ANMELDELSE: Spelunky 2
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

Byr på flere opp- og nedturer enn noe annet spill i år

Spelunky 2 er kroneksempelet på en verdig oppfølger.

Siden lanseringen av originalspillet og de påfølgende HD-utgavene rundt begynnelsen av forrige tiår, har Spelunky stått som et av de mest kritikerroste indiespillene på markedet. Det unike roguelite-spillet var i utgangspunktet vanvittig enkelt å forstå seg på – «alt» man trengte å gjøre var å grave seg dypt ned i jorden for å finne veien til fortapte skatter og olm ondskap – men det viste seg å være utrolig mye mer å oppdage langs veien.

Selv ble jeg aldri helt overbevist da jeg omsider fikk klørne i PlayStation Vita-utgaven i 2013, men jeg brukte nok tid på spillet og hørte nok av historier via andre i bransjen til å vite at dette var noe helt unikt. Og jeg liker såpass mange tilsvarende spill til å vite at dette egentlig er midt i blinken for meg.

Jeg var derfor fast bestemt på å gi oppfølgeren en real sjanse, og jaggu tror du ikke Spelunky 2 har bergtatt meg etter bare en snau uke på grottevandring.

Spelunky 2 oppsummert i ett bilde. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Ned i dypet

Historien i Spelunky 2 er omtrent like enkel som sist. Hovedpersonen fra originalspillet har nå fått en datter, og etter en uheldig utflukt til selveste månen, blir det opp til den nye generasjonen å dykke dypt under overflaten for å finne tilbake til familien sin. Underveis snubler man over hemmeligheter, sjefsfiender og skatter, mens fokuset konstant er på å komme seg lenger ned i mørket.

Det er fint, enkelt og fargerikt, med klare figurmodeller og tydelige henvisninger til originalspillet.

Nå, som sist, endrer grotten seg hver gang man dør og våkner til live på overflaten, og slik har det seg at man stadig må tilpasse seg de nye og potensielt dødelige utfordringene opplevelsen har å by på. Ingen grottevandring vil være lik den neste, og det er dette som gjør Spelunky-spillene så brutalt vanskelige.

Hver del av grotten består av en håndfull nivåer som alle er fylt med et representativt utvalg av skapninger, skatter og våpen, og det er disse elementene som vil komme til å hjelpe og hindre deg på veien mot målet ditt. Stien leder fra sedvanlige steinhuler til vulkanske labyrinter og videre gjennom is, vanntempler og alt annet man kan tenke seg, og hele tiden lærer man stadig nye ting om grottens mange beboere.

Ved spillets kjerne er Spelunky 2 et ubarmhjertig vanskelig plattformspill.

Noen av de første fiendene man snubler over er for eksempel passive slanger, innpåslitne flaggermus og tanketomme hulemenn, mens man senere snubler over steinhunder, vampyrer og gedigne lavapadder. Variasjonen er stor nok til at man stort sett alltid har noe nytt å se på og utforske, og dette gjør den lange og brokete veien mot enden av regnbuen øyeblikkelig mer tolererbar. 

Ukul type. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Pinlig presisjon

For ved spillets kjerne er Spelunky 2 fortsatt et ubarmhjertig vanskelig plattformspill som kommer til å utfordre ferdigheter, kløkt og tålmodighet i like stor grad. Det er nemlig én ting å finne veien nedover og videre inn i grotten, men det er noe helt annet å kare seg helskinnet forbi alt av monstre, feller og annen faenskap man finner her.

Bortimot alt man snubler over kan finne på å drepe deg. Enten det er de faktiske fiendene som hopper i strupen på deg ved enhver anledning, typiske feller som utløses bare du ser stygt på dem, eller en salig røre av uflaks, kaos og panikk, vil du komme til å dø. Mye. Selv har jeg dødd flere hundre ganger på jakt etter gull og grønne skoger, og ingen av de mange dødsfallene har vært helt like.

Dette kan umulig være en felle. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spelunky 2 er et ekstremt presist spill, og det er tilsvarende utilgivelig mot de som ikke har denne presisjonen i fingerspissene enda.

Det lureste er selvfølgelig å ta seg god tid og få oversikt, men de tilfeldig sammensatte omgivelsene gjør dette enklere sagt enn gjort. Vondt verre blir det selvfølgelig av at man har tid på seg i hver hule: Bruker man mer enn tre minutter på ett enkelt område, påkalles et ustoppelig spøkelse som automatisk dreper deg hvis du kommer borti det.

Dette betyr at man aldri har den tiden eller kontroller man så sårt trenger. Noe så enkelt som å handle en pakke bomber fra en kjøpmann kan dermed ende i katastrofe hvis man glemmer at man ikke bare kan plukker opp varen, men faktisk må betale for seg først. På samme måte har jeg allerede mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har klart å miste fortapte kjæledyr (som gir deg helse hvis du tar dem med til utgangen i live) ned i den sikre død.

For ikke å snakke om de utallige gangene hvor jeg rett og slett bare ikke ser hissige feller før jeg får en pilspiss plantet dypt i hjernebarken. Eller når jeg havner i skuddlinjen for spillets usannsynlig dumme kunstige intelligens.

Da var vi her, da ... Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Slike absurde dødsfall og flauser er Spelunky 2, og det er disse som både vil få deg til å hyle av latter og bryte ut i bannskap når ting virkelig går på tverke. Dette er det nærmeste jeg har vært å kaste en spillkontroller på denne siden av Crash Bandicoot N. Sane Trilogy i 2017, og det er på mange måter en hedersbetegnelse.

Fungerer som forventet

Spillet minner meg litt om den unike kreativiteten man blant annet finner i The Legend of Zelda: Breath of the Wild. På samme måte som der, består også Spelunky 2 av en rekke adskilte elementer som rett og slett bare fungerer slik man tror de skal fungere når de kommer sammen.

Det kan være noe så enkelt som det faktum at hulemenn plukker opp og leker seg med gjenstander de finner; at lava og ild griller kalkuner og gir deg sårt etterlengtede hjerter; mens vennlige spøkelser kan blåse bort sine hissige storebrødre når det er dag for dom.

Også dette kan finne på å slå feil vei for spillerens del, slik som når man plutselig blir angrepet av kjøpmenn fordi en fiende har forvillet seg inn i butikken hans eller de to-tre gangene jeg har blitt overrasket av et spøkelse fordi en skapning et helt annet sted i grotten har knust en forbannet krukke.

Dette er likevel en stor del av spillets sjarm: Det er dette som gjør Spelunky 2 så finurlig og dypt uforutsigbart, og jeg ville virkelig ikke hatt det annerledes.

Snarvei, ja takk! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Er det ikke i motbakke det liksom skal gå oppover?

Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at det blir mye motgang til tider, og på det verste er det regelrett utmattende å spille videre. Dette kommer blant annet av det faktum at spillet ikke har permanente oppgraderinger slik som mange andre roguelite-spill. Man begynner hver rundtur med fire hjerter, pisk og evnen til å plukke opp ting og klatre på vegger, men det er også det. 

Etter hvert låser man opp sporadiske snarveier som lar deg begynne gradvis lenger inn i grotten, men disse framskrittene er ekstremt sjeldne og krevende å oppnå.

Det er ikke alltid progresjon føles som progresjon. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Slik sikrer spillet at alle framskritt man gjør kommer på grunn av at man faktisk blir bedre og lærer seg mer om hvordan universet fungerer, men fører samtidig til at det er lett å kjøre seg fast. Å dø flere titalls ganger uten å få til noe som helst kan være både nervepirrende og morsomt under de rette forhold, men vil også kunne bli svært slitsomt. 

Det var flere ganger hvor jeg rett og slett måtte ta en pause, og det er ingen god følelse. 

Finfin flerspiller

Spillet forsøker å bøte på dette ved å la deg dele opplevelsen med andre spillere, både lokalt og over nettet. Og det funker overraskende godt som et friskt pust som gir deg nytt liv i seilene. Det blir ikke nødvendigvis lettere – om noe kan flere spillere bare fyre opp under det allerede eksisterende kaoset – men det blir øyeblikkelig mer gøyalt.

På et tidspunkt havnet jeg tilfeldigvis på lag med en raring som var omtrent like god som meg selv, og vi samarbeidet og tulla med hverandre til den store gullmedaljen i flere timer. Så gøy var det at jeg nesten ikke hadde lyst til å slutte.

Den lokale varianten byr på en tilsvarende dose fandenivoldsk samarbeidsmoro, men låser på merkelig vis kameraet til å følge etter spiller nummer én. Dette føles markant restriktivt sammenlignet med storebror på nett og gjør alt annet enn underverker for flyten. 

Opplevelsen byr også på en arenamodus hvor man kan konkurrere om å sprenge hverandre i fillebiter og være kongen på haugen lengst, men dette føles for det meste som en ettertanke i det store og det hele.

Flerspiller er gøyest på nettet. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Spelunky 2 er en oppfølger som ikke gjør enormt mye for å skille seg fra originalspillet, men som likevel fremstår som en verdig videreføring takket være en rekke små og spennende endringer.

Det er stadig like fornøyelig å utforske de mange unike grottene, og universet er like utilgivelig og brutalt som det det alltid har vært. Jeg har allerede rukket å dø flere hundre ganger i jakten på de mørkeste og dypeste delene av grotten, og jeg kommer nok til å dø flere hundre ganger til før jeg kan si meg helt ferdig med spillet.

Hva kan nå dette være? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spelunky 2 er ikke perfekt, og spesielt irriterende er det at den kunstige intelligensen er tilnærmet ubrukelig og at lokal flerspiller er en blek kopi av mulighetene man har når man spiller på nettet. Jeg er også skuffet over musikken, som er langt fra like minneverdig som originalspillets flotte lydspor.

Spillets største svakhet er nok likevel mangelen på konkrete oppgraderinger man kan låse opp underveis, som i tur fører til at flere strekker av spillingen rett og slett blir utrolig utmattende. Men selv når det går som aller verst, stikker man som regel av med ny informasjon om hvordan verdenen fungerer og en solid latter midt oppi all ulykken.

Og da er jaggu ikke Spelunky 2 så ille likevel. Det har gitt meg flere opp- og nedturer enn noe annet spill har gjort i år – selv om jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte halvparten av tiden, blir det aldri kjedelig å dra på denne spesifikke grottefesten.

Vil du ha andre spennende roguelite-spill? Da kan vi trygt anbefale Steamworld Dig, Enter the Gungeon og Rogue Legacy.

Vurdering

"Underholdende, fargerik, finurlig og tidvis utmattende grottefest."

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen