Spillutvikler Paradox kan vel nesten sies å ha skapt hele «grand strategy»-sjangeren med sine spillserier som blant annet Crusader Kings, Hearts of Iron og Europa Universalis. Undertegnede har så vidt vært innom et par av spillene i løpet av en lang spillkarriere, og har svært lite erfaring og kunnskap.
Men med Europa Universalis V, og noen av nyvinningene som er annonsert, passet det å se om jeg endelig klatre den enormt bratte læringskurven disse spillene har. Eller om det faktisk er sånn at disse spillene er umulige å lære seg for en komplett nybegynner.
Information overload
Som den nybegynneren jeg er så velger jeg selvsagt Norge som første land. Tanken min er å få en større politisk makt, få kontroll på mitt eget land for så å prøve å utvide både innflytelse og kontroll. Spillet gir meg visse valgmuligheter, det forklarer spillestiler og i veldig brede trekk hva jeg kan gjøre.
I all hovedsak koker det ned til tre ting. Øke politisk styrke, øke militær styrke og ta over andre land eller øke øknomisk styrke. Ulike land har ulike utgangspunkt og elementer de er bedre eller dårligere rustet til, men Norge ble anbefalt som et land der jeg kan lære med litt mer av det politiske systemet i Europa Universalis V.
Det blir lagt til rette for målene mine, jeg får oppdrag jeg skal følge og en viss retning jeg kan bevege meg i. Det er blant annet å øke innflytelsen min, prøve å øke inntektene til landet og øke kontrollen jeg har over landområdene utenfor Oslo og nabofylkene. Allerede før jeg tar de første valgene og trykker på knappen for å få tiden til å gå er jeg overveldet.
Mengden med informasjon du kan hente ut, hvor detaljert du kan styre det som føles ut som alle deler av det som gjør Norge 1337 til Norge i 1337 befinner seg i en eller annen meny. Det er penger inn og penger ut, allianser som er mer eller mindre sterke, nasjoner som har meg som erkefiende, uten at jeg helt vet hvorfor eller hva jeg skal gjøre med det. Jeg kan bygge veier, kalle inn parlamentet til å stemme og masse, masse annet.
Norge, Norge, Norge
Etter noen timer med knoting, trykking, lesing av utallige menyer og etter å ha trålet meg vei gjennom en meget innholdsrik og god hjelp- og tipsdel setter jeg i gang. Først på agendaen er å bygge noen grusveier til Kongsberg, for å bedre dra nytte av sølvgruvene der. Penger brukes, og jeg trykker litt som jeg føler når det kommer opp noen valg som må tas. Det ser bra ut, jeg fullfører oppdragene en etter en og begynner å få det jeg tenker er litt bedre kontroll, både på mitt eget land og på spillet.
Men det går selvsagt ikke bra.
Adelfolket er misfornøyd, blir enda mer misfornøyd når jeg prøver å irettesette de, og de går til opprør mot makta. Pengene gpår sakte med sikkert ned, min egen kontroll på landet forsvinner og jeg får ikke reddet stumpene. Det går så dårlig at jeg bare stopper å spille, og starter på nytt.
Med god hjelp fra de veiledende oppdragene spillet gir, og ved å ta meg bedre tid til å prøve å lære meg hvordan ulike valg påvirker spillets gang begynner jeg å forstå en liten brøkdel av spillet i hvert fall. Denne gangen går det bedre med Norge, og etter noen hundre år begynner i hvert fall noen ting å falle på plass for en stakkars nybegynner.
Det at du kan velge å automatisere veldig mye av styringen av landet ditt hjelper veldig på. Det samme gjør også de tidligere nevnte oppdragene, som gir en viss pekepinn på noe av det du kan påvirke, hva det gjør for en nasjon og hvilke områder du kan velge å fokusere på eller ikke.
Fortsatt ikke enkelt
Men uansett om det er et hav av nyvinninger eller ikke, så er Europa Universalis fortsatt et spill du kan, og kanskje også må, spille i hundrevis av timer før du begynner å kunne spillet. Det er så mange ting som henger sammen, det er så mye detaljstyring du kan dykke ned i at det rett og slett krever mye spilletid.
På et overflatenivå så er det særdeles vanskelig og komplisert for en som er ny til serien å finne veldig mye moro de første titalls timene.
Sakte men sikkert vokser imidlertid spillet på meg, og jeg kan helt klart forstå appellen spillet har. Jeg har aldri spilt noe lignende, og om ikke annet så er i hvert fall størrelsen og mekanikkene som spiller sammen uhyre imponerende.
Jeg er også imponert over hvor ryddig og enkelt de har greid å holde grensesnittet i spillet, selv om det er mer informasjon på skjermen her enn i de fleste andre spill. Det er intuitivt å bruke det, menyene er enkle nok å finne fram i, og flere spillutviklere kan lære av Paradox når det kommer til hjelpemenyer, og mengden med informasjon du kan få om hvordan alt fungerer. Det er fortsatt uendelig mye å ta inn for en ny spiller, men det er uansett et stort pluss at all informasjonen er tilgjengelig på en enkel og god måte, selv om jeg ikke alltid forstår all informasjonen jeg får.
Men det er et «meg-problem», og ikke et spillproblem.
Konklusjon
Europa Universalis V var noe helt nytt for meg da jeg begynte. Da kan det også kanskje være at jeg ikke kan gi den aller beste anmeldelsen av spillet til de erfarne spillerne, som har tusenvis av timer i spillserien. Men målet for denne teksten var å besvare spørsmålet:
«Kan en komplett nybegynner faktisk lære seg Europa Universalis V, og finne underholdning i spillet?»
Svaret på det er vel et rungende tja, for det er ikke så lett å si. Denne spillserien er kompleks, og tilsynelatende små valg kan få store konsekvenser man ikke helt greier å forutse uten erfaring. Det kjennes ut som man tidvis spiller et utrolig komplisert Excel-regneark med milelange formler, komplekse koblinger der man ikke helt vet hva som skjer når man endrer en verdi i en celle.
Men utviklerne har vært flinke til å tilrettelegge for nybegynneren. Oppdragene du kan velge å følge gir god innføring, du får stegvis informasjon om hva du gjør, og hvordan dette potensielt kan påvirke nasjonen din. Automatisering av nesten alt gjør det også lettere å fokusere på en ting av gangen, helt til du selv tenker du er klar for å holde litt flere kort på hånden.
Jeg trodde ikke jeg skulle like Europa Universalis V så godt som jeg faktisk gjør. Jeg skjønner appellen, jeg er ombord og jeg kommer til å fortsette å spille. Men jeg er fortsatt som en nyfødt å regne i denne sammenhengen, noe jeg håper noen hundre timer til under beltet skal forandre på.
