Mary Shelleys Frankenstein regnes ikke bare for å være en av de første, men også blant de mest innflytelsesrike science fiction-historiene gjennom tidene. Beviselig ved at fortellingen om den ærgjerrige og gudsbespottende forskeren som ønsker å overliste døden fortsatt gjenfortelles den dag i dag.
Sist ut til å adaptere boken er ingen ringere enn Guillermo del Toro, som er viden kjent for å stå bak noen av vår tids mest unike monsterfilmer.
En perfekt match?
Det er i hvert fall ikke langt unna, og allerede fra første sekund skaper den prisbelønte regissøren en enestående ramme for de neste to og en halv timene.
Voldsom vitenskapsmann
Denne utgaven av Frankenstein er satt til midten av 1800-tallet og lar oss bli kjent med en oppildnet Victor Frankenstein; en forsker som etter morens tidlige bortgang legger ut på en ublu søken etter kunnskap for å bryte med døden og overgå Gud.
Handlingen presenteres som en rekke tilbakeblikk, hvor vi følger den ambisiøse forskeren fra vugge til grav, og hovedrolleinnehaver Oscar Isaac fungerer som den klart dominerende skikkelsen. Den guatemalansk-amerikanske skuespilleren er henrivende i stort sett alt han gjør, og også her klarer han å fortrylle seeren med skarp dialog og stor patos.
Figuren kan virke noe karikert, med sitt ville hår og voldsomme monologer som får fråden til å stå ut i rommet, men det passer godt overens med den vi møter i boken.
Der er figuren om mulig enda mer tilgjort, hvor han leker seg med både alkymi og okkultisme på veien mot storhet.
Ekkelt og eventyrlig
I del Toros versjon går forskeren mer vitenskapelig til verks, og store deler av filmens første akt handler om hvordan Frankenstein er på jakt etter midler og kunnskap for å bringe varig liv til sine avdøde forskningsprosjekter.
Underveis blir vi vitne til noen virkelig grufulle seanser. Avkappede lemmer og flerret hud er helt alminnelig kost, og filmen fråtser i de mest groteske detaljer.
Samtidig som den klarer å unngå å noensinne bli smakløs.
I stedet er dette et visuelt imponerende univers, hvor tidsriktige kostymer, feiende flott fargebruk og treffsikker kinematografi fyller hvert øyeblikk med en underlig livsgnist. Jeg blir oppjaget og revet med, og selv de mørkeste og mest ubehagelige sekvensene har en eventyrlighet ved seg som det er vanskelig å forklare.
Det skader selvfølgelig ikke at Alexandre Desplat gjør opplevelsen desto livligere med et enkelt, men engasjerende lydspor.
Alle disse elementene er med på å gjøre det som til tider kunne blitt en i overkant langsom tristesse til en høyst severdig film.
Følsomt monster
Tempoet øker særlig i filmens andre halvdel, hvor det selvfølgelig går som det må: På veien mot evig liv ender Frankenstein opp med å lage en ny livsform; et lappeteppe av en skapning som består av bruddstykker hentet fra krigsofre, avrettede fengselsfugler og det som verre er.
Vesenet våkner opp som et nytt og tilsynelatende barnlig sinn, men det tar ikke lang tid før det bryter ut av sin enfoldige eksistens. Her tar handlingen en snedig vending, vekk fra storby, vitenskap og kadavre, til fordel for utforskning i guds frie natur.
Jacob Elordi gjør en god jobb som den tragiske skapningen, som egentlig bare vil eksistere, og bærer filmens andre akt med overbevisning og følsomhet.
Det er umulig å ikke føle med vesenet, og Elordi fungerer som en tydelig motpol til Isaacs voldsomme vitenskapsmann. Etter hvert blir forskjellene kanskje for tydelige?
Overtydelig og utvetydig
Sakte, men sikkert blir det i hvert fall klart at Elordi aldri har planer om å fullt ut bli det monsteret det er meningen han skal være.
Deler av dette stammer fra det visuelle: Skuespillerens utseende preger figuren i meget stor grad, og skapningen ender opp med å bli for glatt, for tiltalende – i en slik grad at vesenet fint kunne vært ti ganger så merkelig og tjue ganger så vemmelig å se på, uten at det hadde gjort noe.
Endringene ved monsteret går imidlertid dypere enn som så.
Når vi følger skapningen i boken, får vi et innblikk i livsløpet til en overnaturlig vederstyggelighet, som gjennom nysgjerrighet, kjærlighet, hat og motgang gjennomgår flere massive endringer. Vesenet tar dumdristige valg, og ender sågar opp med å gjøre noen ganske grufulle handlinger før eventyret er over.
Dette tvetydige «monsteret» får vi aldri stifte bekjentskap med i filmen. Elordis figur er riktignok på langt nær uskyldig, og det er flere sekvenser hvor vi blir vitne til dets brutale råskap, men skapningen handler alltid i selvforsvar og kan på sett og vis alltid unnskyldes for de ugjerningene han begår.
I stedet for å dykke dypere ned i de filosofiske undertonene Shelley lekte seg med, går del Toro dermed i helt motsatt retning og leverer en håndfull overtydelige konklusjoner med to streker under svaret.
Et av filmens få virkelig flaue øyeblikk er blant disse, hvor en av bifigurene beint fram forteller det vi allerede har skjønt for lenge siden.
Konklusjon
Guillermo del Toro gjør det han kan best og tar oss med til et visuelt slående univers. Regissøren maler med en av hans bredeste pensler til nå – i en sånn grad at veldig lite overlates til fantasien – men treffer tross alt mye mer enn han bommer.
Filmen begeistrer stort sett hele tiden, og selv de mest nitriste øyeblikkene blir levendegjort gjennom flotte farger, nydelige kostymer og et særdeles godt lydspor.
Filmen skal også ha mye skryt for å være tro mot boken – kanskje en av de mest trofaste adaptasjonene til dags dato?
Dette betyr at det er ingen høygafler, fakler eller klønete forskningsassistenter, men i stedet et gjennomgående fokus på Frankenstein og hans skaperverk. Hovedrolleinnehaverne gjør begge en svært god jobb i så måte, og bærer hver sin akt på en fremragende måte.
Samtidig skulle jeg ønske at filmen turte å være enda mer voldsom og grotesk: Avkappede lemmer og blodige sammenstøt er én ting, men når skapningen hverken ser ut som eller oppfører seg som et monster, blir moralen i filmen altfor tydelig.
Jeg synes spesielt lite om at del Toro trekker et par virkelig flåsete konklusjoner på våre vegne, og dette er nær å ødelegge for det som ellers er en glimrende filmopplevelse.
Frankenstein kan strømmes på Netflix den 7. november.
