ANMELDELSE: Project Cars 3
(Foto: Slightly Mad Studios)

Et stort steg tilbake for racing-yndlingen

Project Cars 3 er et spill det er vanskelig å elske, men samtidig umulig å hate

Da Project Cars 3 ble annonsert for tre snaue måneder siden, var det med lovnaden om at dette skulle være det mest tilgjengelige spillet i serien til dags dato. Det kan man på mange måter si at utviklerne i Slightly Mad Studios har klart, men til hvilken pris?

Simulator eller arkade?

Ut på tur, litt misfornøyd. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

En ganske stor pris, skal man tro racingveteraner som allerede har slått klørne i spillet og dømt det litt nord og litt ned. Selv har jeg aldri vært noen stor tilhenger av simulatorbilspill – jeg har blant annet aldri eid ratt og pedaler – og det er nettopp derfor jeg tenkte at Project Cars 3, som angivelig skulle bryte ned skillet mellom simulator- og arkadespill, kunne være noe for meg.

Og det er det for så vidt, for Project Cars 3 er betydelig mer tilgjengelig enn de foregående spillene i serien. Dette gjelder både for brukergrensesnitt og styring, som er svært ulikt det man fikk servert i Project Cars 2. Spillet kommer med flere innebygde hjelpefunksjoner som man kan skru av og på etter ønske, noe som fører til at man står mye mer fritt til å velge hva slags spill man vil ha.

Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at spillet havner et sted midt imellom to stoler. For selv om det helt klart er snakk om en kjøreopplevelse som er mer tilgjengelig enn ditt jevne simulatorspill, er det også lysår unna mer hissige arkadespill, som for eksempel fjorårets Need for Speed Heat eller min personlige favoritt, Burnout Paradise.

Det var riktignok det utviklerne sa da spillet ble avslørt, men jeg har på følelsen av at ingen av de to leirene blir spesielt fornøyd med resultatet. Selv merker jeg at spillet vokser mer og mer på meg når jeg forkaster min indre Fast & Furious-fan og forsøker å tenke mer som Michael Schumacher, men det er likevel ikke helt optimalt.

Om jeg skal sammenligne det med noe, må det være de forhenværende Need for Speed: Shift-spillene, som for øvrig også ble utviklet av Slightly Mad Studios.

Project Cars 3 kan når det vil. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Utsøkte utfordringer

Men spillet prøver likevel så godt det kan å holde meg motivert, og det lykkes i stor grad takket være den reviderte kampanjen. Her går det i små og store løpsutfordringer fordelt på en håndfull ulike moduser.

Vi har alminnelige løp hvor man slåss mot datastyrte råkjørere; «Hot lap» krever at du slår en fastsatt rekord; «Breakout» lar deg krasje gjennom steinblokker spredd utover baner for å tjene poeng; mens «Pace setter» handler om å få et best mulig snitt fordelt på tre runder. Hver avdeling krones med et lite mesterskap hvor man må fullføre flere løp på rad. 

Det går hardt for seg i «Breakout». Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Jeg liker mange av modusene, men skulle ønske at utviklerne var litt mindre opphengt i dette med presisjon. Dette gjelder særlig for de to tidsbaserte modusene, hvor man øyeblikkelig blir diskvalifisert hvis man treffer en vegg eller sklir litt for langt utenfor banen. Her er det små marginer, og desto større grunn til å bli skikkelig frustrert.

Modusene fungerer likevel stort sett godt takket være fin variasjon i baner og det nye fokuset på utfordringer. Utfordringer er nemlig spredt utover i hvert eneste løp man kaster seg ut i, og det er disse som avgjør hvor mye erfaringspoeng man låser opp etter endt kjøretur. Spillet handler da plutselig om mer enn bare å vinne hvert enkelt race, og det er forfriskende å kunne velge og vrake i hvordan man ønsker å gå fram på denne måten.

Ett løp kan da for eksempel ha følgende utfordringer: «Nå toppfart på 249 kilometer i timen», «Vær på topp 10 gjennom hele løpet» og «Kjør forbi fire motstandere i løpet av første runde». Dette, på toppen av spillets omhyggelige fokus på kjørelinjer og mestring av baner og hjørner, fører til at man alltid har noe å jobbe mot og strekke seg etter. Selv i race hvor man leder soleklart etter første runde eller innser at man ikke har sjanse til å vinne, kan man da sikte seg inn på et annet mål. Og det er meget beundringsverdig.

Barneskirenn. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Famlende fartsfølelse

Det er imidlertid flere ting som er langt mindre beundringsverdig med Project Cars 3, og det faktum at man kan veksle mellom å lede soleklart og så slite enormt fra løp til løp er én av disse. Man kan riktignok justere vanskelighetsgrad og motstanderes aggressivitet i forkant av hvert løp, men det virker ikke som om det er noen sammenheng mellom dette og hvordan løpene utspiller seg. I stedet ender man ofte opp med en meget ubalansert løpsopplevelse, og det er det ingen som vil ha.

Da samme kan for så vidt også sies om spillets grafikk: Bilene er stort sett meget fine, men det samme kan på ingen måte sies om omgivelsene man kjører gjennom. Dette kommer neppe som noe sjokk, all den tid dette er standard praksis for alle bilspill, men skillet er ekstra merkbart i her.

Være seg det er snakk om fjellsider utenfor Toscana, skyskrapere i Shanghai eller bare en gresslette ved Nurburgring, er det ikke spesielt lekkert å se på. Det samme gjelder også for mange av spillets effekter, slik som regn-, grus og kollisjonseffekter. Spillet har øyeblikk hvor alt klaffer og det ser ganske så fint ut, men utover disse enkeltøyeblikkene ser Project Cars 3 rett og slett litt billig ut. Og det er ikke gunstig når man går i strupen på spill som Forza og Grand Turismo.

Cockpit-modus er selvfølgelig på plass. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Dette blør videre over i hvordan spillet representerer fart. Til tider går det altså så sakte, og selv om speedometeret sier at jeg kjører i godt over 80 kilometer i timen, ser det ikke ut som om bilene beveger seg fortere enn 30 kilometer i timen. Dette skulle man tro at utviklerne hadde fått teken på innen nå.

Konklusjon

Project Cars 3 er et bilspill som etter alle solemerker er underlegent de fleste andre spill i samme sjanger, men jeg klarer likevel ikke å få meg til å mislike det. Til det setter jeg for stor pris på spillets valgfrihet, den konsise kampanjen og variasjonen i baner, utfordringer og biler. Jeg liker rett og slett veldig mye av det utviklerne prøver på.

Grafikken på omgivelsene er til tider forstyrrende svak. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Men det er ikke til å komme utenom at det er mye rusk under panseret denne gangen: Project Cars 3 tilsidesetter deler av simulatorsjangeren og lener seg helt klart mot en mer arkadeaktig opplevelse. Dessverre treffer spillet heller ikke klokkeklart her, så da faller det på en måte midt imellom de to målgruppene, hvor antagelig ingen vil bli helt fornøyde.

Det hjelper heller ikke at spillet sliter med alt fra fartsfølelse og vanskelighetsgrad, til grafikk og unødvendig fokus på presisjon i flere av modusene.

Og da kan jeg liksom ikke gi det noe særlig bedre karakter. Jeg kjenner at det er et eller annet inni meg som klør noe grusomt etter å fyre av med syverpistolen – til tider er det virkelig, virkelig gøy å spille Project Cars 3, og jeg kommer antagelig til å pusle litt mer med kampanjen og sporadiske flerspillerløp også etter dette – men det blir bare nesten denne gangen.

Vil du ha bedre bilspill, kan vi anbefale nyeste Trackmania og Forza Horizon 4. Vi likte også det første Project Cars meget godt.

Vurdering

"Kommer ikke helt i mål med alt det prøver på."

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen