ANMELDELSE: Desperados III
(Bilde: THQ Nordic)

Skap din egen moro i en fantastisk lekeplass

Desperados III serverer lekker sanntidstaktikk.

Cowboyer og sniking er på ingen måte naturlige dansepartnere. Den ene er brautende og litt for glad i bråkete revolvere, mens den andre handler om å være stille og kalkulert. 

Med riktig musikk kan de imidlertid levere tidenes tango, noe Desperados-spillene er levende bevis på. 

Etter 13 år i dvale gjorde sanntidstaktikkserien comeback i sommer, med Desperados III. Denne gangen er det Shadow Tactics-utvikler Mimimi Games som trekker i spakene, og resultatet er en ren fornøyelse. 

Kommer ikke hit for historien

Har mest lyst til å hoppe over disse mellomsekvensene. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Vi kan like greit få det negative av veien først: handlingen. Desperados III forteller opprinnelseshistorien til seriehelt John Cooper, og en forløper til Desperados: Wanted Dead or Alive. Vi får et par turer tilbake til hans spede barndom, og får se hvordan han støtte på kjente Desperados-fjes som Doc McCoy og Kate O'Hara senere i livet.

Som verktøy for å gi oppdragene en rød tråd gjør historien en brukbar jobb. Man vet hvorfor Cooper og gjengen har ankommet en ny by, og hva de er der for. Som fortelling er den imidlertid totalt uinteressant og forutsigbar, med et stemmeskuespill som er noe av det stiveste jeg har opplevd.

I stedet får du skape dine egne minneverdige øyeblikk, og det er her Desperados III virkelig skinner. Hvert oppdrag plasserer deg i registolen og tvinger deg til å ta uendelig mange valg, helt til du sitter igjen med en minifortelling som er unik for hver gjennomspilling. 

Snike, snike

Oppdragene i Desperados III følger stort sett samme mal. Du må geleide spillfigurene fra A til B (og noen ganger til C, D og E) for å hente dynamitt, befri en fange eller knerte en skurk. Akkurat hvordan du velger å løse floken er opp til deg, og det er ingen rett eller gal måte å spille på.

Det vil si, har du tanker om å følge en cowboys naturlige revolvere-løser-alt-instinkter kommer du til å støte på langt flere vanskeligheter enn nødvendig. I stedet anbefaler spillet at du benytter de mange egenskapene du har til disposisjon for å snike, distrahere og myrde så lydløst som mulig.

Ti poeng hvis du klarer å finne Cooper. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Hver situasjon har utallige løsninger, men noen er alltid bedre enn andre. Cooper kan for eksempel kaste kniven sin for å lydløst eliminere fiender på avstand. Hector kan drepe Long Coat-fiender med ett slag, og Kate kan bruke forkledninger. 

Samspillet mellom figurene er kritisk, noe spillet kunne gjort en bedre jobb med å tydeliggjøre fra begynnelsen. Ofte kan figurene brukes om hverandre, som kan føre til at du lar én stå igjen på startstreken mens den andre får all moroa for seg selv.

Dette går seg heldigvis til etter hvert. Jobben med å finne ut hva som passer hvor blir viktigere, og ting er sjelden så åpenbart som det virker. Vakten du trenger å rydde av veien er innenfor synsfeltet til en annen, som snakker med en tredje og så videre.

Rett som det er blir du nødt til å avlive en håndfull fiender samtidig, og da er Showdown-modusen kjekk å ha.

Prøving og feiling

Med ett tastetrykk aktiverer du Showdown, som fryser tiden og lar deg planlegge ditt neste trekk ned til hver minste detalj. Ingen ting er bedre enn å se en plan lykkes, og jo flere figurer du klarer å involvere, jo deiligere er det å se fruktene av arbeidet.

Showdown stopper tiden, slik at du kan planlegge og iverksette flere trekk samtidig. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det alltid endte med suksess, men planer som lykkes tilhører sjeldenhetene. Den ene kjeltringen rakk å snu seg, eller kanskje jeg overså en Long Coat som kan se gjennom Kates forkledning. Og vips, så er planen spolert. 

Desperados III er nemlig et ganske så krevende spill, noe det slettes ikke legger skjul på. Hvert oppdrag innledes med en kjapp sondering av kartet, som peker ut de mange, mange, mange fiendene du må finne en måte å ta deg forbi.

Knappene for hurtiglagring og -lasting brukes hyppig, og som standard spretter et digert varsel opp på skjermen dersom du ikke har lagret i løpet av det siste minuttet. I begynnelsen var dette litt irriterende, men etter bare et par timer var lagring blitt så naturlig at varselet nesten aldri rakk å dukke opp.

Med bare tre hurtiglagringsfiler – som i snitt overskrives hvert minutt – ble jeg overrasket over hvor sjelden jeg endte opp i feller jeg ikke kunne komme meg ut av. Det finnes alltid en vei ut, og skulle du være så uheldig å lagre rett før katastrofen inntreffer er det veldig kjekt å kunne hoppe et ekstra minutt eller to tilbake i tid. 

Bare én gang til

For de som ønsker seg en enda tøffere opplevelse byr Desperados III på haugevis med artige ekstrautfordringer. Hvert oppdrag gir deg en liste med åtte valgfrie utfordringer, med alt fra tidskrav eller restriksjoner rundt hvilke evner du kan bruke.

Et høyreklikk på en fiende viser akkurat hva han kan se. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Videre skilter spillet med solide tilpasningsmuligheter av vanskelighetsgraden. Via menyen kan du øke eller senke den generelle vanskelighetsgraden, eller finjustere på en rekke innstillinger – som hvor lang tid det tar for fiender å oppdage deg eller hvor mye helse og ammunisjon figurene dine har.

Dette, sammen med de mange valgene du tar i hvert oppdrag, gir Desperados III en gjenspillingsverdi jeg knapt har sett maken til. Det er rett og slett kjempemoro å fyre opp et oppdrag på ny, for å teste nye sniketaktikker, prøve å peise gjennom så fort som mulig eller leke mer med Showdown-modusen. 

Baron's-utfordringene man låser opp med jevne mellomrom er også flotte avstikkere fra hovedopplevelsen, med diverse oppdrag som må løses med unike mekanikker.

Konklusjon

«Lek» er nøkkelordet i Desperados III. Spillet er en eneste stor lekeplass, Mimimi er den halvgærne tanten som gir deg kule, men farlige leketøy og du står fritt til å slå deg løs og prøve deg frem med ting som mest sannsynlig vil ende i tårer. 

Den tafatte historien er ikke noe å skrive hjem om, men det gjør egentlig ingen ting. Spillingen er nemlig det viktigste, og etter hvert som figurgalleriet vokser og utfordringene blir mer spesifikke for hver figur er det en fryd å løse hver oppgave. 

Utvikleren skal også ha honnør for spillets mange tilleggsutfordringer og muligheter for tilpasning av vanskelighetsgraden. Her går det fort mye tid på å spille samme oppdrag igjen og igjen, bare for å se om du kan gjøre det litt bedre denne gangen. 

Sulten på mer taktikk? Da kan vi anbefale XCOM: Chimera Squad. For den som lengter tilbake til gode, gamle dager er Command & Conquer Remastered Collection en sikker vinner.

Vurdering

"Et herlig comeback for serien."

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen