KOMMENTAR: Onsdag 4. mars 2026 publiserer Det hvite hus en video på sosiale medier som TikTok, X, og Instagram. Den begynner med å vise, i førsteperson, at en soldat i et ørkenområde trekker frem en nettbrett-lignende gjenstand.
Etter noen trykk på skjermen kaller soldaten inn et rakettangrep mot fienden. Nøyaktig hvor klippet er fra vil nok ikke gjennomsnittet av den amerikanske befolkningen vite, men at det ikke ser helt ekte ut vil antageligvis de fleste føle på.
Videoen vi ser er fra Call of Duty Modern Warfare-serien, en spillserie som ofte foregår i midtøsten og som opprinnelig ble inspirert av Irak-krigen. I spillbransjen er Modern Warfare like synonymt med et post-11. september USA som Batman-filmen The Dark Knight er i filmbransjen.
Men så skjer det noe.
Videoen går straks over i ekte bilder av raketter som sprenger diverse biler, fly og artilleri. På skjermen dukker det plutselig opp visuelle effekter. Når målene sprenges ser vi «+100» i gul skrift, et tegn identisk med poengmarkørene som dukker opp i Call of Duty. Videoens overskrift sier, «På vegne av det røde, hvite og blå».
De fleste vil kanskje ikke kjenne igjen Call of Duty-klippet i begynnelsen. Enda flere vil ikke skjønne hva «+100» refererer til.
Dette er et innlegg ment for en spesiell målgruppe; en målgruppe Det hvite hus tror vil like at ekte krigshandlinger både bagatelliseres og hylles gjennom spill de selv har erfaring med.
Klippet kan tolkes som om virkeligheten er et spill for presidenten i USA. Ekte krigshandlinger behandles like høytidelig som animerte piksler på en skjerm. Tidligere samme dag ytrer «krigsminister» Pete Hegseth ordene «Død og ødeleggelse fra himmelen. Hele. Dagen. Lang» i en tale om hvordan Iran bombes iherdig av den amerikansk-israelske koalisjonen.
Neste dag publiserer Det hvite hus et bilde fra det nye Pokémon-spillet Pokopia – et fargerikt og barnevennlig spill – hvor målet er å redde naturen og lage en koselig og fredfull landsby full av Pokémon-venner.
Over bildet har Det hvis hus skrevet, «make america great again» i spillets egen font-grafikk.
Bare seks dager tidligere bombet Trump-administrasjonen en jenteskole under USAs og Israels innledende angrep på Iran. Det beregnes at 168 mennesker ble drept i angrepet. Flesteparten var små barn mellom 7 og 12 år. De aller fleste var jenter.
Det hvite hus har fortsatt å legge ut klipp og andre henvisninger til spill i etterkant. Skal man dømme dem på innleggene, er det spesielt barnevennlige Nintendo-spill de approprierer til propagandaen sin.
Hvordan har vi kommet hit?
Hvordan har det seg at USAs øverste politiske kontor legger ut innlegg etter innlegg man ellers ville forbundet med engstelige tenåringer, reaksjonære influensere og blodtørstige krigshissere?
Hvorfor fremmes plutselig dataspill som noe kult av USAs mest konservative regjering i moderne tid?
Tilbake til begynnelsen
Spillkulturen har stått i sentrum av «kulturkrigen» som har ridd Vesten som en mare de siste ti årene, og mye er blitt sagt om hva det hele handler om. Fokuset har vært på unge menn og en mye omtalt kontrærkultur som utfordrer storsamfunnet. Nå har vi fått innsyn i informasjon som heller enda mer vann på mølla for teorien om at mektige bakmenn har hatt stor innflytelse på radikaliseringen av spesielt menn på internett og i spillmiljøet – og hvordan den straffedømte seksualforbryteren og finansmannen Jeffrey Epstein har vært involvert i kulissene.
Etter frigivelsen av millioner av filer relatert til etterforskningen av Epstein har det kommet frem at han hadde svært nær kontakt med en rekke maktpersoner og kjendiser verden over, inkludert Norges kronprinsesse Mette-Marit, tidligere statsminister Torbjørn Jagland, og diplomatekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul.
Mer direkte relevant for spillbransjen er det imidlertid at Epstein hadde kontakt med sentrale aktører i den spillkulturelle sfæren. Det har lenge vært kjent at Epstein og Steve Bannon – Donald Trumps tidligere sjefsstrateg og tidligere styreleder i høyreekstreme Breitbart News – holdt kontakt. Men ikke i hvilket omfang. Nå viser epostene at forholdet mellom dem var omfattende.
Men hvorfor er en amerikansk finansmann og en tidligere sjefsstrateg for Det hvite hus, relevant for Gamer.nos lesere?
Det evige Gamergate
I 2014 tok fenomenet «Gamergate» av for alvor. Gamergate var, i korte trekk, en løs reaksjonær bevegelse oppgjort av spesielt unge menn på internett.
Bevegelsen var antifeministisk, sjåvinistisk og rasistisk, og svertet og trakasserte både spill, utviklere, studioer, enkeltpersoner og journalister de var uenige med.
Gamergaterne ønsket å fremstå som om de argumenterte for en mer «etisk» dekning av spill i media. Det ble umiddelbart åpenbart at dette ikke var tilfellet. Fra begynnelsen handlet kampanjen om å fjerne spesielt kvinnelige og minoritetsstemmer fra spillbransjen. Les gjerne mer om Gamergate, agenda og kjønn i spill i undertegnedes utfyllende analyse fra 2017 her.
Det kritiske med Gamergate er at det utgjorde langt mer enn et spillfenomen; i realiteten ble det et kulturpolitisk oppgjør mellom en spillindustri som til en viss grad beveget seg i takt med resten av samfunnet, og et reaksjonært, høylytt mindretall som ønsket seg tilbake til en tid som aldri fantes.
Fenomenet spredte seg senere også til film- og musikkindustrien, og man kan argumentere for at Gamergate var selve startskuddet for kulturkrigen som senere har omfattet resten av samfunnet.
Utenom YouTubere og andre sosiale medieskikkelser ble Milo Yiannopoulos (heretter referert til som Milo) en av Gamergates første tydelige fanebærere.
I en kronikk trykket 1. september 2014 skrev han: «[…] en hær av sosiopatiske feministiske programmerere og aktivister, støttet av smertefullt politisk korrekte amerikanske teknologibloggere, terroriserer hele samfunnet – ved å lyve, mobbe og manipulere seg frem på internett for å oppnå profitt og oppmerksomhet.»
Det er noe avslørende ved at Milo selv, i tiden før Gamergate, latterliggjorde gamere så ofte han kunne. Om gamere skrev han blant annet at de var «stinkende, betahann, balle-kløere», og «få ting er så pinlig som voksne menn som er overivrige over spill».
Lite ved Milo gir mening. Han gikk fra å håne gamere til å bli de mest konservative spillernes stafettbærende ridder. Faren hans er av gresk-irsk herkomst mens moren er tysk-jødisk; til tross for det er Milo angivelig praktiserende katolikk, og var homofil mens han løp i de høyreekstremes ærend (han er angivelig «ex-homofil» siden 2021). Han er anti-EU, antimultikulturalist og identifiserer seg sannsynligvis som britisk (født og oppvokst i England), men hyller den paneuropeiske kulturarven som om han var Grev Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi i egen høye person.
Men hvis du ser etter mening leser du feil artikkel.
Det er altså denne Milo Yiannopoulos Steve Bannon hyrte som skribent for Breitbart News i 2014.
Når Milo ikke var med på å popularisere uttrykk som «social justice warrior» og gjøre kvinner til skyteskiver for et voksende reaksjonært publikum, jobbet han for at Storbritannia skulle forlate EU gjennom Brexit-avstemningen 23. juni 2016.
Det samme gjorde mange andre internettskikkelser som hoppet på det som begynte som Gamergate-toget og som senere ble til alt-right, MAGA og andre høyreekstreme bevegelser.
En av disse var YouTube-personligheten Carl Benjamin (Sargon of Akkad), som promoterte Brexit og ble politiker og kandidat for UKIP i Storbritannia. Det samme gjaldt Paul Joseph Watson, en pro-Brexit «alt-right»-Youtuber som jobbet med Alex Jones ved InfoWars mellom 2002 og 2020.
Men også her hadde Epstein en hånd med i spillet.
Et av de klareste eksemplene på hans personlige involvering i kulturkrigen er at han støttet den fransk-canadiske nazisten, raseforskeren og YouTuberen Jean-François Gariépy med 25 000 dollar så tidlig som i 2013. Gariépy var ikke direkte involvert med Gamergate i 2014, men ble en av de største «alt-right»-skikkelsene på YouTube rundt og etter Trumps valgseier.
30. januar i år, etter dokumentslippet som inkluderte ham selv, skrev Gariépy på X: «Jeffrey hadde blemmer som oss alle, men han var en god mann, en ambisiøs mann, og på mange måter en visjonær. Flere folk som ham kunne forbedre verden. Han døde for våre synder».
Jesus-analogien er interessant. Ikke bare fordi den er absurd, men fordi Steve Bannon også kalte Epstein for «Gud». I en tekstmeldingskjede mellom de to fra 2018, som omhandler Epsteins manipulasjon av feminister til å terge gamle hvite menn, Bannons «Defence of the West»-tale i Ungarn, og Tyrkias valutakollaps, skriver Bannon: «Bannon hamrer; Gud shorter».
«Shorting» er et finansuttrykk som refererer til investorer som låner et antall aksjer av andre aksjeeiere mot leie, selger dem til dagens (høye) verdi, satser på å tjene store verdier ved å kjøpe dem tilbake senere til en lavere pris, for så å gi dem tilbake til den opprinnelige eieren. Som DNB skriver, «Shorting er altså noe du gjør fordi du har ståltro på et kraftig kursfall».
Epstein svarte med å si at han «ikke tenker på meg selv på den måten, men [...]». Til det skrev Bannon bare «Det gjør jeg».
Norge har sin egen og kanskje fremste Gamergate-aktige figur i YouTuberen «Arch» (og sekundærkanalen The ArchCast), tidligere kjent som Arch Warhammer på YouTube («Warhammer»-delen måtte vekk etter trussel om søksmål fra Games Workshop).
Til tross for at Arch ikke har hatt noen politiske verv (som vi kjenner til) fortsetter han tilsynelatende å spre høyreekstrem propaganda på kanalene sine. Han har blitt kraftig kritisert for rasistiske meldinger som tilskrives ham på hans egen Discord-server, noe nettstedet VICE rapporterte om i 2020 etter omfattende kritikk mot Arch. VICE meldte blant annet om truende utsagn mot samer og sigøynere og at han sammenlignet svarte amerikanere med en rase fra Warhammer-universet.
Igjen, det finnes ikke bevis på at Carl Benjamin eller Arch hadde koblinger til Epstein, men i konteksten er ikke det viktig: Steve Bannon så koblingen mellom Gamergates misnøyepolitikk, storpolitikken for øvrig, og hvordan det første kunne påvirke det andre.
Og om vi snakker hard politikk (valg) eller myk politikk (kultur), fikk Bannon rett. Om gamergaterne sa han, «Du kan aktivere den arméen. De kommer gjennom Gamergate eller hva enn, og blir trukket mot politikken og Trump».
Det store bildet
Det betyr ikke nødvendigvis mye hvor utslagsgivende Gamergate-fotsoldatene ble på valg i rene tall, altså hvor mange nyfrelste gamergatere som gikk ut og stemte. Det som betyr noe er hvordan retorikk, verdenssyn og den reaksjonære kulturen spredte seg til resten av befolkningen utenfor spillsamfunnet. Det er det som ga utslag i det offentlige ordlaget, psyken, og hva den generelle befolkningen får i seg av informasjonskosthold.
Det er denne typen påvirkning som har ført til at redaktøren for den norske kulturkrigsavisen Subjekt, Danby Choi (32), benytter seg av fornorskede ord som «dydsposering» så ofte han kan.
Dydsposering, fra engelske «virtue signalling», ble myntet av Brexit-vennlige James Bartholomew i 2015, og beskriver mennesker som sier moralsk «akseptable» ting, men som egentlig ikke gjør noe med problemene de snakker om.
Med andre ord, anklagen er at selv de som sier de bryr seg om urettferdighet egentlig ikke bryr seg, men at de er mer opptatt av å fremstå som gode uansett hva virkeligheten skulle tilsi eller hva man selv er villig til å aksjonere. I realiteten er det null dagslys mellom Bartholomews «dydsposering», Fremskrittspartileder Sylvi Listhaugs «godhetstyranni», eller den vanærede psykologen Jordan Petersons «autoritære toleranse».
«Virtue signalling» ble en av de aller største og tidligste anklagene fra høyreekstreme (inkludert gamergatere) mot alt de ikke likte, sammen med trioen «SJW» (social justice warrior) «woke» og «DEI» (diversity, equity and inclusion). Legg til anklagene om «kanselleringskultur», så har du en klassisk reaksjonær buzzword-cocktail. Danby Choi brukte ordet sist i en artikkel 29. januar, hvor han anklager Aftenpostens journalist for å drive «fullstendig risikofri dydsposering» i et intervju med Alexander Rybak relatert til Israels deltagelse i Eurovision.
Danby Chois Subjekt har jobbet hardt for å holde debatten rundt woke og dydsposering i live de siste årene. I en artikkel fra 2023 hvor undertegnede er intervjuet, skriver Subjekt om hvordan tilsynelatende «mange» på Youtube reagerte da Call of Duty: Modern Warfare 2 tilbød spillerne, helt valgfritt, å bruke Pride-flagg i profil-bannerne sine. Subjekt siterte en gaming-YouTuber ved navn Sydney Watson, en høyreekstrem australsk-amerikaner. Subjekt omtaler henne som «konservativ». Watson var i en periode gjest hos kanaler som Sky News Australia og One America Network (høyreekstremt og Trump-lojalt nettverk), men hadde sannsynligvis relativt liten innflytelse internasjonalt utenfor egen følgerskare, med svært liten relevans for norske lesere. Likevel velger Subjekt å spre hennes reaksjonære mening, og fremstille idéen som noe «mange» deler.
Stammesamfunn
Steve Bannons påvirkning kan ikke undervurderes. Etter flere år som radikaliseringsdukkemester for det evige Gamergate og etter å ha jobbet som Donald Trumps sjefsstrateg, skrøt han i 2018 av egen makt i personlige tekstmeldinger til Epstein:
«Jeg er nå rådgiver for [Front National i Frankrike]; [Salvini/Lega i Italia]; [AFD i Tyskland]: [Sveitsisk folkeparti]; [Victor Orban i Ungarn]; [Land og frihet]; [Nigel Farage i Storbritannia] [...]».
«Roger that», skriver Epstein tilbake.
Bannons liste består ikke bare av reaksjonære høyreekstremister, men av partier som går mellom å være EU-skeptiske og direkte anti-EU.
Han fortsatte med å skryte av at høyrepopulistiske partier kunne gå fra 92 til 200 seter i valget til Europaparlamentet i 2019, og at han dermed kunne skyte ned ethvert lovforslag knyttet til regulering av kryptovalutamarkedet.
Det er viktig å huske på at flere milliardærer og maktpersoner, inkludert Donald Trump, Elon Musk, Steve Bannon, Jeffrey Epstein, Peter Thiel, og Nigel Farage alle har personlige investeringer i kryptovaluta, inkludert Bitcoin og personlige «meme coins» som kan manipuleres på et blunk.
Etter alle solemerker er Brexit selve juvelen i Bannons fascistiske krone, og han benyttet alle Gamergate-figurene han kunne for å komme seg dit.
Allerede 26. juni, tre dager etter Brexit-valget, skriver Epstein i en e-post til overvåkingsmilliardær Peter Thiel: «brexit, bare begynnelsen». Når Thiel spør «på hva?», forklarer den overgrepsdømte finansmannen: «en retur til stammesamfunn[.] motangrep mot globalismen […]. Å finne ting som er på vei mot kollaps, var mye enklere enn å finne det neste kuppet».
Sannsynligvis snakker Epstein om shorting og lignende triks – muligheten til å plukke opp store finansielle verdier i Storbritannia til en billig penge etter at Brexit skapte uro på finans- og aksjemarkedene.
Det er treffende at Epstein bruker uttrykket «stammesamfunn», for fenomenet som resulterte i Brexit og valget av Donald Trump til president i USA samme år, er det samme menneskelige fenomenet som førte til Gamergate: innesluttethet, reaksjonære verdenssyn, og misnøyepolitikk.
Likevel, det trengs ikke en Steve Bannon eller Jeffrey Epstein for å skjønne at gamere var det perfekte målet for radikalisering. Selv før sosiale medier og deres negativitetsspiral-algoritmer var et faktum, raste konsollkrigene på internett. Gamere var allerede vant med å innta sterke posisjoner, «hate» den andre siden, og nærmest blindt forsvare sin utvalgte konsollprodusent. Selv-polarisering var mange gameres daglige brød lenge før storpolitikk kom inn i bildet.
Jeg husker selv at jeg som 13-åring lidenskapelig hatet Xbox, om ikke annet fordi jeg likte PlayStation og hadde vokst opp med Sonys spillutvalg. Xbox hadde ikke gjort noe mot meg, og jeg kjente ingen på skolen som faktisk eide en Xbox eller en Xbox 360. Men det var noe med den metafysiske «trusselen» Xbox utgjorde mot min identitet, noe med hvordan jeg fryktet å miste spillene jeg elsket hvis Xbox ble mer suksessrik enn PlayStation. Alt annet kunne diskuteres: var Digimon egentlig bedre enn Pokemon? Var PlayStation Portable kulere enn Gameboy Advance SP? Hva var best av Ringenes Herre og Star Wars?
Men det var noe hellig, noe prinsipielt og identitetsskapende over TV-konsollen. Konsollkrigen – og da mener jeg de som virkelig skummer rundt munnen når temaet kommer opp – var og forblir en stammesamfunnskonflikt fordi den er bygget på våre mest fundamentale trengsler; tilhørighet, identitet, og lojalitet til «stammen». Det betyr dessverre ikke at disse trengslene leder til noe godt av seg selv – snarere tvert imot. De blinder deg for nyanse, hindrer deg fra å se situasjonen fra et høyere plan, og motiverer deg til å hate din neste, de utenfor stammen.
Visse individer var allerede avskåret fra samfunnet og «levde» på nett tidlig på 2000-tallet, enten på forumer eller i MMO-verdener som World of Warcraft. Heldigvis har vi solskinnshistorier som Mats «Ibelin» Steen, som fant et godhjertet og varmt fellesskap i spillet. World of Warcraft la til rette for at også en kronisk syk gutt kunne oppleve vennskap, nærhet og kjærlighet, selv om kroppen ikke tillot slik interaksjon i den fysiske verden.
Men ondsinnede aktører korrumperer det de kan.
Faktisk var det gjennom Steve Bannons involvering i det kinesiske gull-farming-selskapet Internet Gaming Entertainment (som lot vestlige spillere kjøpe seg videre i WoW, fremfor selv å bruke masse tid på repeterende oppgaver), at han så det politiske potensialet i menn som spiller.
Joshua Green, Bloomberg-journalist og forfatter, skriver i boken The Devil’s Bargain: Steve Bannon, Donald Trump, and the Storming of the Presidency at World of Warcraft «introduserte [Bannon] til en bortgjemt verden, […] og ga ham et slags konseptuelt rammeverk som han senere skulle bruke til å bygge opp publikummet til Breitbart News, og deretter til å mobilisere online-hæren av troll og aktivister som overkjørte nasjonale politikere og bidro til Donald Trumps vekst».
Videre skriver han at Bannon fant en verden som var befolket av «millioner av intense unge menn», og som var svært motivert av saker som betydde mye for dem. «Disse karene […], disse rotløse, hvite mennene, hadde en monsterkraft.»
Jeffrey Epstein hadde den samme tilnærmingen til mannlige studenter og forskere som av diverse grunner ikke ble tatt seriøst av erfarne akademikere og institusjoner. Om studentene ved Massachusets Institute of Technology (MIT) sa han: «Jeg vil si at 25 prosent av ungene der er autistiske, på spekteret. De jobber ikke i grupper. De kommer ikke til forelesninger. […] De har ikke mye å gjøre, de er der for å tenke. […] Det er i min natur å søke ut nyskaperne og rebellene som ikke passer inn».
Spill, penger og påvirkning
Noe av det som skiller Jeffrey Epstein-saken fra andre kriminalsaker er hvor enorm, omfangsrik, og omsluttet av hemmelighold den er. Vi har aldri hatt mer belegg for å påstå at en global kabal av mektige milliardærer og maktpersoner ser på seg selv som ufeilbarlige overmennesker som står over loven, som ikke eier fundamental menneskelig moral, og som samtidig jobber for å gjøre verden sin.
Nå sier selv FNs menneskerettighetsråd at det sannsynligvis finnes en «global kriminell virksomhet» som har begått forbrytelser mot menneskeheten.
Samtidig vet vi enda ikke alt. Mye er redigert vekk i de offentlige dokumentene, og måten de ble sluppet på var åpenbart ment å få interesserte til å lure på hva som er fakta, hva som er oppspinn, og hva som ligger mellom. Om det ikke enda var klart, har amerikanske politikere som Thomas Massie allerede avslørt at Trumps justisdepartement skjermer sine venner og allierte i dokumentene.
Et enormt journalistisk arbeid verden over går fortløpende inn i å sette sammen et puslespill der brikkene ofte ikke engang kommer fra samme eske. Det er viktig å holde tunga rett i munn, spesielt for amatøretterforskere som lengter etter sitt store «Eureka»-øyeblikk.
Det som imidlertid er tydelig, er hvor oppslukt Epstein var av spill, eller kanskje rettere sagt – hvor opptatt han var av spills iboende påvirkningspotensial.
Basert på en rekke e-poster er det nå svært sannsynlig at Epstein hadde et nært forhold til tidligere Activision-Blizzard-sjef Bobby Kotick, som ledet selskapet i den lange og viktige perioden mellom 1991 og 2023. Kotick var også uavhengig styremedlem i The Coca Cola Company mellom 2012 og 2022.
Activision-Blizzard er selskapet som eier og utvikler spill som nettopp World of Warcraft og Call of Duty, to av tidenes aller største og mest innbringende spillserier. Med tiden har de blitt pengemaskiner uten like gjennom månedlige abonnementsordninger og aggressive mikrotransaksjonsdesign. Et kritisk segment av spillerne er for øvrig barn og unge.
For Epstein var det viktig å nå barn der de var. Han skrev mye om hvordan spill kunne benyttes som læringsverktøy, men også som pengemaskiner. I en e-post til Kotick i 2013 skrev han at det ideelle var å kunne «hoppe» over foreldre og lærere, og gå rett for barna.
I et absurd eksempel fortsetter Epstein:
«Se for deg at du stirrer på en dør i et spill. Det har et krøllete symbol på seg. [Små barn] går opp til døren og sier «Konichiwa». Døren åpnes og [barnet] blir møtt av en sexy prinsesse med store pupper og g-streng [...]. Gi dette til femteklassinger og før du vet ordet av det, har du en hel generasjon tospråklige barn som snakker japansk med hverandre bak sine foreldre og læreres rygg [...]. Vi må beholde puppene og skytevåpnene og profitten. Ser du hvor mye penger spill bringer inn om dagen? Fuck utdanningsreform. Vi trenger utdanningsundergraving!»
I en e-post-kjede neste dag svarer Kotick at han er enig i at det er viktig å kunne tilby «real world rewards» (ekte premier) fra bragder i spill. Dette er en e-post Epstein så sender til hacker og tech-futurist Pablos Holman, som svarer: «Jeg er helt for å indoktrinere barn inn i en [lukket] økonomi».
I tillegg hadde Epstein en stor interesse for Pokémon Go. I en samtale med New Age-guruen og pseudoforskeren Deepak Chopra skrev han: «Hvis du ser [Pokémon Go-appen]. Det er det første av mange augmenterte virkelighetsspill. Jeg tror en app [...] som lar folk se på telefonen sin og se «auraen» til hverandre vil drepe markedet […]. Wow.»
Epstein døde før de store språkmodellene som ChatGPT og Claude kom på markedet (det tekoligarkene vil vi skal kalle «kunstig intelligens»), men vi kan bare forestille oss hvor begeistret han ville vært for deres manipulasjonspotensial. Elon Musks Grok var for eksempel nylig svært aktiv med å lage pornografi av intetanende kvinner på sekunder. I noen tilfeller laget den til og med seksualiserte bilder av barn.
4chan-kobling?
Det er menneskelig natur å ville binde sammen fortellinger og begivenheter for å skape et større sammenhengende hendelsesforløp. Vi liker generelt når ting gir mening, og når vi kan trekke en rød tråd fra årsak til konsekvens. Det gjelder både journalister og historikere, og er én av grunnene til at konspirasjonsteorier er populære.
Men noen ganger kan man lure.
Vi vet nå at Epstein hadde digital og fysisk kontakt med Christopher «moot» Poole, skaperen av internettsiden 4chan. 4chan ble et av nettets mest kontroversielle nettsteder etter grunnleggelsen i 2003 (moot var 15), og var myntet på anonymitet, ytringsfrihet og fri deling av både grov hentaipornografi og overgrepsmateriale av barn. Med sosiale mediers fremvekst etter 2007, ble 4chan på mange måter et Ville Vesten-alternativ til de strenge reglene rundt deling av hatspråk og seksuelt innhold blant annet Facebook hadde på den tiden.
Likevel skjønte «moot» selv at noen ganger gikk ting for langt. Det var derfor han stengte 4chan-forumet «/new/» i januar 2011, som hadde blitt et antisemittisk, rasistisk og sjåvinistisk forum. «moot» forklarte: «[...] alle som brukte [forumet] vet nøyaktig hvorfor det ble fjernet. Da jeg la til forumet igjen i fjor, gjorde jeg det klart at hvis det utviklet seg til å bli /stormfront/ ville jeg fjerne det. Det gjorde det -- for lenge siden. Nå er det borte, som lovet.»
Men noe skjedde senere samme år som gjorde at «moot» endret mening. 23. oktober 2011 gjenoppstod 4chan-forumet /new/ som «/pol/ - Politisk Ukorrekt», som raskt utviklet seg til å bli enda et rasistisk og antisemittisk reir. Det ga blant annet vann på mølla for konspirasjonsteorier som QAnon, Pizzagate, og ble grobunn for høyreekstreme bevegelser som Gamergate, alt-right og ren og skjær nazisme. Nettstedet ledet til opprettelsen av enda mer brutale nettsider som 8chan og Endchan, som blant annet skal ha inspirert unge, mannlige terrorister som norske Philip Manshaus og australske Brenton Tarrant til å drepe muslimer.
20. oktober – tre dager før /pol/ (re)lanseres, sender bioteknolog og risikokapitalist Boris Nikolic en e-post til Epstein: «Det er en kul fyr (UNGE) du burde møte [...][.] [Han] er bare 23 – les biografien hans.» Det er moot Nikolic refererer til.
Én dag etter /pol/s lansering skrev Epstein til Nikolic: «jeg likte [moot] godt. jeg kjørte ham hjem, han er veldig smart».
Noen dager senere skriver Boris til Epstein igjen og sender ham denne linken, et intervju med moot i The Washington Post som omhandler 4chans makt på internett i møte med giganter som Google og Facebook. Han skriver: «Denne artikkelen beskriver hvorfor jeg synes moot er interessant. Potensialet for manipulasjon er enormt».
Betyr dette at Epstein hadde en hånd i gjenoppstandelsen av 4chans «verste» forum? Det samme forumet som sendte Gamergate-bevegelsen til stratosfæren, og som ble roten til mange av det globale samfunnets moderne hat- og påvirkningskampanjer?
Det er vanskelig å si. moot selv benekter dette i en uttalelse til The Verge: «Valget om å legge til forumet ble tatt uker i forveien, og forumet ble lagt til nesten 24 timer før [vårt] første, usannsynlige møte på et sosialt arrangement».
Kommunikasjonen mellom Epstein og moot var tilsynelatende sjelden hvis vi skal dømme etter e-postene vi har tilgjengelig, men utvekslingene fortsatte mellom Epsteins assistent Lesley Groff og moot minst frem til februar 2012. Noen ytterligere kontakt ser ikke på dette tidspunktet ut til å eksistere.
Selv om Epstein ikke skulle hatt en hånd i opprettelsen av /pol/, betyr ikke det at 4chan eller /pol/ var uviktig for ham. Det motsatte er faktum. Som 4chan-forsker Sal Hagen nylig uttalte til The Verge: «Vi vet at [Epstein] også snakket med høyreekstreme, konservative ledere som Steve Bannon, folk som tjente høyreekstrem politikk globalt. Det er ikke slik at Epstein var den som orkestrerte alt i kulissene. Han har pengene og nettverkene, men fremstår mer opportunistisk [enn én som ene og alene styrte alt]».
Hva nå?
Vi har lenge visst at fenomen som Gamergate og veksten til diverse «konservative» bevegelser (fra alt-rights fremvekst til trad-kultur, anti-transbevegelser og hvit, spesielt mannlig misnøyepolitikk) i stor grad ble orkestrert og popularisert av en rekke høyreekstreme skikkelser, inkludert Steve Bannon. Det er riktig at de til en viss grad oppstod på egenhånd på internettsider og nettaviser som enten fremmet eller gjorde hatspråk og trakassering mulig, men det trengtes opportunistiske, rike, mektige og smarte aksjonærer og influensere for å omgjøre løse bevegelser til politiske flodbølger.
Steve Bannon er sannsynligvis den viktigste figuren i dette spillet. Men alle som hoppet på radikaliseringstoget, inkludert skikkelser som Milo Yiannopoulos, Elon Musk, Charlie Kirk, Ben Shapiro (og resten av The Daily Wire-gjengen), Jordan Peterson, Joe Rogan, Dennis Prager (og «Prager University») Carl Benjamin (Sargon of akkad), The Quartering, Tim Pool og tusenvis av andre, har spilt hver sin rolle i dette geopolitiske prosjektet. De er folk som begynte med og uten midler, som bor i og utenfor USA, og som kommer med eller uten høyere utdanning. Noen mener det de sier mens andre sier hva som trengs for penger og publisitet.
Flere amerikanske høyreekstreme influensere har til og med blitt støttet med millioner av kroner fra Russland for å sverte transpersoner og spre russiskvennlig propaganda.
Rekken av norske aktører som i praksis fungerer som premissleverandører for dette tankesettet, inkluderer navn som Sylvi Listhaug, Danby Choi, Espen Teigen, Wolfgang Wee og Asle Toje. De bidrar til å normalisere og spre elementer av denne propagandaen i det norske ordskiftet. Et tydelig eksempel på dette sammenfallet er Tojes omstridte kronikk i Aftenposten, «Vil Norge overleve det som kommer?», som benytter seg av nettopp de samme dystopiske og det mange vil kalle pseudovitenskapelige grepene som preger de internasjonale kulturkrigs-strategene.
Dokumentene viser til og med at aktører som nettopp Sylvi Listhug og Asle Toje ble vurdert som nyttige brikker for Bannon og Epstein. Terje Rød-Larsen forsøkte å arrangere møter mellom dem. Om Listhaug sa Rød-Larsen, «Hun tenker ganske likt som Steve [Bannon]». Om Toje skrev Bannon selv: «Denne fyren er ekte vare». Bannons påstander i e-postutvekslingen med Epstein skaper et bilde som er vanskelig å forene med Tojes egen fremstilling av saken. Bannon skrev til Epstein at «Jeg mailer [Toje] fem ganger daglig».
Fellesnevneren er at alle disse gikk – og fortsetter å gå – ærend for Epsteins «stammesamfunn», være det gjennom Gamergate, kulturkrig eller politiske valg.
På toppen, men ikke alene, satt Epstein og tidvis trakk i tråder som bandt ideologer sammen, som normaliserte ekstreme tankesett, og som personlig støttet nazi-lignende pseudovitenskap.
Denne retorikken og tankegodset fungerer som verktøy for radikalisering, enten det er tilsiktet eller ikke. De gjør deg innesluttet. Trangsynt. Redd. Konspiratorisk. De vil fjerne deg fra storsamfunnet og fellesskap, gjøre deg til et offer som tror at alle er ute etter å ta deg. De får deg til å føle på sinne, avmakt og egen styrke i den rekkefølgen. I virkeligheten er du bare en ubetydelig brikke i bevegernes storstrategi.
De omdirigerer din dyrbare energi til å kjempe for en formørkelse av samfunnet.
Men aller viktigst: de vil ta fra deg lykkelige øyeblikk i fellesskap med andre mennesker. For det er i fellesskap, i samtaler, forsoning og aktivitet med andre, men spesielt de som er oss ulike, at vi vokser som mennesker. At vi ikke bare skaper, men legger grunnlaget for et bærekraftig og bedre samfunn.
At vi blir bedre mennesker.
Og det er verdt å kjempe for.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn et tekstbidrag til [email protected], merket «Debattinnlegg».
