ANMELDELSE: Into the Breach
(Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no)

Tenk deg grundig om, dette er ikke lynsjakk!

Nok en taktisk perle fra skaperne av FTL: Faster Than Light.

Det er rart å tenke på at det er godt over fem år siden FTL: Faster Than Light så dagens lys. Det er få spill jeg har vendt tilbake til så mange ganger som nettopp dette. Derfor er det knyttet stor spenning til hva Subset Games har funnet på denne gangen. Klarer de å skyte gullfuglen to ganger, og samtidig skape noe som føles nytt?

Into the Breach er svært fattig med informasjon om bakgrunnshistorien, men noen få linjer beskriver situasjonen når man starter opp. I en fjern fremtid blir menneskeheten angrepet av en fremmed rase av underjordiske kjempemonstre, kun omtalt som «Vek». 

Heldigvis er ikke menneskene helt hjelpeløse: De har tilgang på enorme væpnede roboter, såkalte mech-er, som kan matche uhyrene. Spilleren får ansvaret for å gi ordre til disse robotene og dermed at sørge for at den menneskelige sivilisasjon unngår den sikre død. Stort mer får vi ikke vite om denne søkte konflikten før man blir kastet ut på slagmarken.

Turbasert taktikk med rollespillelementer

Troppene må utplasseres. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Det første man må gjøre er å plassere sine tre ulike mech-er på et 8x8 stort rutenett. I tillegg til dine enheter finner man typisk noen sivile bygninger, litt terreng, og ikke minst Vek. Kampene består av en begrenset antall turer (vanligvis fem) hvor du og fienden vekselvis gir ordre til troppene deres. Det foregår ikke helt ulikt brettspillet RoboRally, hvor fienden flytter og kunngjør hvor den har tenkt til å angripe. Deretter er det opp til deg å forhindre eller endre utfallet av disse ordrene.

I sin enkleste form kan det bety at en fiende har tenkt til å skyte mot ruten rett foran seg, hvor din robot står. Om du bare flytter denne unna vil naturligvis ikke denne ta skade av angrepet. Å simpelthen vike unna er riktignok sjelden den lureste taktikken – hver runde kommer det nemlig flere Vek opp fra jorden, og om du ikke knerter noen underveis, tar det ikke lang tid før man når «Game Over»-skjermen.

Hver av gigantrobotene dine har ulike våpen og følgelig også ulik spillestil. De fleste angrep gjør skade og de fleste dytter dem også i en spesifikk retning. Dette kan brukes til din fordel, og det på flere måter. Dyttes de eksempelvis i vannet vil de fleste dø uavhengig av hvor mye helse de har igjen. En annen god taktikk kan være å puffe dem i veien for en annen fiendes angrep slik at de gjør skade på hverandre. 

Våpenarsenalet er stort og noen får eksempelvis fiendene til å angripe en annen vei, eller forhindrer de fra å avfyre i det hele tatt. Med så mange mulige våpen og strategier, har jeg neppe sett mer enn en brøkdel av alle. Jeg har i alle fall alltid funnet noe nytt i alle de rundene jeg har spilt spillet.

Det høres egentlig veldig enkelt og oversiktlig ut å bare ha tre mech-er som skal beordres hver tur. Likevel er det utrolig viktig å tenke grundig gjennom hvert eneste valg. Det føles tidvis som et logisk puslespill hvor man må klekke ut en god strategi for å lykkes. Ikke rent sjeldent har jeg brukt flere minutter på å bestemme meg for løsningen jeg ønsker å gå for. Relativt ofte blir man nemlig nødt til å ofre noe, men det er et kunststykke å vite nøyaktig hva man skal prioritere. Samtidig føles det utrolig tilfredsstillende å finne en løsning du ikke hadde tenkt på tidligere, og som plutselig kan gi deg et overtak.

Kanskje jeg skal gjøre dette? Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

En seier på et kart betyr egentlig bare at du har overlevd de fem turene. Isolert sett er ikke det mye verdt. For å oppnå noe er du nødt til å utføre noen av de valgfrie sideoppdragene som er knyttet til hver kamp. Dette kan for eksempel innebære å drepe et visst antall fiender eller å beskytte en bestemt bygning. Ved å fullføre disse oppdragene blir man belønnet med verdifull valuta eller noe annet nyttig som kan hjelpe deg videre. Into the Breach har tydelige rollespillelementer hvor oppgradering av robotene og anskaffelse av nye våpen er en viktig faktor for å seire.

Permanent død

I likhet med FTL: Faster Than Light er Into the Breach et såkalt «roguelike»-spill. Det vil si at det ikke er noen muligheter for å lagre (unntatt når man avslutter spillet), og man står alltid i fare for å dø og måtte starte forfra igjen.

Den største trusselen i kampene er faktisk ikke mot robotene dine – de repareres mellom hver kamp. Nei, den overhengende faren er at de ødelegger for mange av de sivile bygningene. Hver gang en av disse blir ødelagt er du ett hakk nærmere å tape spillet. 

Man kan velge hva slags oppdrag man vil ta. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Jeg følte at mitt første forsøk følte gikk relativt greit. Det tok omtrent tre kvarter før jeg døde, og da gjorde jeg nok noen taktiske blundere.

Noen erfaringer rikere regnet jeg med at neste forsøk skulle gå enklere, men da overlevde jeg i bare ti minutter. Den påfølgende runden gikk ikke stort bedre. Alt dette fikk meg til å redusere vanskelighetsgraden fra normal til enkel. Da klarte jeg omsider å runde spillet. Det tok meg omtrent fire timer, men da påtok jeg meg dobbelt så mange oppdrag som det som er nødvendig. Dermed skal det være fint mulig å oppnå samme bragd på omtrent halvparten av denne tiden.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg føler meg ferdig med spillet av den grunn – tvert imot gleder jeg meg til å forsøke flere ganger. Du får nemlig muligheten til å låse opp helt nye sett med roboter som er svært ulike de du starter med. Da er flammekastere, frysevåpen, og teleportering bare noen av midlene som kan benyttes som en alternativt fremgangsmåte for å overvinne Vek.

Veldig likt FTL

Selv om Into the Breach ved første øyekast ser veldig annerledes ut enn FTL: Faster Than Light, føles det tidvis påfallende likt. Det at man over tid kan opptjene valuta som man så kan benytte på noen få handelssteder er spesielt gjenkjennelig. Man tvinges til å velge mellom å gi robotene større rekkevidde, kraftigere angrep, nye våpen, eller mer helse. Eller kanskje man har selvinnsikt nok til å vite at sivile mål kommer til å gå tapt, og man trenger å sikre seg slik at man overlever det.

Nytt utstyr kan kjøpes på noen få steder i spillet. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Grafikken er minst like retropreget som det den var i FTL: Faster Than Light. Det bærer preg av å være litt tegneserieaktig, mens brukergrensesnittet vil jeg kalle enkelt, men effektivt. Det ser og ikke minst føles som noe jeg kunne spilt på midten av 90-tallet. Spillet er for øvrig helt fritt for stemmeskuespill, og følgelig er all dialog da i tekstform.

Musikken er derimot på plass, og også denne gangen er det Ben Prunty som har fått æren av å lage lydsporet. Musikken passer meget godt til spillet, og den er sånn sett med på å forsterke spillinntrykkene. Isolert sett synes jeg likevel den virker litt for anonym – den er rett og slett ikke like minneverdig som i FTL: Faster Than Light.

Derimot liker jeg svært godt det forutsigbare kampsystemet i Into the Breach. Ved første øyekast kan det minne om XCOM – det er tross alt mennesker mot fremmede monstre i et turbasert spill. Men man er skånet for sannsynlige utfall hvor et enkelt terningkast – hvorvidt man har flaks eller uflaks – kan avgjøre. Alt er deterministisk, og man kan bruke så lang tid man ønsker på å fatte rett beslutning. Noen ganger er det rett og slett fryktelig vanskelig å komme opp med et godt motsvar på fiendens angrep. Det er ikke rent sjelden jeg føler jeg er i en umulig situasjon. Likevel når jeg har tenkt meg grundig om kommer jeg som regel opp med en plan som er akseptabel.

Mange muligheter gjør at man kan spillet Into the Breach om igjen og om igjen. Foto: Erik-André Mamen, Gamer.no

Konklusjon

Subset Games har virkelig ikke rotet bort kreativiteten siden deres første spill. Nok en gang leverer de et solid taktisk overlevelsesspill med tydelig retropreg. Det kan til tider være veldig frustrerende å befinne seg i en situasjon du er i ferd med å tape. Utfordringen på det tidspunktet er å finne ut hva slags tap som er mer akseptabelt enn alternativene.

Jeg liker veldig godt at de benytter seg av et forutsigbart tursystem, hvor du kjenner utfallet av alle dine handlinger. Man kan kanskje argumentere for at situasjonene man havner i er urettferdige, men det samme kan man umulig si om utfallet. Det er kjent når du tar avgjørelsen, og man slipper situasjoner hvor flaks og uflaks er avgjørende.

Selv om det alltid er surt å dø og begynne forfra, er dette også en viktig del av spillopplevelsen. Permanent død betyr at man virkelig må vurdere alternativene før man tar en avgjørelse. Derfor er gleden ved å plutselig oppdage en alternativ løsning stor.

Into the Breach er neppe et spill for alle, men om du liker taktiske spill, gjerne brettspill, er dette definitivt noe du bør se nærmere på. Hvis du i tillegg liker logikk og puslespill, er dette et kjøp du neppe kommer til å angre på. Og var du blant de som elsket FTL: Faster Than Light? Da har jeg bare én ting å si: Løp og kjøp!

Into the Breach er tilgjengelig på PC, og ble lansert 27. feburar 2018. Mac- og Linux-versjoner er planlagt på et senere tidspunkt.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"Blir sjakk for ensformig? Into the Breach byr alltid på varierte taktiske utfordringer!"

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen