Klovnen Kefka
Det samme gjelder for Kefka. Allerede fra starten av skjønner man at den litt pussige klovneskikkelsen kommer til å lage mye ugagn, men også denne figuren får for liten tid i rampelyset. Hans bakgrunnshistorie – at han har blitt eksperimentert på, fått magiske evner og gått fra sans og samling – nevnes så vidt i en bisetning man får servert fra en innbygger i Vector, og den samtalen kan man fint overse fullstendig hvis man ikke snakker med absolutt alle man møter.
Kjeltringens ambisjoner er også svært tvetydige. Mange beskriver ham som en slags fantasy-utgave av Batmans erkefiende,The Joker, men i motsetning til The Joker har Kefka svært få spennende karaktertrekk. Han har en utrolig kul latter, et finurlig musikktema og en del stilige replikker, men det er egentlig stort sett det.
På mange måter er Kefka en figur som preges av at han kun er ond for å være ond. Det er greit nok at han har blitt stein-hakke-gal, men jeg får liksom aldri noe sympati eller forståelse for hvorfor han gjør det han gjør. Joda, han vil ta over verden og gjøre slutt på alt som er godt, men hvorfor? For moro skyld? Fordi han selv bare ser ondskap og grusomhet i verden?
Dette er selvfølgelig helt ålreite begrunnelser for en typisk spillskurk, men jeg hadde forventet noe mer av det mange peker på som en av de kuleste eklingene i Final Fantasy-serien.
For meg virker Kefka som en barnslig og pompøs tulling.
Han har som sagt flere minneverdige replikker – «Nothing can beat the music of hundreds of voices screaming in unison!» og «I will destroy everything... I will create a monument to non-existence!» – men så har man også øyeblikk hvor han regelrett oppfører seg som en drittunge som ikke får viljen sin: «I hate hate hate hate hate hate hate hate hate hate...»
Det at han på sett og vis klarer å «ta over verden» virker som ren slump; tilfeldig flaks i et kaotisk øyeblikk. Kefka fremstod aldri som noen reell trussel de gangene man møtte ham i kamp tidligere i spillet – han var bare selvgod, ustyrlig, usympatisk og overdrevent ond – og selv i sin siste form var han aldri skummel eller troverdig mektig.
Jeg mener ikke at spillet nødvendigvis skal tre bakgrunninformasjon og motivasjon ned over hodet på meg, men jeg vil ha mer enn det jeg får servert her, og jeg syns figuren må være bedre skrevet enn det Kefka til syvende og sist er.
Mye mas
Problematikken knyttet til figurene strekker seg også lenger enn det rent spillhistoriske. For ved siden av å prøve å bli kjent med samtlige personligheter, skal man jo også benytte seg av mange av disse raringene i kamp.
Spillet er stort sett veldig åpent og fritt, slik at man som regel kan velge hvilke fire man vil ha med seg til enhver tid, men flere ganger i løpet av spillet blir man også tvunget til å bruke en eller flere spesifikke helteskikkelser.
Andre ganger er spilleren pent nødt til å kontrollere flere separate grupper samtidig, og da bør man nesten ha brukt tiden på å spre erfaringspoeng jevnt utover.
Det er ikke nødvendigvis krise å ha ett medlem som ligger litt under gjennomsnittet, men dette blir noe helt annet når flere av figurene ikke har blitt brukt jevnt og trutt i kamp. Og da sitter man liksom med skjegget i Final Fantasy-postkassa.
Altså, det er jo ikke et problem i og for seg selv, men spillets nivåsystem – det såkalte esper-systemet, som lar deg bruke de tidligere nevnte skapningene for å lære figurene dine forskjellige ferdigheter og evner – gjør dette mye mer komplisert enn det trenger å være. Det at alle figurer kan lære seg absolutt alle forskjellige egenskaper er spennende i teorien, men dette betyr også at det blir veldig uoversiktlig veldig fort.
Jeg fant for eksempel tidlig ut at jeg skulle satse på å alltid ha med meg én magiker, to figurer som gjør fysisk skade og én støttefigur, og Final Fantasy VIs frihet og figurgalleri lot meg fritt velge hvem jeg skulle ha i de ulike rollene. Det ga meg da muligheten til å (nesten ved ren tilfeldighet) gi Locke rollen som halvt helbreder, halvt støtteperson, og det var jeg veldig fornøyd med.
Men så var det det å sørge for at resten av gjengen også fikk et par nivåer langs veien. Da er det viktig å merke seg at det å levle opp i og for seg selv ikke betyr all verden – figuren får noen ekstra helse- og magipoeng, men ellers er det ikke mye å skryte av. Inntil man aktiverer en esper, da.
For i tillegg til å la figurene dine lære unike egenskaper, gir også esperne ulike bonuser til figuren som holder den når vedkommende når et nytt nivå. Og det er her spillet virkelig krøller det til for seg selv: Det å skulle balansere fire figurer som alle lærer seg ny magi med jevne mellomrom, med det å passe på at ingen av de samme fire karakterene når et nytt nivå uten å besitte en esper som gir de den bonusen du har lyst til å gi dem, krever at man følger med på erfaringsmålere stort sett hele tiden.
I et spill med så mange tilfeldige kamper som Final Fantasy VI, blir det da veldig mye å følge med på. Altfor mye, rett og slett.
Og det henger heller ikke helt på grep hva de forskjellige esperne har å bidra med. Den rare knølhval-esperen Bismarck lar deg for eksempel lære de kraftigste besvergelsene i spillet, men gir også bort to styrkepoeng til den som innehar ham idet de når et nytt nivå – hvorfor? Hadde det bare vært en slags sammenheng mellom de ulike bonusene, så hadde man kanskje ikke trengt å bytte så mye fram og tilbake, men slik er det altså. Og det gjør at det blir utrolig strevsomt å spille optimalt.
Den underbare Uematsu
Nå høres det kanskje ut som om jeg virkelig misliker Final Fantasy Vi, men det er ikke riktig. Det er et meget finurlig og solid rollespill, og det er utrolig mye man kan finne på å bli bli glad i i løpet av spillets gang.
Jeg har allerede nevnt de mange flotte enkeltøyeblikkene. Det er så mye spennende å være med på: Jeg husker med glede den første gangen jeg fikk kjøre luftskip; de mange sammenstøtene med Ultros står som klare høydepunkt; og øyeblikket hvor man oppdager at Figaro Castle faktisk kan grave seg ned og flytte på seg under bakken er ekstremt stilig.
Og hva har disse øyeblikkene til felles? Musikken, så klart! For ingen artikkel om Final Fantasy VI hadde vel vært komplett hvis den ikke viet et par avsnitt til Nobuo Uematsus fenomenale lydspor. Dette er virkelig flotte saker, spesielt når man tenker på hva den legendariske komponisten har hatt å jobbe med.
Spillet har et lydspor som alene varer i over tre timer, og her er det litt av hvert å kose seg med. Terra's Theme er kanskje det nærmeste man kommer et hovedspor, men hun er ikke den eneste figuren som har sin egen låt Nei, faktisk har samtlige av de 14 hovedpersonene sin egen sang (med unntak av brødrene Edgar og Sabin som deler temalåta som hører til Figaro Castle), og samtlige svinger det skikkelig, skikkelig godt av.
Min personlige favoritt ble kanskje Relms temalåt, som representerer hennes uskyldige, nysgjerrige og kreative personlighet på en tydelig måte, men Celes, Shadow, Cyan, Gau og Lockes musikk er heller ikke til å spøke med.
Sekvensen man gjennomgår i operaen er også eksepsjonelt imponerende, og det er mye på grunn av nettopp musikken. Her har Uematsu forsøkt å få det til å høres ut som om figurene synger av full hals, og det har han delvis lyktes med. Operamusikken er i hvert fall fantastisk å høre på, både i sin originale form, men kanskje spesielt i den oppussede utgaven fra Distant Worlds-albumserien (som du definitivt er nødt til å sjekke ut hvis du liker Final Fantasy-musikk).
Musikken som preger spillets siste sjefsfiende, er også ganske så utrolig. Uematsu er visstnok veldig glad i prog rock, og det beviser han med denne nesten 20 minutter lange kaosballaden – her går ferden inn i kirka, ned i helvete og rett opp til himmelen.
Dette er stor og mektig spillmusikk, som nå har sneket seg inn på lista over mine absolutte favorittlydspor.
(jeg anbefaler for øvrig også denne Queen-aktige medleyen basert på musikken fra spillet).
En slags konklusjon
Jeg forstår godt hvorfor Final Fantasy VI blir ansett som et av tidenes beste rollespill. Da det kom ut i 1994 var det antagelig bare en utrolig stor og mektig spillopplevelse. Alt var ikke splitter nytt selv den gang, men det som faktisk var her – det enorme rollegalleriet, den voksne historien og de omfattende rollespillmekanikkene – gjorde nok et massivt inntrykk på spillere på den tiden.
Og jeg skal ikke komme her og si at dette er en opplevelse det er umulig å oppnå i samme grad godt over 23 år senere, men det skal altså så utrolig mye mer til. Rollespillsjangeren tok det det var å lære fra Final Fantasy VI og bygde videre på dette. Dagens beste innslag i sjangeren, være seg det er Persona, Ni No Kuni, Bravely Default eller et av de mer moderne Final Fantasy-spillene, har mye å takke Final Fantasy VI for, og det går på ingen måte upåaktet hen her i gården.
Til tross for alle mine klagerop og negative utsagn, liker jeg altså spillet ganske så godt. De fleste figurene er svært troverdige, universet er interessant, kampsystemet fungerer godt, de underliggende historiene er voksne og spennende, grafikken er svært uttrykksfull og musikken er henrivende vakker.
Det kan godt tenkes at jeg hadde litt for store forhåpninger (basert på alt det positive jeg hadde hørt om spillet i forkant) – en rekke respektable kilder hadde nemlig forsikret meg om at dette var et av tidenes beste japanske rollespill, men så langt er jeg nok dessverre ikke villig til å gå. Final Fantasy VI er et utmerket spill, men det er langt fra perfekt, og hvis man spiller det for første gang i dag, vil man antagelig legge svært godt merke til de mange små og store «feilene» som preger opplevelsen.
Men det er helt greit. Jeg er i hvert fall glad for å ha spilt meg gjennom det, og hvem vet ... Kanskje jeg vender tilbake til det merkelige spilluniverset en vakker dag? Jeg kjenner det frister en smule, om enn bare for å høre litt mer på den fabelaktige musikken og sparke Ultros bak en siste gang.
Fikk du med deg Petters møte med Destiny 2?
Petter kan ikke fordra Destiny 2, men klarer ikke helt å gi slipp »
