FEATURE: Et fyrverkeri av en drittfilm
Feature
(Foto: Buena Vista Pictures)

Super Mario Bros: The Morton Jankel Cut

Et fyrverkeri av en drittfilm

Super Mario gjør som Justice League, uten at det gjør filmen så utrolig mye bedre av den grunn.

Filmer basert på spill har lenge vært synonymt med keitete dialog, rotete handling og feilslåtte forsøk på å fange det som gjorde opphavsmaterialet så unikt. Det er få filmer som representerer dette bedre enn en av de aller første spillfilmene som ble laget: Super Mario Bros. 

Det er viden kjent at dette er blant tidenes verste kalkunfilmer, med krangling i kulissene, stadige omveltninger underveis i produksjonen og et digert underskudd som raskt vendte Nintendo av tanken på lage Mario-filmer. I hvert fall helt fram til de tok mot til seg og annonserte et nytt prosjekt i 2018 .

De senere årene har imidlertid den originale 1993-filmen stadig bygget seg opp som en misforstått kultfilm, og tidligere denne måneden ble det sluppet en restaurert fanutgave som blant annet legger til 20 minutter med kuttet materiale.

Det er ikke lenge siden en ny og forbedret utgave av Justice League ga nytt håp for Warner Bros. og DC, men vi kan dessverre ikke se for oss den samme effekten for Super Mario Bros. Til tross for standhaftig arbeid og en brukbar restaurering av ganske uferdige klipp, er det dessverre ikke liv laga av The Morton Jankel Cut heller. Super Mario Bros. er og blir en drittfilm.

Rørlegger, kvinnebedårer og drapsmann

Bilde fra Super Mario Bros.-filmen. Foto: Buena Vista Pictures

Eventyret sparkes i gang med en stop motion-aktig tolkning av hvordan dinosaurene i Brooklyn ble truffet av en meteor og døde for 65 millioner år siden. Bare at de ikke døde(!). I stedet rev meteoren et hull i universet og lagde en parallell dimensjon hvor alle dinosaurene ble sendt. Her har utviklingen fortsatt som bestilt, slik at det i 1993 er en salig blanding av reptiler, mennesker og soppskapninger som trasker rundt i Koopa City.

I vårt univers deler de titulære brødrene en leilighet i hjertet av Brooklyn. Rørleggerfirmaet sliter følgelig, og ting blir ikke bedre når de forviller seg inn i et parallelt univers i et forsøk på å redde Luigis nye flamme, Daisy.

Daisy spilles av Samantha Mathis og ser ut som enhver 20 år gammel ungpike med teft for arkeologi, men kommer i realiteten fra dette parallelle universet, hvor hun ikke bare er prinsesse, men også er for øvrig en krysning av menneske, sopp og dinosaur. Tror jeg. Hun blir i hvert fall født ut av et egg som leveres på passe melodramatisk vis til et nonnekloster i begynnelsen av filmen, så noe rart er det med henne.

Utenom dette er den første halvtimen av filmen overraskende normal. Bob Hoskins spiller Mario Mario og er den typiske sinnataggen med et hjerte av gull, mens John Leguizamo er Luigi Mario, filmens teite Onkel Jesse-alibi. Og ja, hovedpersonene heter begge Mario til etternavn, tro det den som vil.

Figurene er relativt løse tolkninger av brødrene man har møtt i de tre første Super Mario Bros.-spillene, og filmen smører relativt tjukt på for å understreke at dette er slitne rørleggere med stor «R». Her snakker vi sugekopper utstilt på veggene, verktøybelte hengende på nattbordet og en hvit varebil med firmalogo og motorproblemer. Alt en rørlegger skal ha, der altså.

Man merker også at filmen kom ut i perioden før Mario ble tredimensjonal og begynte å snakke skikkelig. Jeg vet ikke med deg, men jeg synes ikke catch-frasene «Nobody touches my tools!», «No woman can resist the charm of a Mario» og «I'm gonna break every bone in their body, and then I'm gonna kill them!» klinger like godt som «It's-a me, Mario!».

Trenger vi mer grums?

Bilde fra Super Mario Bros.-filmen. Foto: Buena Vista Pictures

Det er ikke godt å vite hvilken målgruppe filmen forsøker å appellere mest til, for her veksles det mellom barnehagehumor og ganske voksne visuelle elementer i så godt som hver eneste sekvens. I det ene øyeblikket gjøres det et stort nummer ut av dumme goombaer som danser til gladmusikk, mens Mario i neste sekund dytter nesa si ned i utringningen til en barmfager kvinne på det lokale diskoteket.

En del av de «groveste» elementene ble klippet bort i 1993, men er følgelig restaurert og dyttet inn i nyutgaven. I de «nye» klippene blir vi blant annet vitne til hvordan en av Koopas undersåtter smeltes om til slim i en særdeles ufyselig sekvens; vi får se hvordan en gammel dame raner Mario-brødrene fra flere nye kameravinkler; og jaggu har det ikke sneket seg inn i en god, gammeldags «Motherfucker!»-bemerkning her også.

Andre bortklipte elementer er med på å fylle ut små og store hull i handlingen, men det er ikke mye her man ikke kunne klart seg uten. Det er for all del artig å se Mario-brødrene krangle om et rørleggeroppdrag med et rivaliserende firma, og det er lite som skriker nittitallet som en improvisert rap om statskupp og livets meningsløshet. 

Disse bortklipte scenene tilfører filmen for all del noe – universet føles om mulig litt mer levende, voksent og grumsete – men gjør dessverre lite positivt for seeropplevelsen. Det som i utgangspunktet var en film på 1 time og 44 minutter har nå blitt strukket omtrent 20 minutter lenger, og det blir rett og slett litt for mye av det middelmådige.

Rare greier. Ille rare greier.

Det parallelle universet brødrene snubler inn i er et kaotisk sammensurium av fremtidsvisjoner, røyk og lettkledde dinosaurmennesker, og det lukter skikkelig cyberpunk av hele greia. Dette er en lukt jeg vanligvis kan sette litt pris på, og med «art director» fra Blade Runner, David L. Snyder, som «production designer», burde dette egentlig være ganske stilige greier. Men det er det altså ikke. Det lukter surt av Koopa City, og ikke på en sånn måte at man i det minste blir litt fascinert heller.

Bilde fra Super Mario Bros.-filmen. Foto: Buena Vista Pictures

Jeg liker som sagt mye av det som skjer i løpet av den første halvtimen: Det er artig å utforske Brooklyn gjennom Mario-brødrenes snedige perspektiv på livet, og hadde filmen gått motsatt vei, slik at dinosaurer, sopper og Koopa kom inn i vår verden, tror jeg dette kunne blitt en mye mer appetittlig seeropplevelse. I stedet rakner det aller meste idet brødrene trer inn i dinosaurriket.

Filmen prøver rett og slett litt for hardt for sitt eget beste, og middelmådige forsøk på humor brytes kun opp av helt ålreit eksposisjon og en bråte veldig masete actionsekvenser. Her skal vi flykte fra politistasjoner og kjøre Mad Max-biler baklengs gjennom storbyen, og jeg merker at jeg rett og slett blir litt sliten.

Opplevelsen henter seg ålreit inn igjen i den siste halvdelen. Her får vi se hvordan Mario og Luigi tilfeldigvis snubler over sine ikoniske drakter i et skap i kjelleren av Koopa Tower; det som mest sannsynlig er tvillingsjelen til vokalisten i Smash Mouth blir forvandlet til en munnspillspillende goomba; vi blir kjent med en yndig utgave av Yoshi, som senere blir brutalt knivstukket av Tante Petunia fra Harry Potter; og Roxette synger en hjemmesnekra Mario-låt over rulleteksten.

Det er «campy», absurd og sjarmerende på sitt helt særegne vis, og det at jeg må stoppe opp og sjekke at ingen har hatt noe «groovy» i vannglasset mitt flere ganger underveis, taler helt klart til filmens fordel.

Et sminket lik

Bilde fra Super Mario Bros.-filmen. Foto: Buena Vista Pictures Buena Vista Pictures

Den «nye» utgaven av Super Mario-filmen byr på en del ekstra kontekst og fyller inn et par av tomrommene i originalfilmen, men dette er likevel en redningsaksjon som begrenser seg selv ganske tidlig i prosessen. Du vet hva man sier om å sminke lik. La oss bare si det slik at jeg forstår hvorfor det har tatt nesten 30 år før Nintendo omsider forsøker å lage spillefilmer igjen. 

Super Mario-filmen er nemlig ikke bare en dårlig film – det er en dårlig film som ikke har innsett hvor dårlig den selv er før det dessverre er altfor sent. De lettere karikerte figurene gjør meg ikke så mye, og hadde dette vært en fargerik og familievennlig affære på linje med universet skapt i de første Super Mario-spillene, kunne vi kanskje vært inne på noe.

I stedet får en kaotisk actionsmørje som formelig renner over av syrete cyberpunk-estetikk som er like deler Blade Runner, Mad Max og Teletubbiene. Det er glorete og stygt store deler av tiden, og sjelden på en måte hvor man kan le av og kose seg med det. Filmens største synd er imidlertid det faktum at den aldri helt vet hvilken målgruppe den skal sikte seg inn på, og dette leder til en seeropplevelse som av og til grenser på det fysisk ubehagelige.

Til tross for alt dette, merker man at alle involverte gjør det de kan for å dra det skamferte liket over målstreken. Skuespillerne er dyktige på sin måte, plottet henger ganske godt sammen, omgivelsene er dekorerte til hver minste detalj og det er en del sjarmerende «campiness» blandet inn underveis.

Dette fører til at det er noe underholdning å hente her, enten man vemmes over de gyselige spesialeffektene, lar seg rive med når artige referanser dukker opp, eller gjemmer ansiktet i puta når kjeltringene drar i gang en god, gammeldags nittitallsrap. Jeg tenker hele tiden at de i hvert fall skal ha for innsatsen, selv om alle og enhver også burde innsett hvilken enorm tabbe dette var før Super Mario-filmen noensinne rakk å nå kinosalene.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen