For hele åtte år siden slo et ukjent, men modig indiespill langt over vekta si. Subnautica introduserte en helt ny spillopplevelse som i all hovedsak foregikk under vann. En mystisk og ukjent havplanet skulle utforskes, og du, som eneste overlevende, måtte reise dypere og dypere for å ikke bare overleve, men finne ut hva i alle dager som foregikk.
Nå er Subnautica 2 her, og utvikler Unknown Worlds har gått tilbake til undervannsrøttene etter et lite issidesprang med Subnautica Below Zero. Konseptet er fortsatt genialt, men er det mulig at utvikleren har glemt hva som gjorde det første spillet så enestående?
På dypt vann
Vi er i trøbbel igjen. Etter at en ekspedisjon til en fremmed planet har sporløst forsvunnet, sender selskapet Alterra deg, den kvalifiserte etterforskeren, for å løse mysteriet. Det går selvfølgelig ikke så mye bedre. Etter en krasjlanding befinner vi oss igjen i ukartlagt farvann, med bare vårt nødfartøy og en kunstig intelligens kalt NoA som ledsagere.
Kjapt må du finne de mest fundamentale ressursene på havbunnen for å kunne lage deg primærutstyret, samt sanke fisk for å kunne spise og drikke. Heldigvis er ikke havbunnen dyp med det første, for vi begynner i det grunne hvor «grunnen» nærmest kan stikke opp over havoverflaten. Snart blir likevel motet ditt testet når du ikke bare skal 50, men 100, 200 og kanskje 400 meter ned. Natten hjelper ikke akkurat på trygghetsfølelsen.
Noe av det aller morsomste med Subnautica-serien er at du må lenger ut fra trygghet og stadig dypere for å oppnå noe som helst. Det samme gjelder i Subnautica 2, og hvis dette er din første svømmetur vil du oppdage at det er noe helt eget.
Samtidig merkes det at spillet har noe mer hastverk enn før. Det er tydelig at Unknown Worlds opererer med større midler og ønsker å vise frem sine produksjonsferdigheter, for Subnautica 2 byr på en strammere og tydeligere historiefortelling.
Som i det forrige spillet jakter du ned gamle lydinnspillinger og rapporter som forteller hva som skjedde før du kom, spilt inn av forskerne som var der før deg. Det er en spennende måte å oppleve en fortelling på, spesielt når det går mer og mer opp for deg hva som foregår.
Samtidig er det også vakre visuelle elementer som øker følelsen av innlevelse. De flotte Angel Comb-monumentene vi møter ved forskjellige veiskiller lyser vakkert både på dag- og nattestid, og det er tydelig at Unknown Worlds har oppgradert sitt lys- og fokusdybdesystem siden sist. Dette er et mystisk, vakkert og spennende spill jeg ordentlig nyter å utforske.
Tryggere på systemene sine
Å bygge oppholdsrom, nye baser og kjøretøy er det viktigste du kan gjøre i Subnautica 2 for å overleve. Slik kommer du til å kunne puste lenger under vann, svømme raskere, ta med deg mer og kjøre over lengre og dypere avstander i mekaniske fartøy. I det første spillet møtte jeg ofte på kinkige øyeblikk med tanke på plassering av vegger og gjenstander som gjorde dette ekstra frustrerende sammenlignet med resten av opplevelsen. Heldigvis er dette området hvor Subnautica 2 har fått et skikkelig løft, enten det gjelder å sette på nye rom eller å kunne lage flere fiskeretter om gangen. Det gjør spillflyten mye bedre, spesielt når du er avhengig av å spise og drikke for å overleve og må mekke de samme rettene gang på gang.
Samtidig merker jeg like mye som før, om ikke mer, at sekken fort blir full. Det er en del av ethvert sanke- og byggespill at du har begrenset med plass. I Subnautica 2 kan du utvide dette med et eget fartøy som lar deg tråle med deg mer, men i realiteten skal du ofte frem og tilbake basen din for å utelukkende legge fra deg varer slik at du kan sanke mer. Det føles tidvis for repeterende, spesielt fordi hver ressurs tar opp en hel plass – ressurser legges ikke i stabler som i for eksempel Minecraft. På samme måte som man kan øke oksygennivået, kan du også oppgradere rykksekkplassen, men foreløpig ikke i like stor grad.
En litt annen visjon
Det fantastiske med Subnautica var blanding av ensomhet, mystikk og god progresjon. Det var minimalt med kontakt med andre livsformer eller KI-systemer og du følte deg virkelig alene i en farlig verden. Det samme gjelder for så vidt Subnautica 2 i nokså stor grad, men noe har skjedd de siste åtte årene.
I Subnautica 2 merker man kjapt at avstander og områder virker kortere og mer innskrenket. Det fine med det første spillet var hvor naturlig områdene føltes. Det begynte rolig, og å utforske var vanskelig fordi du begynte med svært lite oksygen. Med andre ord hadde vi en kombinasjon av større og noe dypere områder med en gang, som gjorde det vanskeligere å utforske dypere kjapt.
Subnautica 2 er ganske mye snillere mot spilleren i begynnelsen. Litt mer oksygen og et startområde som holder seg rett under havoverflaten hjelper en god del med å holde deg i live. Legg til at du raskt bringes tilbake fra døden når det verste inntreffer, og det er sånn sett lite som holder deg vekk fra tidlig progresjon. Sistnevnte er for øvrig en kul funksjon som gjør det å dø mindre frustrerende (selv om det er noe du gjør svært sjeldent hvis du er flink til å passe på).
Det som påvirker meg mest er nok dette med områdeutforming og hvordan det henger sammen med fortellingen. At vi har mye mer «kontakt» med de menneskene som kom før oss, at vi følger en konflikt som på mange måter fortsatt pågår og at den kunstige intelligensen NoA hjelper oss på veien i større grad enn radioen gjør i det første spillet, gjør ikke bare at man føler seg mye mindre isolert, men at man finner veien frem raskere. Legg til at de farlige fiskene fremstår mye mindre farlige (deler mindre skade), så er det noe ved Subnautica 2 som ikke byr på den helt samme fryktinngytende atmosfæren.
For å være helt tydelig: Subnautica 2 er fortsatt tidvis dritskummelt, spennende og ekstremt morsomt å spille. Det bare føles ikke fullt så jordnært og saktegående på en god måte som eneren.
Den merkelige grafikken
Subnautica 2 er vakkert. Korallfarger, lys som skinner gjennom havoverflaten, dybdefokusvariasjoner, glitrende skapninger som lyser ekstra sterkt om natten – det er ingen tvil om at dette er ordentlig gjennomført, og tilbyr en enda større wow-faktor enn før. Man kan si hva man vil om spillets andre aspekter, men dette er faktisk ordentlig vakkert. Det er en av fordelene ved at Unknown Worlds har migrert fra Unity-motoren til populære Unreal Engine 5.
Likevel er det av og til noe som skurrer. Joda, lys popper som aldri før, men det gjør også de små visuelle feilene som er blitt så vanlig med UE5. «Ghosting»-effekter som gjør at du ser mørke skygger hvor de ikke skal være (ofte som «haler» på ting som beveger på seg), en nokså dårlig lys-gradering når man går fra lys til mørke i samme bilde (ofte skimter det pikselerte skygger gjennom lyset i visse forhold som er veldig forstyrrende i dette spillet når man ikke vet om det er land eller monstre man møter på) som minner om komprimeringsfirkanter og en dag/natt-syklus som ikke er like naturlig som i eneren. For eksempel er det helt unaturlig hvordan det plutselig blir mye mørkere rett før det blir lysere på morgenen.
Det gjør paradoksalt nok at det første Subnautica fremstår mer behagelig og tidvis vakrere å se på. Det benytter mer forhåndslagde og kunstnerdesignede mekanismer gjennom Unitys noe mer primitive systemer, fremfor UE5 og Lumens mer dynamiske opplegg og uttrykk du kjenner fra utallige andre spill. At man overlater lys og visuelle effekter til UE5s systemer er enkelt for utvikler, men gjør noe med hvor gjennomtenkt det hele oppleves.
Endelig flerspiller
Noe av det desidert kuleste med Subnautica 2 sammenlignet med forgjengeren er at vi nå kan gå på dykketurer med venner. Hele fire personer kan spille sammen, noe man bare kunne drømme om tidligere. I tillegg har du flere måter å gjøre det på: dere kan begynne et helt nytt eventyr sammen, eller man kan konvertere en enspillerfil til et flerspilleropplegg. Det er en fleksibilitet det settes pris på.
Man får mye ved å spille sammen. Delte opplevelser, oppgavedelegering, morsomme observasjoner - det er jo liksom dette flerspilling handler om. Samtidig endres noe av Subnautica 2s essens, nettopp fordi man ikke lenger er alene. Mål nås raskere og den enorme ensomheten forsvinner. Ja, kanskje dere til og med ler, drar vitser og gjør narr av skapningene rundt dere. Å møte på en spesielt vemmelig fisk går fra å være en fryktinngytende opplevelse til å bli en hvor latter og banning høres om hverandre. Det er ikke nødvendigvis noe dumt, bare annerledes, og det er fantastisk både hvor sømløs flerspilleren er, og at den i det hele tatt er prikk lik enspilleren i mekanismer og innhold.
Likevel ville jeg kanskje forsøkt meg en tur ut alene før jeg bar meg ut på eventyr med venner. Ensomhetsfølelsen og seriøsiteten som følger er jo liksom Subnautica-seriens ess i ermet.
Konklusjon
Vi befinner oss naturligvis bare i «early access»-perioden, og det er helt sikkert at Subnautica 2 kommer til være noe helt annet om to-tre år – forhåpentligvis noe enda bedre. Enn så lenge utgjør dette en enestående opplevelse som nå i tillegg kan oppleves i flerspiller. Den har jeg også testet og ble overrasket over hvor godt den fungerer.
Likevel, om du kommer fra det første Subnautica er det mye som kan føles litt for likt, litt mindre gjennomført og kortere enn det første spillet. Vi fullførte det første kapittelet som er tilgjengelig, som tok rundt 35 timer og gleder oss til mer. Jeg merker likevel godt at dette enda ikke er en like ferdig opplevelse som man kunne forventet. Vi skal heller ikke glemme hvor uvanlig produksjonstiden har vært, med en utgiver som har forsøkt å sabotere for spillets utgivelse.
Om du prøver deg på dykking nå eller senere er Subnautica 2 en helt unik opplevelse jeg kan anbefale på det varmeste, men vil kanskje tipse om å prøve det første spillet først hvis du kan la det nye vente til flere oppdateringer er ute.
Subnautica 2 er tilgjengelig for PC og Xbox Series X/S, samt via Game Pass. Det skal etter planen være i «early access» i rundt to år.
