ANMELDELSE: Man of Medan
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

Når alt er skummelt, er ingenting skummelt

Man of Medan er et klønete og billig forsøk på å gjenfange magien fra Until Dawn.

Until Dawn tok en samlet spillverden på fersken da det ble lansert på tampen av 2015. Det som i utgangspunktet skulle være en interaktiv PlayStation Move-kuriositet, endte til slutt opp som en fullblods PlayStation 4-opplevelse og ble med det et av de mest unike spillene på Sonys nåværende stuekonsoll

Siden den gang har utviklerne i Supermassive Games gått enda mer eksperimentelt til verks: VR-sidespranget Until Dawn: Rush of Blood var i overkant skummelt, men gjorde nytten ved lanseringen av PlayStation VR; Hidden Agenda leverte en mørk thriller med mulighet for flere spillere som kunne dolke hverandre i ryggen ved hjelp av mobiltelefonene sine; mens de i fjor avslørte at de har tenkt til å benytte seg av 39 ulike skrekksjangere når de går i gang med deres nyeste prosjekt, The Dark Pictures Anthology.

Prologen setter stemningen. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det første spillet i denne rekken, Man of Medan, står nå på trappene. Her er mye av det utviklerne er kjent for til stede, men samtidig er det åpenbart at flere fundamentale ting som har gått galt underveis. Resultatet er tidvis vakkert, engasjerende og spennende, men mest av alt utrolig frustrerende.

De kan bedre

Men det begynner bra: Premisset blir så smått satt opp gjennom en prolog hvor man blir kjent med mannskapet på et skip som setter kurs over Stillehavet en gang under andre verdenskrig. Med seg har de selvfølgelig noe mørkt og mystisk, og det tar ikke lang tid før soldatene, matrosene og alle andre om bord blir angrepet av denne mystiske ballasten. Underveis rekker vi så vidt å lære de grunnleggende spillmekanikkene å kjenne, men åpningsdelen er mer enn noe annet til for å sette stemningen for resten av eventyret.

Spillet spoler mange år framover etter dette, og det er her handlingen begynner for fullt, idet et kjærestepar med hver sitt søsken og en erfaren kaptein legger ut på skattejakt i nærheten av de samme koordinatene. Etter litt klabb, babb og videreutvikling av hva slags figurer dette egentlig er snakk om, går ting deretter mer og mer på tverke, og skrekkfortellingen kan for alvor begynne.

Og det er her spillet faller sammen for min del: Ikke fordi jeg ikke kan sette pris på skikkelig skrekk, eller fordi det utviklerne har stelt i stand er så enormt dårlig – det føles bare veldig, veldig billig. Såkalte «jump scares» benyttes altfor, altfor, altfor ofte, og jeg merker etter hvert at jeg kvier meg for å åpne skap, dører og kister jeg oppdager rundt omkring i universet.

Her har noe gått galt. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Dette er åpenbart et bevisst grep fra utviklernes side – ting ender ikke opp slik, hvor selv den minste ting som beveger seg brått blir etterfulgt av hissige skrik fra figurene og skarp musikk, uten overlegg. Og jeg blir påvirket, men etter en stund, hvor jeg har fått kastet fisk, rotter, skjeletter og ørten ulike former for rør-som-sprekker-og-blåser-damp etter meg i rask rekkefølge, begynner det å bli veldig, veldig frustrerende.

Utførelsen er ikke særlig god engang: Skrekken er banal og manipulativ. Det føles rett og slett litt nedlatende, som om dette virkelig er alt som skal til. Spesielt for en som nettopp har kost seg gløgg ihjel med nyutgaven av Resident Evil 2 – et spill som mesterlig bygger spenning og skrekk uten å ty til for mange billige triks – fremstår Man of Medan nesten amatørmessig i forhold.

BØ! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Ekstra frustrerende er det selvfølgelig også å vite at disse utviklerne virkelig kan få til god skrekk hvis de bare vil – dette har de jo bevist tidligere!

Until Dawns gru var på ingen måte perfekt, og ofte vinglet også det spillet på grensen til hva som var greit – det gikk sjelden lang tid mellom obsternasige monstre, knekte greiner og irriterende sprell fra de andre ungdommene på det nedsnødde høyfjellshotellet – men det klarte til syvende å ende opp på riktig side av spekteret takket være en rekke engasjerende enkeltsekvenser, god flyt og sekvenser som faktisk var ordentlig nifse, uten å belage seg på billig skvetting.

Man of Medan har en håndfull av disse virkelig nifse øyeblikkene, hvor ting skjer mer i bakgrunnen og spilleren får lov til å reagere naturlig på det som foregår. Hadde dette vært mye flittigere brukt, kunne Man of Medan fort blitt skikkelig skummelt – på ordentlig, og ikke bare på tull slik det er nå.

Som hakkete møkk

Flyten er på sin side ganske dårlig. Ikke bare stykkes handlingen ofte opp av lange lastetider og regelmessig veksling mellom de ulike hovedpersonene, men det tekniske sliter også litt underveis.

Det er ikke fullstendig ødeleggende for spillopplevelsen, men det hakker en del når spillet laster nye områder; noen ganger hender det at lyden blir usynkronisert i et par sekunder; og enda noen ganger skjer det at tekst ikke forsvinner fra deler av skjermen. Ingenting kvester handlingen fra sekund til sekund, men helhetsinntrykket får seg en lei demper som ikke helt går bort.

Man of Medan kan være ganske vakkert, sånn egentlig. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Men jeg skjønner også litt hvorfor det er slik: Man of Medan er, i likhet med utviklerens foregående spill, et visuelt imponerende verk. «Motion capture»-teknologien deres fungerer fortsatt ypperlig, og spesielt flotte er de mange ansiktene som preger spillet. Noen elementer er ikke fullt så troverdige – inkludert litt vel animerte lepper og bevegelser – men for det meste er dette veldig, veldig bra.

I sentrum for det visuelle står hovedpersonene man kan spille som og påvirke underveis i spillet. De fem er en ganske typisk gjeng, og sånn sett fortsetter Supermassive Games i et svært kjent spor. Utviklerne støtter seg ofte på stereotyper, og det skal de også få lov til å gjøre – det de lager er tross alt opplevelser som er myntet på det samme grunnlaget som god, gammeldags, filmskrekk, og da er det viktig å ha klare karaktertrekk å forholde seg til.

Sekvenser hvor man må holde takt med figurenes hjerteslag er spesielt fornøyelige. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Brad er for eksempel den nerdete lillebroren som liker historie, bruker briller og blir uggen i magen etter én øl; mens Conrad er den selvgode casanovaen som ikke har filter. Stereotyper som dette fungerer i disse situasjonene – de gjorde seg utmerket i Until Dawn, og fungerer også godt her. Vi heier på Brad og synes det egentlig er litt greit at Conrad får seg en på tygga. Det er sånn det skal være.

Problemet med Man of Medan derimot, er at jeg ikke på noe tidspunkt følte noe mer for disse figurene. Spillet er relativt kort, med kun omtrent fire timer, slik at man knapt rekker å bli kjent med de forskjellige personlighetene. Jeg blir selvfølgelig oppjaget og engasjert når spillet virkelig setter alle kluter til, men utenom de heseblesende action- og jaktsekvensene gir jeg egentlig litt blaffen i hva som skjer med Alex og Julia.

Egentlig ikke så verst

Men til tross for alt dette, er det likevel ganske fornøyelig å faktisk spille Man of Medan. Spillet benytter seg av mange av de samme funksjonene som tidligere eskapader fra Supermassive Games: Dette inkluderer blant annet muligheten til å utforske og plukke opp gjenstander i omgivelsene, evnen til å unnslippe farlige situasjoner ved hjelp av «quick time»-sekvenser, og strategiske veivalg som kan sende handlingen i den ene eller den andre retningen. 

Ikke akkurat Peter Stormare. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det loves at sommerfugleffekten fra Until Dawn fortsatt har en del å si her, slik at man potensielt kan ende opp på vidt forskjellige steder i historien avhengig av hva man gjør underveis. Selv prøvde jeg meg forsøksvis på en ny gjennomspilling etter at rulleteksten hadde sagt sitt den første gangen. Resultatet av dette var litt som forventet: Figurer kan godt finne på å stryke med, og når man nærmer seg slutten er det flere spennende tvister som kan utspille seg alt ettersom hvordan man går fram, men veien dit er stort sett ganske lik samme pokker hva man gjør.

Rundt omkring i universet finner man også spor som kan gi deg hint om hva som kan skje i nær fremtid, men også om hva som har skjedd tidligere. Jo flere spor man finner, jo flere ledetråder har man, og etter hvert begynner kanskje til og med puslespillbrikkene knyttet til de mystiske hendelsene på skipet å falle på plass. Det er her Man of Medan virkelig skinner, og jeg skulle gjerne ønsket at det var litt mindre styr å gå fram og tilbake mellom kapitler og lagringsfiler for de som ønsker å finne alle hemmeligheter.

Sånn sett føyer dette seg pent inn i rekken av moderne eventyrspill, på lik linje med Telltales mange lisensfortellinger og Life is Strange. Det meste fungerer godt, og det er definitivt grunner til å gå tilbake, men det blir nok ikke noen øyeblikkelig andre gjennomspilling. 

Ikke alt er som det skal være – dra i streken for å sammenligne Fliss' to synspunkt.

Konklusjon

Sammenlignet med det utviklerne har levert tidligere, er det vanskelig å ikke føle seg en anelse skuffet over Man of Medan. Until Dawn var på ingen måte et feilfritt mesterverk, og Hidden Agenda hadde en rekke svært åpenbare mangler, men til tross for eventuelle feil, mangler og stereotyper, maktet de spillene i det minste å underholde stort sett hele tiden. 

I det minste fikk vi dette fantastiske øyeblikket ut av Man of Medan. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Man of Medan har på sin side et knippe virkelig fornøyelige øyeblikk, det å faktisk spille det er egentlig ikke så verst, og det visuelle er stort sett svært godt gjennomført, men det meste annet skurrer ganske så mye.

Verst av alt er nok spillets ekstremt billige forsøk på skrekk og gru – det er rett og slett altfor mange «jump scares», og utførelsen er nesten amatørmessig. Samtidig er det dessverre også slik at det faktum at hverken figurene eller flyten klarer å holde tritt med det man kan forvente av et spill av denne typen, heller ikke taler til spillets fordel.

Likevel ser jeg forhåpningsfullt mot det neste potensielle kapittelet i The Dark Pictures Anthology – for jeg vet hva Supermassive Games kan få til, og selv om akkurat dette spillet ikke er en øyeblikkelig innertier, er det likevel noe spennende som skjuler seg langt der inne i Man of Medans mørkeste avkrok.

Vil du ha bedre skrekk, er det bare å ta en titt på SOMA. Eller hva med en runde Resident Evil 2?

Vurdering

4/10
Playstation 4
Nokså dårlig
"Billig skrekk og dårlig flyt ødelegger for et ellers ålreit spill."

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen