Vel, jeg får vel sitte her, da.
Vel, jeg får vel sitte her, da. (Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

En morsom, men forglemmelig opplevelse

Wonder Boy: The Dragon's Trap byr på et skarpt kampsystem, men lite annet som krever oppmerksomheten din.

Nintendo Switch er nå godt over to måneder gammel. De populære Nintendo-elsklingene The Legend of Zelda: Breath of the Wild og Maro Kart 8 Deluxe Edition er blant de eneste stortitlene som er å finne så langt, og selv om det kan hende disse to spillene alene er nok til å overbevise mange, kommer de også med sine egne haker – de er jo også å finne på Nintendos forrige konsoll. Inn kommer så Wonder Boy: The Dragon’s Trap, et vakkert 2D-plattformspill som er enkelt å plukke opp – men som dessverre kanskje ikke er verdt det.

Flotte tegninger

Wææ, det brenner".
Wææ, det brenner". Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Wonder Boy: The Dragon’s Trap handler om en gutt som blir forvandlet til en liten drage av en større, slemmere drage. Bare ved å ferdes ut på eventyr og beseire andre drager kan vidundergutten (eller jenta, om du skulle ønske det) bli seg selv igjen. Såpass enkel er fortellingen, men selv om det hadde vært greit om den var enda litt mer komplisert, er det ikke en absolutt nødvendighet at den er det. Wonder Boy setter nemlig all sin lit til spillingen selv, og med sin barnslige grafikkstil og skarpe kontrollfigurasjon skjønner man hva utvikler har tenkt.

Minimalisme er et ord som nok kan beskrive Wonder Boy: The Dragon’s Trap. Områdene er tegnet på en svært fin måte, og selv om det er nok av detaljer til stede er det ikke realisme som har vært fokuset til utvikler. Det er heller en behagelig og lystig visuell opplevelse vi kommer i møte, og med et fint og oppløftende lydspor kommer lyd og bilde sammen på en tilfredsstillende måte.

Sjefskampene er varierende i vanskelighetsgrad og spenning.
Sjefskampene er varierende i vanskelighetsgrad og spenning. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Wonder Boy: The Dragon’s Traps verden er basert på den klassiske Metroidvania-stilen, der spillets forskjellige områder knyttes sammen av et felles samlingspunkt. For å komme videre i spillet må du ofte først utforske de enkleste områdene, slik at vanskelighetsgradskurven føles naturlig og passende. Dette gjør Wonder Boy på en god måte ved at man må tilegne seg spesielle evner for å kunne nå nye områder. Bare ved å beseire dragene kan man skaffe seg slike evner.

Musen kan gå på vegger og tak - så lenge de er sjakkmønstret, så klart.
Musen kan gå på vegger og tak - så lenge de er sjakkmønstret, så klart. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det skjer imidlertid noe mer i det dragene faller for våre føtter; vi blir forbannet med nye trolldommer, og forvandles til nye skapninger om og om igjen. Nå er ikke dette akkurat noen ulempe – faktisk er det bare ved å innta disse nye formene at vi kan komme lenger på vår reise. Ved å veksle mellom hvilke dyr vi er, og ved å bruke de riktige evnene når det passer best, kan vi nå den siste dragen og heve den ikke-så-altfor-farlige-forbannelsen.

Kjapt og vanskelig

Wonder Boy: The Dragon’s Trap ser kanskje koselig og vennlig ut, men fiendene man møter på er nådeløse. Selv om man tåler mer skade enn i de vanskeligste spillene der ute, behøver man ikke å feile mange ganger før man må begynne fra start.

Fiskeskapningen kan svømme.
Fiskeskapningen kan svømme. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Selv om det føles godt å komme seirende ut av tøffe situasjoner og endelig klare å gjøre ferdig et område, er det mye irritasjon i å miste livet. Naturligvis er det leit å tape, men det er mest på grunn av et slapt checkpoint-system at det blir ille. Selv om du skulle være langt inne i et område må du nemlig helt tilbake til start - faktisk helt tilbake til samlingsområdet – om du dør. Det skaper ikke akkurat lyst til å forsøke igjen, men kanskje er dette eneste måten å få spillet til å vare i rundt 6-10 timer på, avhengig av hvor flink man er.

Visse figurer er morsomme å snakke med.
Visse figurer er morsomme å snakke med. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det skal likevel sies at Wonder Boys kampsystem er kjapt og enkelt å komme inn i. Hopping og annen unnviking er gjerne den beste måten å unngå å ta skade på, men visse skapninger lar deg også blokkere angrep med skjold, eller ødelegge fiendens angrep ved å angripe selv. For eksempel kan drage-skikkelsens ild ødelegge innkommende ildkuler.

Litt for lite

Selv om Wonder Boy: The Dragon’s Trap kan skilte med rollespillelementer som muligheten til å oppgradere utstyr og våpen, er det ikke mye annet som gjør opplevelsen dypere. For selv om det er spillmekanikkene som står i sentrum, kan det bli litt for lite i lengden, spesielt når det er såpass lite annet å hente fra fortellingen og figurene.

Utstyr kan du kjøpe, men de endrer ikke utseendet ditt.
Utstyr kan du kjøpe, men de endrer ikke utseendet ditt. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Kanskje er det slik at et spill som dette ikke behøver å kunne tilby intriger og mystikk for å underholde, men nå er det faktisk slik at opplevelser forbedres jo mer spillet trekker deg inn i sin egen verden. Selv om Wonder Boy: The Dragon’s Trap var gøy i noen timer, gikk jeg nemlig lei relativt kjapt.

Det gode kampsystemet var ikke dypt nok til å vare så lenge som det burde, og da det ikke var mye å hente fra fortellingen, endte de siste timene opp med å bli tammere enn de første. Nå skal det sies at Wonder Boy: The Dragon’s Trap er en nylansering av en gammel klassiker, og morsomt nok kan man skifte mellom 8-bit-grafikk med gammel musikk, og den nye stilen. Likevel ser jeg ikke hvorfor man ikke kunne oppdatert flere av spillets aspekter, for slik som det er nå ser jeg ingen grunn til å komme tilbake etter å ha ferdiggjort det.

Konklusjon

Wonder Boy: The Dragon’s Trap er et vakkert og morsomt spill så lenge du ikke har høye forventninger til fortellingen. Kampsystemet sitter og vanskelighetsgraden er god, men det er altfor lite innhold og variasjon til å kunne hylle spillet for nyskapende tenkning og innovasjon. I tillegg mister spillet litt av sjarmen etter at man opplever å bli sendt helt tilbake til start hver gang man dør, og mangel på minneverdige øyeblikk hindrer meg fra å ville starte om igjen etter å ha fullført den relativt korte fortellingen.

Jeg tviler absolutt ikke på at gamle travere og tilhengere av gamle Wonder Boy-spill kan like og kanskje elske det som blir presentert her, men for en som ikke føler noen lengsel etter vidundergutten, hjelper det ikke med nostalgiske briller. Wonder Boy: The Dragon’s Trap ender dermed opp som et ganske morsomt og søtt lite spill, men som dessverre blir for ensformig, forglemmelig og lite givende i lengden.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"Morsomt i begynnelsen, men for dårlig gjenspillingsverdi. "

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen