Selv i havet av japanske spillutviklere, hvor vi har ringrever som Hideo Kojima, Yoko Taro og Hidetaka Miyazaki, er Goichi Suda (også kjent som Suda51) uten tvil en av de mest iøynefallende. Mannen har en bemerkelsesverdig særegen stil, og har brukt de siste 20 årene på å forbløffe og forvirre spillere verden over.
Blant de mange prosjektene han er ansvarlig for finner vi Lollipop Chainsaw, Killer7 og No More Heroes-serien - det ene spillet mer besynderlig enn det neste.
Det nyeste spillet i rekken er Romeo is a Dead Man, og også dette byr på en overveldende mengde merkelige påfunn.
Halvt levende, halvt død – helt råtass
Som forventet får vi servert en lettere absurd historie også denne gangen.
Vi følger den unge politibetjenten Romeo, som etter et ublidt møte med utenomjordiske uvesen blir bragt tilbake til live av sin underlige bestefar. Prosessen er selvfølgelig langt ifra perfekt, og det ender med at Romeo kommer tilbake som en sterkere, men ufullendt versjon av seg selv – han er halvt død, halvt levende; «a dead man».
I tillegg til dels cyborg, dels revolvermann, dels samurai, dels superhelt, dels verdenspoliti. Han blir rett og slett en råtass.
De nye kreftene kommer godt med når det oppstår knute på tidslinjen i alle hjørner av galaksen, og det tar ikke lang tid før en intergalaktisk, tidshoppende versjon av FBI verver den unge helten. Målet er å spore opp årsaken til paradoksene – en rekke ulike utgaver av Romeos ekskjæreste, Juliet – på kryss og tvers av tid og rom.
Med en rappkjeftet utgave av bestefar brodert på jakka, legger han ut på oppdrag for å redde verden.
Slag, spark og masse, masse blod
Det viser seg raskt å bli en særs brutal affære: Romeo besitter både slag- og skytevåpen, og biter godt fra seg i møte med spillets mange mannevonde monstre.
Slåssingen er ganske typisk for sjangeren, med sterke og svake angrep, enkle kombinasjoner og mulighet for å bytte våpen på sparket.
Variasjonen er derimot ikke all verden, og etter en stund bak spakene begynner fektingen å miste noe av appellen. Det er for all del hardtslående – god bruk av effekter og tonnevis av blod gjør at man alltid føler en viss gladvoldelig fryd – men hverken fiender eller våpen når opp til andre, lignende spill.
Det blir både kaotisk og repetitivt, og særlig mot slutten tok jeg meg selv i å løpe forbi flere fiendegrupperinger, bare for å bli ferdig.
Skapningene man møter kommer riktignok i flere ulike valører, men det er samtidig en skuffende overvekt av groteske demoner og litt kjedelige vandøde.
Sjefsfiendene skiller seg ut som ekstra morbide, ofte helt usammenhengende ansamlinger av hudfolder, øyne og hodeskaller, men heller ikke disse kampene klarer å holde på spenningen over de 12-13 timene spillet varer.
Rare greier
Romeo is a Dead Man klarer likevel å engasjere jevnlig, da i all hovedsak på grunn av sine mange kreative, visuelle krumspring.
Brorparten av handlingen foregår i tre dimensjoner, med litt gammeldags PlayStation 3-grafikk og småkjipe nivåer, men innimellom alt dette er spillet fylt til randen av merkverdige påfunn.
Ulike stilarter kommer og går hele tiden, og det er plent umulig å forutse hva som venter rundt neste sving. I det ene øyeblikket løper man rundt ombord på et pikselert romskip, i det neste oppgraderer man evnene sine gjennom et Pac-Man-aktig minispill, før man brått utforsker et nedlagt sykehus og blir utsatt for billige «jumpscares».
Deler av historien fortelles gjennom interaktive tegneseriehefter og noen sekvenser er formet som en typisk anime.
Romeo is a Dead Man har også et vell av unike figurer, den ene mer besynderlig enn den andre. Disse er overalt og ingensteds, og praten går fra tortur og verdens undergang, til fritert kylling og det trøblete forholdet mellom Ruud van Nistelrooy og Sir Alex Ferguson på et øyeblikk.
Dessverre klarer ikke hovedhistorien å leve opp til de besynderlige utskeielsene.
Spesielt spillets slutt fiser helt ut, og selv om det er mulig å kaste seg ut i New Game+ er det lite som tyder på at runde nummer to har det i seg å by på en markant annerledes og forbedret spillopplevelse.
Konklusjon
Romeo is a Dead Man er Suda51 i sin pureste form, på både godt og vondt. Mannen er enormt kreativ i det meste han finner på, og det er flere engasjerende stilgrep som gjør også dette til et spill man nesten må oppleve for å tro.
Historien og figurene byr på mange gøyale sekvenser og utvekslinger, og jeg liker spesielt godt spillets visuelle særegenheter.
Mange av disse grepene er imidlertid rent overfladiske – stil over substans – og klarer bare delvis å dekke over det faktum at gameplayet på ingen måte er like kreativt. Faktisk vil jeg påstå at det nesten ikke har endret seg nevneverdig på de snart 20 årene siden No More Heroes banet seg fram.
Slåssingen og utforskningen fungerer for all del, men mangler noe av tyngden og dybden som andre, bedre spill har.
Luften går ut av ballongen lenge før spillets slutt, og til sammenligning føles Romeo is a Dead Man som nettopp det som har kommet før: et spill fanget 20 år tilbake i tid.
Romeo is a Dead Man lanseres på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows den 11. februar.
