Den lille konsollen. (Bilde: Audun Rodem, Gamer.no)

Anmeldelse Nintendo Classic Mini: Super Nintendo Entertainment System

Den lille konsollen. (Bilde: Audun Rodem, Gamer.no)

Et herlig gjensyn med spillene du spilte for 25 år siden

Vi liker mini-SNES, men noen ting kunne vært bedre.

Det har tatt lang tid, men i det siste har Nintendo for alvor skjønt hva slags nostalgigullgruve de sitter på med sine eldre konsoller. Etter å ha kuppet hele retrokonsollmarkedet med den svært suksessfulle emulator-miniatyrkonsollen basert på Nintendo Entertainment System i fjor, lanserte de den åpenbare Super Nintendo-oppfølgeren nå, på tampen av september. 

I år som i fjor er det snakk om en nett, liten replika av konsollen fra 90-tallet som mange av oss sikkert har et litt ulikt forhold til. For noen var Super Nintendo den første spillkonsollen – for andre var den sikkert et ledd i en allerede etablert spillinteresse.

Uansett utgangspunkt er Super Nintendo en konsoll som har satt et unektelig preg på spillkulturen, og regnes av mange som den beste konsollen noensinne. Og med den nye minikonsollen har Nintendo helt klart gjort ære på denne kulturarven. 

Se, så nusselig!

Lillebror, møt storebror.
Lillebror, møt storebror. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

I likhet med fjorårets miniatyr-Nintendo er den lille Super Nintendo-konsollen fortreffelig utformet, med et detaljnivå på selve boksen som oser kvalitet. Sammenlignet med en god gammeldags Super Nintendo har den en litt mer knudrete plasttyper, uten at det skjemmer boksen i det hele tatt. 

For å skru den på dytter du «power»-bryteren opp, og for å komme deg ut av spill trykker du på «reset»-knappen, akkurat som med en vanlig Super Nintendo. Men det er et chipsets i et skall av plast – noe som betyr at du ikke kan åpne spill-luken for å stappe ned et spill eller noe annet. Det er en lukket konsoll, sånn sett.   

Det eneste som er småkjipt er at man må dra ut kontrollerpanelet for å få tilgang til de ekte kontrollerportene. Ikke at det ikke fungerer, men det setter en liten demper på opplevelsen – noe som ikke var tilfellet med fjorårets Nintendo Classic Mini. Småpirk – ja – men verdt å nevne.

Inngangene ser ikke sånn kjempebra ut.
Inngangene ser ikke sånn kjempebra ut. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Selve kontrollerne er det derimot ingenting å utsette på. De både føles og oppfører seg som de gode gamle offisielle Super Nintendo-kontrollerne, med en tilsvarende tyngde og håndfølelse. Her også har Nintendo valgt å bruke en litt mer knudrete plastikktype, men her sørger det også for at kontrolleren er litt mindre glatt i håndflaten, selv om dette mest sannsynlig ikke var grunnen.

Kontrolleren føles og ser ut som den gamle.
Kontrolleren føles og ser ut som den gamle. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

At det denne gangen følger med to kontrollere i stedet for én, slik situasjonen var med mini-Nintendoen, er svært hyggelig. Det vitner om at Nintendo har tatt innover seg hvor stor andel av kundegruppen som først og fremst vil oppleve gamle minner sammen. Kabellengden på kontrollerne har også fått seg et lite løft sammenlignet med fjorårets konsoll, med 1,4 meter lengde. Det er likevel fremdeles i knappeste laget, og en ekstra meter hadde hjulpet mye her.

Nintendo burde også ha funnet en ekstra måte å komme seg ut av spill og inn i hovedmenyen. Man må nemlig trykke på «reset»-knappen på selve konsollen for å få til dette, og må dermed enten gå frem til konsollen eller sitte ved siden av den for å bytte mellom spill. Dette burde man kunne ha løst med en eller annen form for knappekombinasjon i tillegg, slik at man ikke må opp fra sofaen hver gang man vil bytte spill.

Et fint spillbibliotek

Dette er spillene i konsollen

Contra III: The Alien Wars (Les tilbakeblikk)
Donkey Kong Country
EarthBound
Final Fantasy III
F-Zero
Kirby Super Star
Kirby’s Dream Course
The Legend of Zelda: A Link to the Past
Mega Man X
Secret of Mana (Les tilbakeblikk)
Star Fox
Star Fox 2 (Les historien bak)
Street Fighter II Turbo: Hyper Fighting
Super Castlevania IV
Super Ghouls ’n Ghosts
Super Mario Kart (Les tilbakeblikk)
Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars
Super Mario World (Les tilbakeblikk)
Super Metroid
Super Punch-Out!! 
Super Mario World 2: Yoshi’s Island

Som alltid med denne typen spillsamlinger er det selve spillene som er det viktigste. I motsetning til mini-Nintendoens 30 innebygde spill i fjor, skilter Super Nintendo-varianten med «bare» 21 spill. Men mens det var noen ganske labre spill på Nintendo Classic Mini (jeg ser på deg, Tecmo Bowl), er det ikke så mye listefyll her.

På lista finner vi en god del selvfølgeligheter som Super Mario World, Super Mario Kart, Super Metroid og The Legend of Zelda: A Link to the Past, men også noen overraskelser som Earthbound, Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars og Kirby's Dream Course. 

Star Fox 2 er et helt nytt uutgitt spill.
Star Fox 2 er et helt nytt uutgitt spill. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Rosinen i pølsa er likevel Star Fox 2 – et Super Nintendo-spill som ble ferdigutviklet, men som aldri ble sluppet offisielt. Selv om spesielt interesserte har opplevd spillet via nesten ferdige prototyper som har lekket ut – til og med med en god fan-overettelse slengt på toppen – er dette første gang spillet har nådd utenfor kult-sfæren til retroentusiastene. 

Her har Nintendo faktisk greid å samle et godt knippe med Super Nintendo-spill, men med et så grunnleggende godt spillbibliotek som det Super Nintendo sitter på er det umulig å tekkes alle. Mange vil nok savne rollespillklassikeren Chrono Trigger, sammen med et innslag fra Mortal Kombat- og Bomberman-seriene, og oppfølgere til spill som allerede er på plattformen, slik som Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest. Samtidig er det knapt et eneste dårlig spill på plattformen, selv om F-Zero føles mer ut som et pliktinnslag og en historieleksjon ved siden av Super Mario Kart som gjør nesten det samme – bare bedre.

Det er også verdt å merke seg at mellom de 21 spillene på plattformen er det kun fire utgiverhus å spore: Nintendo stiller med 14 spill, Square med sine to spill, Konami med to spill og Capcom med tre spill. Ja, disse spillene er gode, og Nintendo sto riktignok selv for de fleste av de beste og mest kjente spillene på plattformen, men et litt større spenn i utvalg hadde ikke vært meg imot. Det ville nok har krevd betydelig mer arbeid med å sikre rettigheter, men det er lov å drømme. Siden konsollen er lukket og ikke har tilgang til internett, er det heller ingen offisiell måte å få flere spill på plattformen.

LES OGSÅ: Historien bak Star Fox 2, og hvordan fansen gjorde det ferdig »

Godt, enkelt grensesnitt

Slik ser menyen ut.
Slik ser menyen ut. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Idet man skrur på konsollen, lempes man først inn i en hovedmeny. Fra den får man tilgang til alle spillene, kan endre på skjerminnstillinger og systeminnstillinger. Spillene serveres på rekke og rad med spillesker som illustrasjon, med informasjon om utgivelsesår, antall spillere som kan spille samtidig, og om det spillet har et internminne. Man kan sortere spillene etter utgivelsesår, støtte for to spillere, alfabetisk og etter de spillene som mest nylig har blitt spilt. Dette er en litt oppusset variant av det samme grensesnittet vi så i fjorårets miniatyr-Nintendo, men som i bunn og grunn fungerer på samme måte.  

Slik ser de ulike filtrene ut. (Video: Audun Rodem, Gamer.no)

Det samme kan man si om de forskjellige visningsvalgene som minikonsollen byr på. Siden Super Nintendo stammer fra en tid der lav oppløsning ble maskert naturlig av de gode gamle bilderørs-TV-skjermene, vil ikke bildet se like mykt ut på et moderne flatskjermsapparat. I stedet sender miniatyren ut et 720p-signal og tilbyr tre visningsalternativ: et 4:3-format som stemmer overens med proporsjonene til de gamle, tykke TV-ene; et format som gjengir piksler med samme størrelsesforhold som den gamle konsollen spyttet til TV-en (som TV-en så strakk ut til 4:3); og et 4:3-format med et mykt filter lagt oppå. Dette filteret prøver å etterape den typen effekt man fikk av bilderør-TV-er, med synlige horisontale striper. 

Interessant nok har Nintendo endret på dette såkalte CRT-filteret sammenlignet med fjorårets mini-Nintendo. Mens det i fjor var litt i overkant mye effektbruk, synes jeg faktisk det oppdaterte filteret gjør seg godt i et par av Super Nintendo-spillene – først og fremst dem som har flere detaljer og som bruker grafikk som er generert på 3D-rendringsmaskiner, slik som Donkey Kong Country og Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars. Stort sett oppleves spillene dog best med 4:3-formatet, der fargene blir tydeligere og pikslene skarpe. Uansett modus byr Super Nintendo-miniatyren på et skarpt og tydelig digitalt bilde som det er lite å utsette på.  

CRT-filteret mykner opp på enkelte spill. (Bilder: Audun Rodem, Gamer.no)
Rammer kan legges på siden.
Rammer kan legges på siden. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Om man ønsker det kan man også legge på rammer for å fylle det mørke tomrommet på sidene av spillet. Her kan man velge mellom alt fra en retro-laser-bakgrunn som ser ut som noe hentet fra Tron, til et bilde av en gammel teak-tv eller et sceneteppe. Dette vil være en smakssak, men personlig ser jeg ikke nytteverdien eller behovet.

Mini-SNES-en har også støtte for såkalte «save states». Når man trykker på «reset»-knappen for å komme seg ut av et spill, får man muligheten til å lagre det nøyaktige øyeblikket. Dette illustreres av et flyvende skjermbilde nede til venstre på skjermen, som man så kan skyve inn i en av fire punkt. Disse åpner også for 45 sekunder med spoling tilbake i tid, dersom man for eksempel kludrer til en sjefskamp i Donkey Kong Country, eller misser et hopp i Super Mario World. Man må altså ut av spillet for å kunne lagre eller spole. Dette er såpass klønete at man ikke gidder å lene seg på spolefunksjonen for å cruise lett gjennom spillene. Et greit tilskudd til en plattform der lagring av spillprogresjon ikke alltid var like lett tilgjengelig som det er nå i dag, og spillene var beinharde.

LES OGSÅ: Vår tilbakeblikk på Super Mario World »

Emulering – på godt og vondt

Her bør man dog holde tunga rett i munnen og ikke blande lagringssystemer for å ikke klusse det til slik at man mister progresjon. Disse lagringspunktene tar nemlig opp nøyaktig det øyeblikket man lagrer – inkludert det som er lagret i internlagringen til selve spillet.

Det betyr for eksempel at man kan havne i et scenario der man oppretter en «save state» etter å ha fullført det første palasset i The Legend of Zelda: A Link to the Past. Så spiller man videre og kommer seg gjennom det andre palasset, men lagrer da kun med spillets interne lagringsfunksjon. Dersom man da åpner «save state»-lagringspunktet, vil denne faktisk overskrive spillets interne lagring.

Vel å merke advarer grensesnittet deg om at du vil overskrive progresjonen dersom du prøver å åpne «save state»-filen, og Nintendo har en egen side i manualen om dette, men det er et problem som kan oppstå om man ikke følger grundig nok med.

Super Mario World 2: Yoshi's Island har en liten emulerings-bug, uten at det utgjør mye.
Super Mario World 2: Yoshi's Island har en liten emulerings-bug, uten at det utgjør mye. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Dette er så vidt jeg vet et aspekt det er umulig (eller vanskelig, i hvert fall) å gjøre noe med nettopp på grunn av at miniatyrkonsollen i bunn og grunn er en emulator. Det vil si at man her bruker et program som får et datasystem til å etterape et annet, i dette tilfellet en Super Nintendo. Både Nintendo, Microsoft og Sony har brukt emulatorer til å gjøre eldre spill tilgjengelig på nyere plattformer, så praksisen er for lengst godt etablert i bransjen.

Det betyr også at det vil være en liten forskjell mellom hvordan spillet oppfører seg på en vanlig Super Nintendo og denne mini-konsollen. Nintendo har heldigvis ikke spart på kruttet her, og emuleringen av disse klassiske spillene er svært nært hvordan spillet var på 90-tallet, og i de fleste tilfeller skal det godt gjøres å oppdage uregelmessigheter. 

Det er to unntak jeg synes det likevel er verdt å nevne. Den første er at lydeffekter av og til ikke dukker opp som forventet, uten at jeg har greid å finne noe system for hvorfor dette skjer. I tillegg er det en litt uheldig grafikkfeil i Super Mario World 2: Yoshi's Island som gjør at et bakgrunnslag forsvinner i et mikrosekund i ett bestemt brett om man rører en viss fiendetype. Ingen av disse tingene vil ha noen stor innvirkning på spillopplevelsen, men det illustrerer godt at emulering sjelden er helt perfekt. 

Det er også minimalt med input-lag å spore, men i spill som krever sterk presisjon kan det være en god idé å skru på spillmodus på TV-en dersom den støtter dette. 

Men hva skjer med prisen?

Som regel går vi ikke inn på prisnivå her på Gamer.no. I dette tilfellet synes vi likevel at det er verdt å påpeke at den nåværende norske og skandinaviske prisen, som vi hos vår kommersielle partner Prisguiden.no kan se ligger rundt 1495,-, er svært høy sammenlignet med andre land og fjorårets Nintendo Classic Mini.

Begge to på rekke og rad.
Begge to på rekke og rad. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Mens mini-NES-en landet på rundt 799,- her til lands, koster Super Nintendo-varianten altså nesten dobbelt så mye. Sammenligner vi prisnivået med andre regioner er prisforskjellen mellom disse to modellene mye større – i Nord-Amerika lå prisen på mini-Nintendoen på rundt 60 dollar, mens mini-Super Nintendoen har landet på rundt 80 dollar, til sammenligning. 

Det er opp til hver enkelt hvor mye de er villige til å gi for miniatyrkonsollen, men vi synes 1495,- er hakket for mye forlangt, og særlig når vi sammenligner med prisnivået utenfor Skandinavia. Det er et godt produkt, med en veldig høy prislapp. 

Konklusjon

Med Nintendo Classic Mini: Super Nintendo Entertainment System har Nintendo levert en svært god måte å oppleve de gamle Super Nitnendo-klassikerene fra fordums tid. De har fått på plass noen enkle forbedringer sammenlignet med fjorårets NES-variant, slik som spoling, lengre kontrollerkabel og ikke minst at det følger med to kontrollere i stedet for én.

Så stor er konsollen i forhold til en Super Nintendo-kasett.
Så stor er konsollen i forhold til en Super Nintendo-kasett. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Som alltid er det mulig å forbedre enkelte ting. Kontrollerkabelen kunne med fordel ha vært enda lenger, og vi savner en knappekombinasjon for å komme oss ut av spill og inn i menyen. Emuleringen er svært god, med kun bittesmå skavanker som for de aller fleste ikke vil være merkbart. Miniatyrkonsollen er likevel lekker, lett å bruke, lett å sette opp. Fra du napper den ut av boksen og til du er igang med spillinga vil det knapt ta ett minutt. 

Det er kanskje det aspektet de mest hardbarka spillerne undervurderer når de anbefaler å heller gå for en hjemmesnekret løsning: selv om det virker enkelt, er det et betydelig hinder for dem som egentlig bare vil ha et gjensyn med spillene de husker fra 25 år siden, uten teknisk mikk-makk. Til dette fungerer Nintendo Classic Mini: Super Nintendo Entertainment System perfekt, med veldig god emulering, en fantastisk presentasjon, og et flott bibliotek av spill å velge i. 

Forgjengeren er også flott.
Nintendo Classic Mini byr på et fint gjensyn, men én ting ødelegger litt »

Prisguiden.no er en kommersiell partner av Gamer.no. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon. Du kan lese mer om Prisguiden her »

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Beste priser

På lager 849,-
På lager 859,-
På lager 859,-
På lager 885,-

Kommentarer (35)

Forsiden akkurat nå

Til toppen