En tøff mus!
En tøff mus! (Foto: SeithCG)

En søt mus, skumle rotter og mye, mye sniking

Ghost of a Tale er litt som om Dark Souls skulle møtt et muse-univers.

Det er ikke mange spill der ute hvor hovedpersonen er en liten mus i en relativt skremmende verden. Enda sjeldnere er det at et såpass ambisiøst spill er laget av så lite som en håndfull personer. Ghost of a Tale tilbyr en nokså morsom opplevelse som skiller seg fra det meste, men spillets snevre mekanismer hemmer helhetsopplevelsen.

Mus versus rotter

Det er mørkt i fangehullet Tilo begynner sin reise i, men den vakre grafikkstilen får meg heller til å trekke på smilebåndene enn å skru av PC-skjermen og løpe ut av rommet i redsel. Det første som slår meg er hvor søt Tilo faktisk er, og hvor mye den nusselige halen og den runde musestumpen minner meg om animasjonsfilmer med innslag av mus. De store fortennene og de sorte øynene gjør denne muse-fremstillingen enda virkeligere, mens flotte animasjoner ferdigstiller Tilos figur. Søtt, søtt, søtt.

Er'n ikke søt? Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Etter å ha sluttet å tenke på hvorfor vi ikke har flere musespill å bryne oss på, ble det åpenbart at Ghost of a Tale er mer enn bare grafikk. Tilo husker ikke hvorfor han er blitt fengslet, og vet ikke hvor musekona hans befinner seg. Førsteprioritet blir derfor å komme seg ut av dette fengselet.

Det kan være enklere sagt enn gjort. Tilo er nemlig ingen kriger, og rottene som vokter fengselets forskjellige ganger og celler er fort tre ganger så stor som ham. Å plukke opp sverd eller køller kan du bare glemme, og faktisk er det ikke noe kampsystem å skrive hjem om i det hele tatt. Sniking blir dermed alfa omega, og kister, kommoder og hyller man kan gjemme seg i er derfor spredd rundt omkring i Ghost of a Tales lille verden.

Figurene er morsomme. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Å hoppe inn i en tønne eller annet treverk er tilfeldigvis også eneste måten å lagre spillet manuelt på, som er noe man burde gjøre ofte hvis man vil unngå å tape progresjon. Blir du sett av en av rottene – og de når deg igjen – går det gjerne kort tid før man mister livet, så det er alltid viktig å følge med på omgivelsene sine.

Flott skrevet

Noe av det første som slår meg ved Ghost of a Tale er hvor mye stemningen minner meg om Dark Souls-spillene. Det spilles ikke musikk bortsett fra i spesielle scener eller når man snakker med unike figurer, og omgivelsene er ofte middels skremmende å tusle gjennom. At det ikke er noe kampsystem er naturligvis en stor forskjell, men fokuset på sniking og planlegging gjør likevel at man må ta seg god tid for å finne ut av hvordan man skal komme seg fra A til B, eller hvordan man skal løse mysterier. En annen likhet er hvordan lukkede områder åpner seg etter hvert som man utforsker dem, og måten man låser opp snarveier som limer verdenen sammen. Det er alltid deilig når man endelig åpner en dør som var låst fra andre siden.

Mystisk. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Ghost of a Tale byr også på lysglimt og morsomme øyeblikk, noe de unike figurene står for. Måten dialogen er skrevet på gjør at de forskjellige dyrene faktisk virker særegne, noe som er viktig i et spill uten stemmeskuespill. Fra en gæren og sikkert litt senil frosk, til to lure muse-tyver og en rotte-kommandør, er det nok av personligheter å bli glade i, selv om de skulle være en anelse skumle eller tullete. Jeg tror jeg må tilbake til Night in the Woods for å finne figurer som er like kult skrevet, og det sier noe om hvor naturlig samtalene fremstår i Ghost of a Tale.

Gjentagende spilling

Kostymene er morsomme, og kommer med kule egenskaper. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Jeg hadde det mye gøy i de første 3-5 timene der jeg snek meg rundt som musen Tilo før jeg innså at jeg gjorde mer eller mindre det samme om og om igjen. Jeg kastet en flaske på en intetanende rotte for å komme meg forbi vaktene, snek meg opp og nedd korridorer og mørke huler, fant noen gjenstander her og der, og snakket med oppdragsgivere. At omgivelsene forandrer seg fra sted til sted og at figurene er så godt skrevet som de er, er med på å gjøre at man kan glemme hvor repeterende snik-og-løp-formelen faktisk blir. For uten et kampsystem å lære seg eller andre mekanismer å bryne seg på, blir sniking fort alt man gjør. Når det innebærer så lite som å holde inne en knapp, hoppe inn noen skap av og til og liste seg forbi vakter, er det ikke rart ting blir litt kjedelig. Når man sliter med å finne løsninger på gåter eller ikke klarer å finne den ene gjenstanden man trenger for å komme videre, merkes det ekstra godt hvor få spillmekanismer Ghost of a Tale kommer med.

At man kan bruke forskjellige kostymer som lar oss endre en anelse på spillets realiteter – som for eksempel at et vaktkostyme lar deg gå usett forbi rotter – er morsomt, men gjør ikke nok for å veie opp for manglene. Det samme gjelder for innsamlingen av diverse bøker og notater. At fortellingen og verdenen, som i hovedsak er mystisk og spennende, blir hemmet av at spillmekanismene blir kjedelige er synd, og kanskje lider Ghost of a Tale av å ikke ha nok ressurser eller mannskap til å lage et spill som lever opp til universet det skaper for seg selv. Det er nemlig mye «lore» og bakgrunnsfortellinger gjemt rundt omkring, noe som er med på å gjøre at Ghost of a Tales verden føles mye større ut enn den er. Det er noe av denne forestilte følelsen av storhet som ender opp med å hemme spillet, ettersom det jeg har mulighet til å gjøre ikke helt klarer å leve opp til det universet jeg mener spillet frister med og gir meg lyst til å utforske.

Det er flott, da, gitt! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Konklusjon

Ghost of a Tale er et lite spill med enorme ambisjoner, og når alt er sagt og gjort er det imponerende hvor gjennomført produktet er blitt med tanke på hvor få det er som har jobbet på det. Tilo og figurene han møter på er unike og skrevet på en gøyal og naturlig måte, noe som står i kontrast til de relativt mørke og deprimerende områdene man befinner seg i.

Den visuelle stilen er med på å gjøre at Ghost of a Tale får et storspillpreg til tross for at det er et indie-spill, men fokuset på sniking klarer dessverre ikke gjøre opp for mangelen på andre mekanismer å bli god på, deriblant et potensielt kampsystem. At spillet taper seg etter noen timer er derfor å forvente, spesielt hvis du har problemer med å finne frem. Det er denne følelsen av repetisjon som skader Ghost of a Tale mest, for hadde det bare vært morsommere å spille, kunne dette blitt noe ordentlig kult. Jeg er likevel sikker på at mange kan finne mye glede i å snike seg rundt i Tilos verden, og bryr du deg ikke om slåssing eller dype mekanismer, burde det ikke være noe i veien for at Ghost of a Tale vil komme til å tilby en opplevelse du sendt vil glemme.

Ghost of a Tale er tilgjengelig nå til Windows, og er planlagt å bli utgitt til Xbox One og PlayStation 4 senere i 2018. 

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering


"Svært sjarmerende, men de enkle mekanismene blir litt i det minste laget. "

Ghost of a Tale Windows Windows 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2014
  • Plattform: Windows

Beste priser

Nedlasting 176,-

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen