Tilbakeblikk

Tilbakeblikk: Rayman

Vi minnes et av nittitallets mest unike plattformspill.

I det som kan virke som et blaff fra fortiden vender Michel Ancel tilbake til den lemløse helten Raymans røtter nå på tampen av året. Rayman Origins, som slippes den 24. november, kan ende opp med å bli det nærmeste vi kommer rent spillmekanisk til det første Rayman-spillet fra 1995. Mange av elementene som stammer fra dette gamle spillet dukker opp igjen i Rayman Origins, og derfor passer det ypperlig å dra frem denne klassikeren for å ta et lite tilbakeblikk på et stykke europeisk plattformspillhistorie.

Da PC-boksene kunne brukes som ransel (Foto: Audun Rodem/Gamer.no).
Da PC-boksene kunne brukes som ransel (Foto: Audun Rodem/Gamer.no).

Da jeg dro frem Rayman fra den nedstøvede retrohylla nå etter mangfoldige år var den svære spillboksen det første som jeg bet meg fast i. Dette beistet til høyre her, som er større enn en Nintendo Wii, vitner om en svunnen tid der PC-spilleskene så ut som innbundne romaner heller enn de mer miljøvennlige og pengebesparende DVD-eskene vi nå kjenner som standardomslag for spill.

En ting er sikkert: de gamle, store eskene egnet seg bedre som fysiske julegaver for smårollinger, den gang videospill ikke nødvendigvis var noe man kjøpte inn annenhver uke. Og det var akkurat på julaften i 1996 at jeg – etter å ha sutret i flere måneder – i en alder av ni år rev innpakningspapiret hurtig av den dataspillformede julegaven for å avduke omslaget med den smilende nittitallskule lemløse figuren. Rayman var i hus.

«Electoons» og «Protoon»

Det er kanskje litt rart å tenke på nå, men Raymans første eventyr hadde ingenting med de stormannsgale «Rabbid»-kaninene som de siste årene har figurert i minispillsamling etter minispillsamling. Nei, Rayman var i begynnelsen et helt rent plattformspill med et godt utformet spilldesign som kunne stå for flerfoldige timer med underholdende spilletid.

Rayman viser seg fra sin beste side.
Rayman viser seg fra sin beste side.

Bakgrunnshistorien er sabla banal, men gjør nytten sin og maner frem en verden som det føles verdt å utforske. I Raymans univers opprettholdes planetens harmoniske balanse ved hjelp av et mystisk gjenstand kalt «The Great Protoon». Så da den kappekledte onde Mr. Dark stjeler denne Protoonen går hele verdenen på tverke kjappere enn du kan si kvasi-partikkelfysikk. Rundt Protoonen kretset det også en hel haug med små lilla krabater kalt Electoons som nå er fanget i bur og spred over hele planeten av Mr. Darks onde kumpaner. Og selvfølgelig finnes det bare én eneste person som kan beseire den onde Mr. Dark og hans medhjelpere, redde de stakkars forsvarsløse Electoonene og gjenopprette planetens balanse. Gjett hvem.

Dette rednings- og hevnoppdraget fører Rayman gjennom planetens mange underlige områder. Først traverserer han tett jungellandskap, før han hopper inn i et merkverdig musikkland fylt av bongotrommer med stikkende øyne, ondsinnede trompeter og en gigantisk hi-hat som truer med å smadre vår lemløse helt hver gang den lukker seg. Ferden går så videre gjennom taggete og dødelige fjelllandskap, til en artistisk verden bygd opp av ting du stort sett finner i skolepenalet, og etter at Rayman har gjennomsøkt mørke dystre grotter kommer han ut til et magisk godteriland på den andre siden.

Denne karen krever ti blå knopper for å slippe meg inn i hatten.
Denne karen krever ti blå knopper for å slippe meg inn i hatten.

Hvert av disse seks områdene har flere brettpakker, og i alle brettpakkene ligger det gjemt seks bur med innesperrede Electooner. På veien kan du også plukke opp små blå dotter (samler du hundre får du et ekstraliv), knyttnever som glitrer eller er gullbelagte som gir slagene dine en ekstra punch, og røde P-ikoner som gjør at du tåler mer. Det er et klassisk plattformspill ned til minste detalj.

Noen av sjangrens beste sjefskamper

Det skorter ikke akkurat på varierte områder i spillet, og hvert område har sine egne unike trekk som fremmaner en spesifikk stemning. Stedspesifikke fiender, en tydelig eskalerende vanskelighetsgrad og bortgjemte bonusområder gjør at det aldri blir monotont. Brettdesignene føles nok litt utdaterte nå i 2011, men holder fremdeles vann når det gjelder å utfordre dine plattform-ferdigheter.

Skuet du hunden på hårene og trodde at Rayman var et harmløst og enkelt spill ville du nok ha blitt overrasket. Presise og kalkulerte hopp, bevegelige plattformer og fiender og tagger som truer med å dytte deg ned i en av de mange bunnløse avgrunnene, gjennomsyrer de senere brettene. Med øving lærer du brettene å kjenne, men det er ikke til å stikke under en stol at spillet tidvis krever mye av deg. Noe som gjør det hele ti hakk vanskeligere er at Rayman faller ukontrollerbart bakover hver gang han tar skade – dette er antageligvis den vanligste måten man mister sine dyrebare ekstraliv på og føles som oftest frustrerende urettferdig.

Mr. Sax i all sin prakt.
Mr. Sax i all sin prakt.

De totalt åtte sjefskampene, som vanligvis fungerer som et punktum for hvert sitt område, er noen av plattformsjangrens beste. Med unntak av de to første kampene, som er skuffende like i struktur, byr hver eneste sjefskamp på helt egne utfordringer og mønsterlesinger. Ja, for her nytter det ikke bare å delje løs med knyttneven til skurkene gir seg. Du må studere bevegelsesmønstrene, finne sjefenes svake punkt, og vente tålmodig på en åpning før du hugger til.

Disse sjefskampene står også for noen av de kanskje mest eksentriske av sitt slag i et plattformspill noensinne. En stor saksofon som jager deg gjennom et helt brett før du til slutt slenger de sure tonene tilbake i fjeset hans; en trinn operasangerinne som kommer flyvende inn i en vaskemaskin og som prøver å utslette deg med laserkjevlen sin; og en svær sten-kjempe som pusser sten-hundene sine på deg, er bare et par eksempler på ting du kan komme til å løfte øyenbrynene over.

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen