er spesielt stort.

Mulighetene – åh, alle mulighetene!

Jeg har allerede sagt mye om hvor stor Crusader Kings-sandkassen er, helt uten å nevne figurenes personligheter og utviklingssystem. Alle individene i Crusader Kings III har nemlig helt egne personligheter som blir formet av en blanding av arv og miljø, og ofte får dine egne figurer og arvinger personlighetstrekk man helst skulle vært foruten. De fleste personlighetstrekk, som å være modig, lat, eller glad i å feste eller ligge med folk, oppstår med liv og lære, og er med andre ord ikke noe som automatisk arves fra en generasjon til en annen. Noen håndfull spesielle trekk er imidlertid arvelige, og er enten særlig ønskelige, eller noe man absolutt ikke vil ha mer av. Eksempler på slike såkalte arvelige «traits» er det å være intelligent, smart, sterk, svak, og dum.

Oofff, øynene mine! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Sammen med slike personlighetstrekk kan vi leke oss med Crusader King IIIs «dynastitrekk», som er trekk bare medlemmer av dynastiet har tilgang til. Det vil si, alle dynastier i spillet kan låse opp disse aspektene, men her gjelder det å velge og vrake. For dynastitrekkene krever at du har samlet opp nok omdømme for dynastiet ditt, og du verden så lang tid det kan ta. Dynastitrekkene kan hjelpe deg med å ditt generelle omdømme, sannsynligheten for at andre vil gifte seg med medlemmer av familien din, og gi deg større sjanse for at positive arvelige trekk faktisk går i arv.

Det ender imidlertid ikke der. Tungt inspirert av Crusader Kings IIs «Way of Life»-utvidelse bygger Crusader Kings III på alle måtene du kan utvikle figurene dine på. I det hele tatt minner livsstilssystemet nå en del om nivåsystemet i The Elder Scrolls V: Skyrim. Her velger du nemlig først hva du vil fokusere på, være det kriging eller styring, for så å velge et hovedområde innenfor det valgte området. Der igjen må du bestemme deg for hva du vil bruke erfaringspoengene dine på, for hvert område (for eksempel intriger-livsstilen) byr på tre ulike grener som tilbyr deg forbedringsmuligheter innenfor ett av hovedområdene.

Livsstilsystemet er ikke bare bedre enn det nogen lunde tilfeldige system i forgjengeren, men også mer oversiktlig og rikt. Om du ønsker å bli en som kan litt av hvert, være det fekting og diplomati, eller en som fokuserer alt man har på å bli verdens beste sjarmør (men som også har en haug med lik i skapet), er valget ditt. Blant annet derfor er Crusader Kings III så morsomt og vanskelig å legge fra seg.  

Å samle Norge stod selvfølgelig høyt på lista. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Sist men ikke minst er teknologi-systemet som sist gang var bundet til individuelle byer, byttet ut med kulturelt bunnede fremskritt. Hver kultur har ett kuluroverhode som får lov til å velge ut hvilken «kulturell fascinasjon» man fokuserer på. Hvor utviklede byene dine er, samt andre faktorer som overhodets læringsferdigheter, har mye å si for hvor kjapt fremskrittene låses opp. Jeg digger dette systemet fordi det sier så mye om hvor godt du har jobbet for å fremme din kultur, på samme måte som ditt dynastis omdømme forteller mye om hvor god du har vært til å tenke langsiktig og spre dine røtter i alle vindens retninger.

Kriging på sitt beste så langt

Kulturelle fascinasjoner er et genistrek. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Crusader Kings II slet med å av og til være noe slitsom å ha med å gjøre. Kriging medførte ofte at du måtte reise soldatene dine fra dine undersåtters områder, slik at man gjerne brukte en god stund på å ikke bare samle dem, men å unngå å ikke støte på fiendtlige hærer som slukte opp dine uforberedte soldater. Du kunne alltids hyre dine egne, personlige soldater også, såkalte «retinues», men det var noe komplisert å finne ut av hvor gode soldatene dine var i forhold til andres.

Crusader Kings III tar dette systemet og skyter det frem til 2020. Aldri mer er du nødt til å reise flere titalls små armeer før du samler dem sammen. Nå kan du velge å gjøre det helt selv, for ved hjelp av «rally points» kan du bestemme om du vil reise hele, bare en liten del, av hæren din på ett og samme sted. Samtidig trenger du ikke lenger reise flåtene dine, for soldatene finner nå vei over havet på egenhånd. I begynnelsen føltes det litt ut som en forenkling å fjerne noe som i utgangspunktet ga mer dybde til krigsopplevelsen, og jeg er sikker på at man kunne gjort det samme med flåter som med infanteriet. Likevel savner jeg ikke flåtene noe spesielt, og jeg liker at man må betale penger og bruke ekstra tid på å gå til havs, som på mange måter forsøker å simulere byggingen av en flåte.

Nytt er det også at man kan hyre såkalte «men-at-arms», profesjonelle soldater som er mye bedre enn vanlige «levies», bønder, lokale herrer og lignende, som er blitt tvunget til å kjempe for deg. Hvordan vet jeg at men-at-arms er bedre enn levies? Fordi Crusader Kings III er god til å fortelle meg nøyaktig hvorfor.

Slagene er bedre å følge med på enn noen gang. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Inne i militærmenyen får jeg nemlig informasjon om hvor sterke angreps- og forsvarsevnene til hver type soldat er, være det bueskyttere eller tungt utrustede riddere. De fleste enheter er også spesielt gode og dårlige i utvalgte terrengtyper, og som i stein-saks-papir er visse typer soldater sterke og svake mot andre. I tillegg kan du nå hyre riddere, spesielt gode helte-lignende enheter som hever kvaliteten på hele hæren din. Kvalitet er viktig, og går fra dårlig til elite-kvalitet, og hvor høy kvaliteten er har mye å si for om du vinner kampene du utkjemper. Enkel og god oversikt over hvilke bonuser eller negative konsekvenser du vil motta i en kamp fåes også før og under slaget finner sted.

Konklusjon

Det er så utrolig mye mer jeg skulle sagt om Crusader Kings III, fortellinger om da jeg bante meg vei fra gresk hertug til romersk keiser, fra en katolsk konge i Spania til korsfarerdronning i Jerusalem, og fra seldsjukkisk undersått til kurdisk konge i Mesopotamia.

Spiller du i et rike der de velger sine overhoder er det ekstra viktig å følge med. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Crusader Kings III fører med seg en rekke forbedringer og forenklinger man bare kunne drømme om i forgjengeren. Spillere som kommer direkte fra Crusader Kings II vil også oppleve at en del aspekter ved nevnte spill ikke har blitt overført til det nye. Oppgradering og modernisering har ført til en slags strømlinjing av systemer, og jeg håper blant annet vi får flere valgmuligheter hva kartmoduser angår i oppdateringene som uten tvil allerede er på planleggingsstadiet. Visse estetiske aspekter har også måttet vike for å skape et uniformt og oversiktlig nytt brukergrensesnitt, men kanskje kan dette også få et ansiktsløft senere. Man kan bare håpe og spekulere.

Aller mest er jeg skuffet over lyddesignet, som ikke leverer et like vakkert og uforglemmelig lydspor som serien er kjent for, og som mangler lydeffekter avhengig av hvilke menyer man leter rundt i. At hendelsesmusikken – som er fin – ofte blir avbrutt av andre hendelser eller bare også spilles av i noen sekunder før den «fader» vekk, er heller ikke helt optimalt.

Til tross for disse punktene er Crusader Kings III et enormt og fantastisk spill som forbedrer på nært sagt alle aspektene det har arvet fra sin legendariske storesøster. Det visuelle er mer til stede enn noen gang og lar oss leve oss inn i en kompleks middelalderverden hvor alle handlinger får sette og usette konsekvenser. Et fornyet fokus på utvikling av byer og kulturelle innovasjoner gjør langtidstenkning viktig, og et helt nytt system for å egentilpasse figurene dine tvinger deg til å tenke på hva du trenger nå, samtidig som fremtiden aldri er langt unna. Kanskje har du satt opp et fantastisk spindelvev av giftemål og allianser, før du plutselig dør og riket ditt blir splittet opp i et hav av hertugdømmer. Få spill er så innviklede og engasjerende som Crusader Kings II, og det er skikkelig godt å se at Crusader Kings III har tatt opp arven etter sin forgjenger og løper så raskt det kan med stafettpinnen holdt nært sitt bryst. Det blir også spennende å se hva moddere får til med spillets nye systemer.  

Jeg har allerede lagt ufattelige 136 timer med Crusader Kings III bak meg, og er utrolig spent på hva fremtiden vil bringe. For alle som har ventet i spenning er det bare å glede seg, for selv om visse mekanismer savnes sterkt, leverer Paradox en kraftpakke av et strategispill som forhåpentligvis bare kan gå én vei: fra konge til keiser. 

Crusader Kings III slippes til Windows PC, Mac og Linux 1. september.  

Vurdering

"Fantastisk strategi som er mye mer nybegynnervennlig enn forgjengeren."

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen