Anmeldelse

World of Warcraft: Dragonflight

Dragonflight er mer World of Warcraft – på godt og vondt

En nydelig verden og artig drageriding er ikke nok til å holde spenningen i live.

Blizzard Entertainment

World of Warcraft har for lengst mistet sin plass som det altoppslukende spillet det engang var. Enda kan netteventyret skryte av en spillerbase på millioner, men det er ikke til å komme unna at mye av magien er borte.

I løpet av 18 år har lavere spillertall tvunget frem et økt fokus på tilgjengelighet. Til gjengjeld har den sosiale gleden mange søkte seg til i Azeroth forduftet, og det som står igjen fremstår mer som et enspillerspill der du av og til dulter borti andre spillere du aldri snakker med.

Med det sagt skal jeg ærlig innrømme at jeg gledet meg som et lite barn til utvidelsenen Dragonflight. Det er lite som slår spenningen ved å få kaste seg ut i nye World of Warcraft-omgivelser for aller første gang, og sjansen til å fordype meg i mystikken som omgir universets drager gjorde meg heller ikke mindre ivrig.

Det har nå gått to uker siden lansering. Jeg har fått med meg det meste av hva Dragon Isles-regionen har å by på, og har hatt det mye moro. Som alltid er det veien videre som byr på problemer for World of Warcraft-utvidelsene, og jeg begynner allerede å kjenne meg mett.

For en utsikt

Som så mange ganger før gikk hele opplevelsen riktignok i stå før den hadde begynt. Blizzard har enda ikke lært seg å ruste opp serverkapasitet før utgivelsen av nytt World of Warcraft-innhold, og for mange var det rett og slett umulig å komme seg til Dragon Isles på lanseringsdagen.

Det er mye flott å se på i Dragon Isles.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Selv tok jeg meg til den nye verdenen uten problemer, men etter en times tid begynte serveren å krasje konstant. Ting ordnet seg til slutt, men det ble likevel en dårlig start for det som egentlig er en veldig flott introduksjon til Dragonflight.

«Postkortutsikter» er et ord jeg bruker litt for ofte i mine beskrivelser av spillverdener. Noen ganger må man riktignok bare kalle en spade for en spade, og i Dragon Isles er det postkortutsikter overalt jeg snur og vender på meg. Kombinert med et stemningsfylt lydspor, kan sansene virkelig få kost seg her.

Se på han her da.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Verdenen er nydelig designet, fra grønnkledde sletter og snødekte fjelltopper til de bitte små og nusselige kjæledyrskapningene som befolker hver region. Etter å ha stoppet for å ta bilde av hver eneste utsikt, kanin, fugleunge og and jeg fant måtte jeg til slutt bare legge fra meg skjermbildeknappen.

Og denne.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Og det var før jeg låste opp evnen til å fly, som lar deg utforske herligheten fra et helt nytt perspektiv.

Gimmick-moro

Jeg skriver «fly», men egentlig er transportmetoden man etter hvert lærer seg i Dragonflight mer som å falle med stil. Dragonriding er utvidelsens store, nye gimmick – som til tross for noen startvansker etter hvert blir ganske så artig.

Et stykke ut i første område – The Waking Shores – blir man tildelt en vaskekte drage. Kult nok det, men når jeg allerede har 10-15 av dem i ryggsekken som faktisk kan fly uten problemer blir begivenheten liksom bare så som så.

Til tross for at alle de andre dragene du støter på i Dragon Isles kan fly, får spillere nemlig ikke lov. Utviklerne holder fortsatt fast ved å nekte flying i helt nye områder. I stedet må vi ta til takke med Dragonriding, som fungerer akkurat som glidefly – med tenner.

Dette er min drage. Det er mange som den, men dette er min.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Innledningsvis går det litt tungt å holde beistet i lufta, spesielt hvis man skal opp i høyden. Ved å jakte på glyphs – glødende symboler som er gjemt rundt omkring i Dragon Isles – kan man heldigvis oppgradere drageridingen. Når alle er samlet og dragen fullt oppgradert, blir det mer dreis på ting. I full fart kan dragen fly i hele 830 prosents hastighet – sammenlignet med 310 prosent for flyvingen spillere flest er vant til.

Mens det lett kan virke som tidtrøyte, var denne skattejakten noe av det jeg har satt mest pris på så langt i Dragonflight. Det gir spillere et incentiv til å utforske verdenen som utviklerne har brukt år på å lage, og ettersom flere av symbolene er godt gjemt blir man også flinkere til å bruke mekanikken.

De mange kappløpene man finner i hver sone er også moro å bryne seg på for den som liker fart, spenning og kampen mot klokka.

Forglemmelig historie

De ulike dragene i World of Warcraft kunne jeg lite om før denne utvidelsen. Sjansen til å lære mer var derfor gledelig, men tross en god start blir historien litt for intetsigende mot slutten.

Proto-dragen Raszageth har unnsluppet fangenskap, og er ute etter å gjøre livet surt for dragedronning Alexstrasza og kompani. Greit nok utgangspunkt. Det blir imidlertid hakket for mye kjekling og intern stridighet mellom de ulike dragefamiliene, som gjorde det vanskelig å holde interessen oppe.

Sabellian har tatt turen fra Outland, og bidrar med krangling hos The Black Dragonflight.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Heldigvis er historien nokså kort. Så snart du har trent opp Dragonriding skikkelig kan du også kutte betraktelig ned på tiden det tar å komme seg gjennom handlingen, og dette er noe jeg anbefaler alle å gjøre så snart de låser opp sin første drage.

Hva sideoppdragene angår er disse nærmest uendelige. Hver eneste lille leir du finner har et haugetall med folk som vil et eller annet. Som oftest går det i vante sysler, som å drepe et antall fiender eller samle et antall gjenstander. Her og der fant jeg imidlertid noen figurer og historier som jeg bet meg merke i, som da jeg ble sittende i fred og fordragelighet på en klippekant og hørte på en kar som delte Dragon Isles-fortellinger fra gamle dager.

Ellers likte jeg godt oppdragene som handler om å studere dragene og deres historie. Enten det er å ta bilder av ulike drager eller forske på gamle fossiler, så er det mye kult å oppdage her hvis du er litt interessert i World of Warcraft-universet.

Alt i alt er intensiteten trappet litt ned i Dragonflight, sånn med unntak av hun gærne dragen som vil drepe alt og alle. Det blir liksom litt mer avslappende å pusle med det jeg selv vil, i stedet for at folk maser om verdens undergang i ett kjør.

Nyvinningene er helt greie

Foruten nye områder og glidefly er Dracthyr Evoker trolig den største nyvinningen i Dragonflight. Den nye rase/klasse-kombinasjonen lar deg gjøre skade (Devastation) eller helbrede lagkamerater (Preservation), og introduserer samtidig noen nye spillmekanikker til World of Warcraft.

Fiendedesignet er også flott.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Flere av egenskapene til en Evoker krever at du holder knapper nede og lader opp angrepene. Hvor lenge du holder på knappen bestemmer hvor kraftig angrepet blir eller hvor mange fiender som tar skade. Konseptet gir Evoker-klassen et ekstra lag med strategi, og er artig å leke med i ulike situasjoner.

Som vanlig med nye klasser er det å forvente at Blizzard kommer til å gjøre en rekke justeringer for Evoker-klassen i tiden fremover. Akkurat hvor nyttig den blir i raids eller spiller-mot-spiller-kamper fremover er det derfor ikke så lett å si så mye om. Selv synes jeg klassen fungerer greit, men for en som foretrekker nærkamp blir det nok ikke til at jeg går helt vekk fra min trofaste Enhancement Shaman.

Dragonflight introduserer også en nyttig overhaling til spillets yrker. Nå sanker man materialer – urter, malm og lær – av ulik kvalitet, som igjen går med til å lage utstyr av ulik kvalitet. Hvert yrke har også sitt eget talenttre, slik at du kan spesialisere jobbmulighetene dine på forskjellige måter.

Videre har Blizzard slengt inn et nytt system som lar deg plassere bestillinger av bestemt utstyr. Du stiller med materialer og en egenbestemt mengde gull, og så kan hvem som helst som er i stand til å lage tingen hive seg på.

Foreløpig har jeg ikke sett dette systemet brukt så mye, og jeg har enda til gode å prøve meg frem skikkelig her. Til enhver tid er det bare en håndfull bestillinger som ligger inne, men dette vil trolig bedre seg etter hvert.

Det sosiale blir mer og mer borte

Hvorvidt bestillingssystemet faktisk er nødvendig er riktignok noe jeg ikke helt har klart å bestemme meg for. Slik det står nå fremstår hele greia bare som enda et steg vekk fra det sosiale ved World of Warcraft.

Selv i en verden full av andre spillere er det lett å føle seg alene.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

I stedet for å faktisk spørre folk om de kan hjelpe deg, slipper du nå å snakke med noen som helst. Absolutt nyttig for noen som ikke ønsker å stå i Trade-chat hele dagen, men det styrker også følelsen av at man er alene i denne verdenen full av andre mennesker.

De gangene jeg hiver meg inn i gruppeoppdrag eller -områder, såkalte dungeons, er det heller ingen kommunikasjon mellom spillere. Folk vil inn og ut så fort som mulig, og de få gangene noen faktisk sier noe er det som regel for å kjefte.

Akkurat dette er ikke noe nytt med Dragonflight. Sånn har det vært i mange år. Det er likevel litt vemodig å se tilbake på tiden jeg har tilbragt i Dragon Isles og ikke kunne huske en eneste person jeg har spilt sammen med – med unntak av et par dungeon-runder med noen guild-kamerater.

Angående dungeons er disse også stort sett kortfattede og enkle affærer. Man måker ned vanlige fiender på vei mot en sjefskamp, passer på å ikke tråkke på lava eller is som ligger på gulvet, plukker opp utstyr og annet man finner og så videre til neste sjefsfiende.

Bare se på landskapet da.
Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Og det er i grunnen en god oppsummering av World of Warcraft per dags dato. Det er alltid ting å gjøre, med alt fra fra dungeons, daglige oppdrag og nye «world quests» – Dragonflight introduserer flere aktiviteter å prøve seg på – til vennskap med ulike klaner å bygge opp. Jeg føler imidlertid ikke at jeg har noe skikkelig mål å gå mot. Når det sosiale attpåtil forsvinner enda mer og trangen etter å sanke det beste som finnes av utstyr falmer, er det liksom ikke så gøy lenger.

Konklusjon

World of Warcraft: Dragonflight introduserer en ny verden som oser av spenning og er utrolig lekker å se på. Jeg har absolutt hatt det gøy her, men som vi har sett så mange ganger før er spenningen imidlertid vanskelig å holde på. Under overflaten er dette bare mer World of Warcraft – på godt og vondt.

Et solid lyspunkt er Dragonriding, som jeg ikke forventet å ha det så mye moro med. Flere timer gikk med på utforsking og leting etter glyphs, som hjalp meg å sette pris på det flotte landskapet og omgivelsene utviklerne har vartet opp med. Kappløpene er også verdt å få med seg, og det å kunne frese fra oppdrag til oppdrag på en fullt oppgradert drage er stas.

At det beste med utvidelsen er muligheten til å komme seg fort gjennom den – samt å drive med dragekappløp – sier dog litt om hva man får her. Historien begynner sterkt, men taper seg etter hvert. Oppdragene går stort sett i faste variasjoner av «drep 10 dyr» eller «finn 15 blomster», og heller ikke i gruppeområdene er det mye nyvinning å spore.

Utvidelsens første raid, Vault of the Incarnates, lanseres denne uken. Det har jeg derfor enda ikke fått prøvd meg på, men når sant skal sies så kjenner jeg at lysten allerede er litt borte. Helt til neste utvidelse lanseres om noen år. Sukk.

Liker du utforsking av åpne verdener? Da kan vi anbefale Sonic Frontiers. Er du ute etter mer actionfylte rollespillkamper er kanskje Star Ocean: The Divine Force kanskje noe for deg.

7
/10
World of Warcraft: Dragonflight
Flott å se på, men ikke helt spennende nok i lengden.
World of Warcraft: Dragonflight

Les også

Siste fra forsiden