ANMELDELSE: Red Dead Redemption 2
(Bilde: Rockstar Games)

Et fenomenalt eksempel på hvor langt spillbransjen har kommet

Red Dead Redemption 2 er en opplevelse helt utenom det vanlige.

Rockstar Games' nyeste storspill har nå vært ute i en drøy uke, og ikke overraskende har Red Dead Redemption 2 slått rekorder og imponert i både hytt og gevær. Selv har vi ligget i hardselen for å ikke bare fullføre spillets historie, men også for å se alt det andre opplevelsen har å by på.

Tradisjonen tro er sideinnholdet nesten like viktig som hovedoppdragene, og for å få et så bredt grunnlag som mulig, tok vi oss ekstra god tid for å anmelde dette enorme spillet. Nå har vi lagt to uker med landeveisrøveri, dueller ved daggry og heftige fyllekuler bak oss, og vi er omsider klar for å levere våre endelige tanker. Ikke overraskende er det en overveldende positiv dom vi har kommet fram til.

Arthur Morgan anno 1899. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Større, penere, mer variert

Det var heller ikke så mange vonde ord man kunne lire av seg om Red Dead Redemption da det ble lansert i 2010, men ser man originalspillet opp mot det Rockstar leverer her, er det et fenomenalt eksempel på hvor langt spillbransjen har kommet på drøyt åtte år.

Spranget fra originalspillet merkes først og fremst i måten verden er satt sammen på og hvordan den ser ut: Dette universet er massivt, fargerikt og fullt av spennende flora, fauna og fortreffelige folk, i motsetning til de golde, litt ensomme ørkenene man utforsker i 2010-spillet.

Det yrer av ting å se på, oppdage å gjøre her, enten man snubler over jomfruer i nød på vei til Emerald Ranch, legger ut på bærtur utenfor Strawberry, leter etter skatter i nærheten av Lagras eller raner tog like ved Rhodes. Og alt passer så godt sammen – man kan godt argumentere for at ingen av disse bestanddelene er revolusjonerende eller spesielt omfattende i og for seg selv, men når alt spillet har å by på kjernes sammen til én sammenhengende masse, er det umulig å ikke la seg imponere og engasjere.

Opplevelsen går slag i slag, fra en helaften rundt pokerbordet, via to historieoppdrag som handler om forbuden kjærlighet og kvinners stemmerett, innom en klodrian av en sirkusdirektør som har mistet alle dyrene sine, og hele veien til en fisketur like utenfor leiren med en av gjengmedlemmene. Det flyter ekstremt godt, og som et resultat kan det være vanskelig å legge spillet fra seg til tider: «La meg bare se hva Tilly lurer på før jeg skrur av for kvelden» – og så sitter man der, halvannen time senere, på en stjålen hestekjerre med 15 lensmenn hakk i hæl.

Jeg har brukt uforsvarlig mye tid ved pokerbordet. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Langsomt tempo

I mitt førsteinntrykk skrev jeg at Red Dead Redemption 2 er en massiv spillopplevelse, og det står jeg fortsatt for. Dette er ikke et spill du blir ferdig med i en fei – tempoet er tidvis ekstremt langsomt, og utviklerne har lagt et omhyggelig fokus på detaljer og elementer som i seg selv ikke betyr all verden, men som til sammen er med på å definere dette som et troverdig og jordnært western-eventyr.

Det er ikke bare fryd og gammen i den ville vesten. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spillet har også en skikkelig tyngde ved seg, slik at det å styre hovedpersonen, enten man beveger seg til fots eller sitter på hesteryggen, føles tilsiktet og fysisk. Bare det at man stadig må hamre på «X»-knappen for å sprinte eller galoppere er med å sementere denne følelsen – til tider er det fysisk strevsomt å spille Red Dead Redemption 2. 

Av og til blir det for mye, spesielt når man allerede tilbringer enormt mye tid på hesteryggen og det i seg selv kan være mer enn nok, men jeg ville likevel ikke vært foruten.

Alt gjenspeiler det faktum at du er forankret i denne verdenen, og du er bundet av de fysiske lovene som gjelder her: Selvfølgelig i form av tyngdekraft og den slags, men også i form av protagonistens kroppslige behov. Du må spise, drikke, sove, klippe deg og bade for å holde figuren i god form – man blir ikke nødvendigvis straffet for å ikke gjøre disse tingene, men det lønner seg altså å følge en viss livsstil.

Som en følge av disse elementene føles dette enda mer som et realistisk univers, og dette er en stor grunn til at Red Dead Redemption 2 skiller seg så positivt fra det meste andre på markedet.

To på rømmen

Men det krever altså litt tålmodighet: Bare åpningssekvensen tar et par timer å gjennomføre, noe som har ført til et par blandede reaksjoner. Selv er jeg av den oppfatning at dette er en nødvendig del av opplevelsen: Prologen etablerer plottet, figurene og de sentrale maktkampene innad i rollegalleriet på en bunnsolid måte, samtidig som man også får en gradvis og engasjerende innføring i hvordan spillet fungerer.

Først når dette er på plass, begynner reisen på ordentlig like utenfor den søvnige småbyen Valentine. Verdenskartet åpnes opp på vidt gap, og herfra og ut står man stort sett fritt til å bevege seg hvor man vil, når man vil.

Jaget. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

I skoene til den uselviske råtassen Arthur Morgan, trer man for alvor inn i rollen som et medlem av den beryktede Dutch van der Linde-gjengen. Hvis dette høres kjent ut, er det fordi dette er den selvsamme gjengen John Marston går på hevntokt mot i originalspillet. Men dette er altså en god, gammeldags «prequel» satt et drøyt tiår før Marstons 2010-eskapader.

Vi befinner oss i det herrens år 1899, en epoke hvor industrielle framskritt og den moderne sivilisasjonens frammarsj går rett i strupen på det lovløse cowboylivet. Dette bærer historien preg av: Man er stadig på flukt; ønsket om å rømme og starte et nytt og bedre liv er en sentral av spillets tematikk; og ferden bærer stadig lenger øst i dette aggressive universet – vekk fra den ville vesten og vekk fra lovens stadig lengre arm.

Med seg har man en skikkelig cowboygjeng, noe som ikke bare fører til at man får delta i vaskekte cowboyaktiviteter fra tid til annen, men at man også må ta ansvar for å holde liv i den fargerike menneskeflokken Dutch van der Linde har tatt under sine vinger.

Ingen er trygge.

Dette innebærer at man blant annet må jakte, bidra til felleskassa og hugge ved i ny og ne. Eller ...  er kanskje ikke riktig ord – man er strengt tatt ikke nødt til å gjøre noe som helst – men det forventes at man bidrar av og til.

Denne hårfine grensen, mellom plikt og frihet, er det som hindrer dette fra å noensinne bli en slitsom og innpåsliten bør. I stedet er dette noe jeg har lyst til å gjøre, ikke bare fordi mange av disse aktivitetene er morsomme i og for seg selv, men også fordi jeg vil leve meg så mye inn i Arthurs tiltenkte rolle, som en desperado med et hjerte av gull, som overhodet mulig.

Man kan også være ondsinnet og drive med de sedvanlige åpen verden-ablegøyene Rockstar er kjent for, men jeg følte aldri behov for å gå bananas rundt omkring i spillets tolkning av den ville vesten. Joda, jeg ranet et par butikker, stjal en og annen hest og skjøt en håndfull sheriffer i løpet av min tid med spillet, men i det store og det hele forsøkte jeg å være Arthur Morgan. Og det taler til spillets fordel at dette er helt i din rett.

Å våkne opp i leiren – legg merke til de majestetiske lyseffektene. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Bedårende rollegalleri

Folkene man deler reisen med er en spennende bøling med store og mindre personligheter. Man tilbringer mye tid med disse menneskene – alle er de meget godt skrevet, spilt og stemmesatt – og følgelig blir man da også glad i flere av dem.

Den tilårskomne strategen Hosea, den joviale ungfolen Lenny og den yndige Mary-Beth havnet raskt blant mine personlige favoritter, og jeg gremmet meg ved tanken på at noe kunne komme til å skje med disse skikkelsene i løpet av spillet. Som følge av at man stadig blir jaget, er det nemlig også en veldig trykkende stemning som preger opplevelsen til tider – spesielt under historieoppdrag litt utover i spillet, hvor man plutselig innser at absolutt ingen er trygge.

Sadie Adler er blant de mest interessante figurene i spillet. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det var likevel den beintøffe enkefruen Sadie Adler som virkelig stjal hjertet mitt i løpet av spillets gang. Jeg vil ikke avsløre for mye, annet enn at hun har en fantastisk personlighet, noen av spillets beste replikker og en helt enorm karakterutvikling.

Blant hovedpersonene er det kanskje bare Arthur selv som er like spennende. 

Han er formet som en ganske typisk Rockstar-figur, med tørr humor, voldsomt temperament og veltrente våpenferdigheter, men skiller seg ut ved å være en person jeg likevel kan sympatisere med. Jeg liker ham enormt mye mer enn den litt todimensjonale John Marston, og selv om Michael, Franklin og Trevor var spennende på sitt vis i Grand Theft Auto V, følte jeg aldri noen direkte tilknytning til dem slik jeg endte opp med å gjøre med Arthur og hans kamp for å leve et fritt og godt liv.

Det er en glimrende fortelling, som til tross for et par svake øyeblikk og noen intetsigende historieoppdrag, ender opp som et gripende og dypt menneskelig drama.

Litt action blir det selvfølgelig også tid til, og her leverer Red Dead Redemption 2 stort sett som bestilt. Hesteridning blir som nevnt litt i overkant til tider – noen ganger virker det ikke som om man gjør annet – men det blir aldri et problem man ikke kan leve med.

Skytingen er på sin side overraskende solid. En sjenerøs «auto aim» gir deg mye drahjelp underveis, men det å benytte dette verktøyet på best mulig måte er likevel krevende og ekstremt tilfredsstillende når alt først klaffer. Da kan man blåse hodet av fire karer i rask rekkefølge, og det helt uten den sedvanlige «Dead Eye»-funksjonen som lar deg sakke ned tid og markere fiender man vil skyte i tur og orden.

Våpnene er kraftige og tunge, og det føles stort sett alltid som om man kontrollerer en fyr som mer eller mindre vet hva han driver med.

Gutta på tur. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Yrende liv

Apropos folk som vet hva de driver med: Vår faste grafikkanalytiker har allerede snakket i det dype og det brede om spillets utseende og det tekniske fiksfakseriet som ligger til bunns for opplevelsen. Jeg er stort sett enig i alt han lirer av seg, så jeg nøyer meg med å si at det for det meste ser uhorvelig bra ut. Spesielt lyssettingen er i en klasse for seg selv.

Hvis man går inn for det og studerer omgivelsene litt nærmere, vil man antagelig kunne oppdage en del grums, men også her er det helheten som virkelig skinner. Verdenen er satt sammen av så mangt, fra langstrakte sletter, tette skoger og bratte fjellsider, til sirlige elver, grådige dalsøkk og farlige sumper. Opplevelsen flyter sømløst sammen: De ulike statene er flettet meget godt sammen, slik at det å bevege seg fra de frodige præriene nord i landet til de tørre områdene lenger sør er en så silkemyk opplevelse som overhodet mulig.

Dette brødreparet står for noen av spillets teiteste (og morsomste) sideoppdrag. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Byene står igjen som åpenbare høydepunkt i den åpne verdenen: Den første store byen man snubler over, Valentine, er et typisk western-miljø, hvor gjørmete hestekjerrer, en idyllisk bondegård og stadig leven fra den lokale saloonen er med på å sprite opp tilværelsen, mens den industrialiserte storbyen Saint Denis er et spennende avbrekk med sine tåkelagte parker, stemningsskapende gatelykter og et yrende folkeliv.

Folket er således også en viktig del av spillopplevelsen. Man kan interagere med alle man møter ved hjelp av spillets nye interaksjonssystem, og dette kan føre til flere spennende sammenstøt. I møte med hvermannsen er det riktignok begrenset hvor mye man kan gjøre – «Greet» og «Antagonize» er dine eneste alternativer – men det oppstår likevel mange organiske situasjoner når spillets systemer kommer sammen. 

Å havne i håndgemeng med en hissigkrok fordi jeg ved et uhell gikk inn på feil hotellrom; å bli jaget ut av byen fordi jeg snublet over en eske og uheldigvis dyttet en fyr ut i vannet; eller å bli invitert på kaffe hos en uteligger, før han et stykke ut i samtalen innser hvor han gjenkjenner meg fra, er blant spillets kuleste øyeblikk – fordi det føles naturlig, fordi det skjer med meg og fordi er en del av min fortelling, ingen andre sin.

De mer skriptede, detaljerte og sammensatte møtene med tilfeldige forbipasserende (merket med hvitt) byr også på en rekke knallgode øyeblikk. Her viser spillet seg fra sin mest kreative side, og om og om igjen blir man tatt på sengen av de mange ulike scenarioene utviklerne har kokt sammen.

Dra i spaken, Morgan! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Man kan godt rynke på nesen og si seg misfornøyd med mange av løsningene Rockstar har implementert i Red Dead Redemption 2 – dette er ikke et perfekt spill, og går man opplevelsen i sømmene er det fullt mulig å finne mange feil og irritasjonsmomenter her – men det er likefremt en spillopplevelse som engasjerer og imponerer fra ende til annen.

Universet er massivt, fullt av ting å gjøre og fenomenale tekniske grep og ideer som slår ut i full blomst etter hvert som man spiller.

Ved siden av tonnevis av aktiviteter og oppdrag, består spillverdenen av en enorm rekke små detaljer som kommer sammen for å lage et univers som føles levende – et sted hvor det virkelig føles som om det du gjør har reell innvirkning på omverdenen.

Joda, vi vil ha folk som deg, Arthur! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

At hotelleieren i Valentine husker deg og kommenterer på at du har gått ned i vekt siden sist dere så hverandre, eller at fyren du reddet fra et slangebitt legger merke til deg der du kommer gående, anerkjenner hva du har gjort og tilbyr seg å spandere et våpen hos våpensjappa tvers over gata, er bare et par eksempler på det enorme arbeidet utviklerne har lagt i opplevelsen.

Det skader ikke at alt det tekniske – være seg det er snakk om manus, stemmeskuespill, grafikk eller flyt i spillet – også fungerer utmerket.

Fra et kvalitetsperspektiv er det rett å slett umulig å ikke legge merke til hvor eksepsjonelt bra Red Dead Redemption 2 faktisk er. Det tar flere skritt videre for både sjangeren det representerer, men også for spillmediet som helhet.

I korte trekk er det snakk om en uovertruffent god, givende og interessant spillopplevelse, og når alt et sagt og gjort føles det som om man har gjennomført en lang, omfattende og virkelig reise – fra snødekte tinder til gråtunge industrikjerner. Dette er rett og slett et spill man bare må bare er nødt til å oppleve for seg selv, og da tilgir man at jaktingen er litt komplisert, at man rir veldig mye hest og at noen historieoppdrag føles litt uviktige. Det er helheten som er stjernen i Red Dead Redemption 2, og den er helt fenomenal.

Red Dead Redemption 2 er ute på PlayStation 4 (testet) og Xbox One nå. Vil du ha andre spennende åpen verden-spill? Da kan vi anbefale Mad Max og Assassin's Creed Odyssey.

Vurdering

"Så mye mer enn bare et cowboyspill."

Kommentarer (73)

Forsiden akkurat nå

Til toppen