ANMELDELSE: Resident Evil 7: Biohazard
(Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no)

Resident Evil 7 er absolutt et spill du bør spille – hvis du tør

Endelig er Resident Evil viktig igjen.

Det skal egentlig ikke så mye til for å lage et skummelt spill, og utviklerne bak Resident Evil 7: Biohazard har skjønt at det enkle ofte er det beste. Med et godt utviklet bakteppe, hvor gjerne detaljerte miljøer, et godt utpønsket lydbilde og et solid mysterium ligger til bunns, er dette nok til at spillerens fantasi fyller inn resten. En engasjerende skrekkopplevelse gjør altså akkurat nok, og ikke stort mer enn det.

Farvel, bråkjekke actionhelt

Å gjøre for mye var et overtramp som spesielt seriens forrige innslag, Resident Evil 6, var skyldig i å begå. Action, romantikk, drama og alskens andre sjangergrep ble tatt i bruk i hva som muligens er det mest forvirrede «skrekkspillet» jeg har vært borti de siste årene. Borte vekk var den klaustrofobiske stemning og den reelle følelsen av å være i fare, som det første Resident Evil gjorde så meget godt tilbake i 1996.

Lyslegging brukes effektiv for å skape en ekkel stemning.
Lyslegging brukes effektiv for å skape en ekkel stemning. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Resident Evil 4 fra 2005 markerte en ny retning for serien, med raskere flyt i spillingen, mer fokus på action, og kameraføring i tredjepersons perspektiv. Dette spillet var en glimrende revitalisering av serien, da det la seg på en meget fin balansegang mellom action og skrekk. Etter to spill i samme gate som Resident Evil 4 var det på høy tid at serien fornyet seg igjen.

Selv om Capcom i forkant av Resident Evil 7s lansering har snakket om å gå tilbake til seriens røtter, er det veldig lite her, annet enn den uhyggelige stemning, som faktisk minner om det første Resident Evil. For første gang i serien benyttes nemlig førstepersons perspektiv, og dette fanger muligens den klaustrofobiske Resident Evil-stemningen bedre enn noe annet spill har gjort tidligere.

Resident Evil går altså ikke tilbake til seriens røtter i like stor grad som det lar seg inspirere av moderne skrekkspill-suksesser som Amnesia: The Dark Descent, Outlast og ikke minst Silent Hills-demoen P.T. Det disse spillene har til felles er at de benytter minimalt med direkte historiefortelling, dialog og omstendelige filmsekvenser.

Miljøene er meget imponerende.
Miljøene er meget imponerende. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Det andre fellestrekket er at hovedpersonene her er det motsatte av en tungt bevæpnet supersoldat, og derfor langt mer sårbar og utsatt for hva som utspiller seg på skjermen. Når spilleren og spillerfiguren har relativt like forutsetninger for å takle det som kommer, blir den følgende skrekkopplevelsen langt mer effektiv.

En særdeles dårlig idé

Er det ikke samtidig slik at samtlige gode skrekk-plott begynner med en særdeles dårlig idé? Ethan Winters sin idé om å dra til et tilsynelatende forlatt hus dypt nede i Louisiana-sumpene for å finne sin bortkomne kone, Mia, er definitivt en slik dårlig idé, men som den gode ektemannen han er, drar Ethan likevel for å undersøke når han blir tilsendt en video av en levende Mia. Så snart du får øye på huset du må utforske for å finne Mia, blir du gjort oppmerksom på hvilken sensasjonelt dårlig idé dette faktisk er.

Fremdeles lyst til å finne Mia, Ethan?
Fremdeles lyst til å finne Mia, Ethan? Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Heldigvis skrønet Capcom med oss da de fortalte at den spillbare demoen Beginning Hour ikke reflekterte spillopplevelsen i det ferdigstilte Resident Evil 7. Den minimalistiske, intime skrekken fra demoen er tilbake, og etter at vi i noen minutter utforsker utsiden, befinner vi oss i det akkurat samme huset vi utforsket i Beginning Hour. Det er godt å være hjemme igjen. Miljøene er glitrende utformet med et imponerende detaljnivå. Detaljene hjelper virkelig på troverdigheten – man tror virkelig på at dette huset er bebodd av en ekstremt forskrudd og ekkel samling med folk.

Mesteparten av tiden brukes på å utforske trange, mørke korridorer og utslitte rom med hjelp av lommelykt og diverse andre hjelpemidler du finner. Det overordnede målet er å komme seg ut av huset, men som du sikkert kan forestille deg, er ikke det like enkelt som det høres ut.

Velkommen til familien, gutt

Uten å gå alt for mye inn på historien, kan vi meddele at dette huset ikke er forlatt. Her bor det nemlig en mildt sagt eksentrisk familie, og de ønsker tydeligvis å innlemme deg også, dog måten de gjør dette på er hakket mer grotesk enn den gjennomsnittlige engelske vertsfamilien i York som tar i mot norske utvekslingsstudenter.

Denne kommer godt med.
Denne kommer godt med. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Historien tar baksetet til fordel for selve opplevelsen, og det tjener spillet meget godt på. Vi slipper altså de lange prate- og filmsekvensene som har preget de tidligere innslagene i serien. Historiedetaljene vi plukker opp underveis er elegant integrert i selve spillingen, og dette fører selvsagt til en mer oppslukende opplevelse.

Historien er i seg selv ganske engasjerende, og er klokelig lagt opp lagvis, med et relativt simpelt mysterium innledningsvis, som følgelig viser seg å kun være topplokket på en langt dypere konspirasjon. Handlingene her utspiller seg forøvrig fire år etter hendelsene i Resident Evil 6, og åpner på elegant for eventuelle nye spill satt etter handlingen i Resident Evil 7.

Tilbake på kjøkkenet.
Tilbake på kjøkkenet. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Gørr, matrester og avsagde armer

Selv om den underliggende skrekkfølelsen i Resident Evil 7 er av den mer psykologiske sorten, er spillet heller ikke redd for å (bokstavelig talt) servere god gammeldags gørr i form av avsagde kroppsdeler, forvitrede lik og en god dose kannibalisme. I takt med den stadig dypere historien blir også skremslene mer komplekse, og den velkjente japanske kroppsskrekken benyttes på effektivt vis for å poengtere klimatiske slåsskamper. Dette er jo tross alt et Resident Evil-spill.

Du er pent nødt til å spise.
Du er pent nødt til å spise. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Spillet er relativt kort, men det er også helt i orden. Det er alltid bedre med en kortere, mer fokusert opplevelse enn at tiden hales ut med unødig, omstendelig innhold. Dette spillet innfører skremsler i et radig, nesten nådeløst tempo. Kombinert med den tykke stemningen bidrar dette til at Resident Evil 7 tidvis oppleves om direkte overveldende. Sjelden har jeg vært mer glad for å fullføre et spill – ikke fordi det manglet på kvalitet, men fordi det rett og slett tærer på et aldrende spillhjerte.

I kampens intense hete

Rent teknisk fungerer dette spillet meget godt. Bruk av våpen og gjenstander føles meget intuitiv og kameraføringen føles meget presis. Spillingen ble heller aldri ødelagt av tekniske feil eller uheldige kameravinkler. Sistnevnte er en ting vi definitivt ikke savner fra det aller første Resident Evil. Rent visuelt er dette spillet som sagt meget imponerende, med et detaljnivå jeg sjelden har sett i skrekkspill av denne sorten. Figurene er også utformet med en viss karikatur: Ansiktstrekk er noe overdrevet for å poengtere personlighet, og dette er en velkommen forandring fra de sjarmløse steinansiktene fra tidligere Resident Evil-spill.

Det er mulig hjertet begynner å slå hardt akkurat her.
Det er mulig hjertet begynner å slå hardt akkurat her. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Resident Evil 7 legger opp til fri utforsking av omgivelsene, uten direkte eller indirekte geleiding av spilleren. Dette er meget befriende, men samtidig er nok opplevelsen mer regissert enn hva spillet gir uttrykk for. Det er imidlertid enkelte valg spilleren må gjøre underveis som får utslag på handlingene, og dette rettferdiggjør lett flere gjennomspillinger.

Det største problemet jeg har med spillet, er at det av og til er vanskelig å vite når en fiende ikke kan drepes grunnet at manuset ikke lar den dø ennå. Derfor kan det lille du har av ammunisjon fort gå til spille på en fiende du ikke kan drepe. Heldigvis har du slagvåpen å falle tilbake på, og siden kampmekanikkene er myntet på én-mot-én-kamper, er slagvåpen en mer enn god nok måte å forsvare seg på.

Man er alltid redd for hva som skjuler seg bak neste dør.
Man er alltid redd for hva som skjuler seg bak neste dør. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Av og til er det uklart om det er meningen at spilleren skal dø gjennom en eller annen semi-regissert hendelse, eller om jeg i denne kampen hadde en reel mulighet til å overleve. Spillet har en tendens til å fortelle deg hva du gjorde galt på ladeskjermen like etter at du har dødd, og slik forsvinner noe av gleden med å løse et av spillets mange problemer og gåter.

Ellers er kampene glimrende, ekstremt intense sekvenser som har en tendens til å teste mer enn spillerens evne til å skyte fienden i hodet. Det er nemlig ikke alltid at fiender kan drepes, så man må heller komme seg unna ved å lete etter nøkkelen til en låst dør – selvsagt mens fienden fremdeles jakter på deg. Dine evner til å tenke under stress blir altså her presset til det ytterste, og adrenalinet har en tendens til å rase når disse sekvensene dukker opp.

Konklusjon

Håper du ikke har noe i mot utstillingsdukker.
Håper du ikke har noe i mot utstillingsdukker. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Dette er en nådeløs skrekkorgie av et spill, som virkelig tærer på sinn og hjerte. Belønningen, i form av å komme til bunns i et gripende mysterium, er likevel mer enn stor nok til å heve dette spillet over utallige andre skrekkspill som kun eksisterer for å geleide spilleren fra det ene høylytte skremselet til det neste.

Den herlige, tykke stemning er alene mer enn uhyggelige nok, slik at de intense møtene med ting som vil drepe deg fungerer som flotte klimakser. Fraværet av dødtid er bemerkelsesverdig, da ekle lydeffekter og små, visuelle hint konstant drar deg inn – og holder hjertefrekvensen oppe.

Resident Evil 7: Biohazard oppleves etter endt spilling som en smart og ekstremt godt gjennomført fornyelse av en klassisk skrekkserie. I motsetning til de to foregående spillene i serien, er dette et spill som vil prege spillåret det hører hjemme i. Resident Evil 7: Biohazard er et spill som faktisk føles inspirert, ektefølt og ikke minst som et spill man bør spille – hvis du tør, vel og merke.

Endelig er Resident Evil viktig igjen.

Spillet er testet på PlayStation 4 uten VR-briller.

Allerede neste uke kommer det mer innhold til Resident Evil 7. Les mer om tilleggspakkene her.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"Et glimrende skrekkspill som makter å gjøre Resident Evil-serien viktig igjen."

Resident Evil 7: Biohazard   Les mer »

Beste priser

På lager 199,-
Ikke på lager 199,-
På lager 295,-
På lager 425,-

Kommentarer (57)

Forsiden akkurat nå

Til toppen