FEATURE: En av de mest unike spillopplevelsene jeg har hatt

Feature Resident Evil 7: Biohazard i VR

(Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no)

En av de mest unike spillopplevelsene jeg har hatt

Capcoms ikoniske skrekkspill kler VR-formatet godt.

Du vet det øyeblikket der du plutselig forstår en idé, et konsept eller en teknologisk nyvinning? Som når Apple lanserer et nytt produkt, og du plutselig sitter der og ikke skjønner helt hvordan du har klart deg uten dette produktet fram til nå? Jeg hadde et slik øyeblikk under Sonys E3-konferanse i 2016. Det var det øyeblikket der jeg skjønte at virtuell virkelighet var noe jeg definitivt ville utforske.

Åpenbaringen kom da Sony viste fram en trailer til et nytt skrekkspill. Klippet avsluttet med en logo som sakte men sikkert avslørte at det var snakk om et nytt Resident Evil-spill, denne gang i førsteperson, samt kunngjøringen om at det ville være spillbart fra start til slutt på PlayStation VR.

LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Resident Evil 7: Biohazard »
LES OGSÅ: Vårt inntrykk av PlayStation VR »

Tar VR på alvor 

Jeg er ikke spesielt glad i skrekkspill. Jeg har spilt de originale Resident Evil-spillene, P.T. (aldri igjen) og litt ymse her og der, men jeg vil ikke kalle meg selv en «horror-fan» på noen måte. Jeg er heller ikke spesielt tøff når det kommer til slik underholdning, men jeg klarer å se skrekkfilm uten å slå av TV’en etter første skvettescene.

Det kan lønne seg å bruke mannebleie når man spiller Resident Evil 7 i VR.

Det var noe som klaffet i hodet mitt, som gjorde meg mer interessert i dette spillet enn noe annet på den store spillmessen det året. Det skyldes nok at hele konseptet gir så mye mening. Selvfølgelig skal jeg spille førstepersons skrekk i VR. Det er da så innlysende? En stor hjelm i trynet som sperrer ute alle sanseinntrykk fra den virkelige verden må jo være den ultimate måten å leve seg inn i et skikkelig gufsespill på. 

Jeg er så glad for at jeg stod på mitt om å spille Resident Evil 7: Biohazard i VR.

Opplevelsen er en blandet følelse av ubehag og belønnende spenning, men ubehaget kommer ikke av tekniske problemer med VR-teknologien. Når du starter spillet gjennomgår du en VR-demonstrasjon for å få forståelse for kontrollene før selve spillet starter. Jeg trengte omtrent ti minutter med tilvenningstid etter demonstrasjonen før jeg ikke lengre kjente noe magesug eller tegn til sjøsyke – lenge før noe som helst hektisk skjedde i spillet.

Med det var min største frykt i forkant av spillet eliminert: Dette kom til å bli ubehagelig, men bare på grunn av innholdet i spillet.

Suveren styring

Én ting jeg bet meg merke i ganske tidlig er hvor god skytefølelsen er. Du hever våpenet med L2 og skyter med R2, akkurat som utenfor VR, men siktingen er litt annerledes: Den retningen du vender hodet, skyter du. Det er som en videreføring av bevegelseskontrollene på Wii og PlayStation Move, hvor den biten har blitt flyttet opp til hodet.

Siktingen reagerer presist i forhold til hvordan du beveger deg.

Dette tar omtrent ett sekund å lære, og så tenker du ikke mer over det – det bare virker, og er på noen måter enklere enn sikting med spak når du vil plante hodeskudd. Hver gang jeg slo på spillet hadde jeg et øyeblikk hvor jeg måtte nyte hvor godt det føltes, før det gikk tilbake til å være like naturlig som å sikte med mus eller høyrespaken.

Øvrig kameraføring og manøvrering er heller ingen sak. Som en standardinnstilling på PlayStation VR bruker du høyrespaken til å «hoppe» tretti grader til høyre eller venstre. Dette føles merkbart bedre enn den jevne bevegelsen du får med tradisjonelle kontroller. Det skyldes nok at man ikke er vant til å gjøre jevne bevegelser verken med hodet eller øynene. Når du skal se fra én ting til en annen med øynene «hopper» synet ditt fra der du ser til der du vil se. På den måten eliminerer denne kontrolltypen ubehag fra høyrespaken, og blir like fort en naturlig del av styringen som skytingen.

Den virkelige verdenen eksisterer ikke

Capcom har klart å unngå de samme fallgruvene som en del 3D-filmer snublet ned i. Spillet er ikke fullt av øyeblikk laget for å få en lett oppnåelig reaksjon ut av folk som har VR-hjelmen på. Dette er en opplevelse som kan spilles like fint i og utenfor virtuell virkelighet. Mye av suksessen her ligger i en styrke som fungerer godt uansett hvordan du spiller: atmosfæren.

Takket være lyddesignet narres du til å tro at du faktisk går rundt i et falleferdig drapshus.

Det tar ganske lang tid før du møter noen form for fiende i spillet. Utvikleren lar deg bruke lang tid på å bli kjent med verdenen rundt deg, og bygger med det både spenning og forventninger. Når du kommer til den falleferdige Baker-eiendommen midt i bayouen i Louisiana for å finne kona di som har vært forsvunnet i tre år, forventer du gjerne noe a la Texas Chainsaw Massacre. Fletter du dette sammen med det faktum at det er et Resident Evil-spill blir ikke signalene det spor hyggeligere.

Jeg er ganske fornøyd med å ha spilt fra start til slutt i VR. Det har variert fra å være morsomt og hektisk, til ganske så uutholdelig, takk skal du ha. I de mer grufulle sekvensene er det øyeblikk hvor jeg er sikker på jeg ikke kommer til å fysisk klare mer.

Spenningsbyggingen er det verste. Man føler seg helt forsvarsløs når skjermen er så nærme at du glemmer at du stirrer på en skjerm. Det er ikke noe trygt fysisk rom mellom deg og skjermen du spiller på. Har du på deg noen gode, støydempende øretelefoner, kommer det svært overbevisende 3D-lyddesignet frem og lurer nok en sans til å tro at det du opplever er ekte. Når du da forventer at noe kan skje når som helst er skrekken fullkommen. Heldigvis karet jeg meg støtt gjennom fordi jeg syns spillet var så bra.

Det blir ikke mer Resident Evil enn dette.
Det blir ikke mer Resident Evil enn dette. Bilde: Jonas Magerøy/Gamer.no

Konklusjon 

Atmosfæren gjør opplevelsen til noe spesielt jeg ikke helt har kjent på før. Hjernen din tror du er der, uansett hvor mye du tenker «dette er ikke virkelig, dette er ikke virkelig». Den kognitive delen av hjernen gjør det å bare være i dette spilluniverset unikt. Det er guffent, uten tvil, men det føles nytt og forfriskende, på en måte som skiller seg ut fra kortere opplevelser som Job Simulator og Batman Arkham VR hvor den samme samlingen spillmekanikker vises frem i forskjellige kreative innkledninger. Disse spillene er også svært gode, men Resident Evil 7 skiller seg ut fordi det viser at VR er mer enn bevegelseskontroller og flyging gjennom verdensrommet.

Det gjør seg ikke avhengig av enkle «gimmicks» men funker på grunn av stemning og gjennomgående gode spillmekanikker, og klarer å holde seg interessant som en VR-tittel gjennom hele den over ti timer lange historien. Det er rett og slett det beste eksemplet per nå på hva virtuell virkelighet har av potensiale, og en svært god opplevelse jeg unner alle som våger.

Fikk du med deg anmeldelsen vår av Resident Evil 7?
Resident Evil 7 er absolutt et spill du bør spille – hvis du tør »

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen