Først svevde ryktene. Så kom annonseringen. Noen ble overrasket, noen ventet iherdig i en uke på om ryktene stemte. Andre, som undertegnede, har ivret etter dette øyeblikket i over et tiår. For når The Elder Scrolls IV: Oblivion Remastered nå er tilgjengelig på alle moderne konsoller – og med kontrollstøtte på PC – er det første gang at et nytt publikum har enkel tilgang til tittelen som tross alt banet vei for udødelige Skyrim, uten å måtte belage seg på en noe seig og aldrende spillfølelse fra 2006.
Men Oblivion gjorde mer enn å bane vei. I 2006 utgjorde spillet en revolusjon innenfor rollespillsjangeren. Da jeg som 13-åring først fikk øye på Oblivion kunne jeg sverget på at det så fotorealistisk ut. Spillet var åpent og massivt, hadde fullt stemmeskuespill, var tilgjengelig på en måte forgjengeren The Elder Scrolls III: Morrowind ikke var, og åpnet for spillmuligheter og -øyeblikk jeg aldri tidligere kunne forestilt meg.
Nå er Oblivion tilbake – og jeg er blitt et barn igjen.
En Remake i gavnet, men ikke i navnet
Oblivion Remastered er ikke noen full «remake» eller «reboot» – spill laget fullstendig fra bunnen av – av typen Final Fantasy 7 Remake-serien. Her finnes nemlig alt av «klunk», seiglivede KI-systemer og de gjennom-memefiserte øyeblikkene internett har blitt kjent med siden før Barack Obama ble president i USA. Så godt som alt av spillsystemer, oppdrag, interaksjoner og mer er nøyaktig som du husker, men med et helt enormt asterisk.
For ved å beholde følelsen av Oblivion, samtidig som utvikler Bethesda har gått sammen med Virtuos for å fullstendig overhale det visuelle, har ikke bare nostalgikerne blitt prisgitt en tidsmaskin, men de som aldri spilte den opprinnelige tittelen har fått en utmerket og aldeles forlokkende grunn til å hive innpå.
Oblivion Remastered er rett og slett et av de aller vakreste spillene noensinne, men det er ingen selvfølge. Ved å bruke Unreal Engine 5 har utviklerne nemlig tatt en kalkulert risiko; å tilby en hypermoderne grafikkmotor med alle de beste systemene under solen, men også å risikere at Oblivion mister sin identitet, at det ser forvekslende likt andre UE5-spill, og at ytelsen skulle bli et problem. UE5 er nemlig kjent for optimaliseringsfeil som «shader compilation stutter» - at nye objekter lastes inn i sanntid, slik at man stadig opplever at spillet «hakker».
Rett skal være rett. Oblivion Remastered er et tungt spill å kjøre, og bildefrekvensen halter stadig i visse omgivelser eller når det dukker opp kompliserte effekter. Men heldigvis har spillet unngått det verste. For ved å lene seg hardt på Oblivions opprinnelige designvalg – ved å skilte med fargerike omgivelser, spisse tårn, ildfluer i mørket, stjernerike nattehimler, gamle ruiner, storslåtte borger, riddere til hest, orker, alver, guder og demoner om hverandre – og fordi spillet sverger til en semi-realistisk visuell stil, har Oblivion i det store og hele absolutt klart å beholde sitt særpreg.
Da Kingdom Hearts-serien gjorde det samme, altså da utvikler Square-Enix skrotet sin hjemmesnekrede Luminous-motor til fordel for Unreal Engine 4, ble jeg direkte kvalm. Mye av den fargerike og anime-aktige sjarmen fra PS2-spillene gikk liksom tapt med UE-motoren, fordi plutselig så det meste ut som glatt plastikk fremfor noe laget med teksturer og ekte kjærlighet. Man kan liksom kjenne igjen Unreal Engine, og noen utviklere er bedre på egentilpasning enn andre. Faktisk bruker jo både Persona 3: Reload og Final Fantasy 7 Rebirth begge Unreal Engine ypperlig, så motoren blir liksom det man gjør den til.
Selv om Oblivion Remastered også bærer noe preg av å være laget i Unreal Engine, overdøves de noen-ganger-litt-rare-lysstemningene (som noen av har døpt piss-og-dritt-filteret fordi en kombinasjon av skyer og kveldslys kan føre til en litt for oransje stemning) av at Virtuos har skjønt hva som gjorde Oblivion til Oblivion.
Fortsatt en fantastisk verden
Mye av forarbeidet er jo allerede gjort. Oblivion skilter med storslåtte byer, mystiske ruiner fra en fallen sivilisasjon, og både klaustrofobiske huler og åpne landskap. Hele verden sirkler rundt ikoniske Imperial City, den enorme hovedstaden som på samme tid er verdens samlingspunkt og et ypperlig landemerke som kan bli sett fra store deler av omverden.
Jeg vet rett og slett ikke hva som er vakrest – å på nytt tråkke inn i denne høymiddelalderske, høyfantasiverdenen og se dens byer i overhalet prakt; å snuble over et bortgjemt kloster i en tykk skog; eller å endelig synes at ruinutforskning er mer spennende enn skummelt, for de nye lyseffektene gjør at selv hjemsøkte slott blir innbydende. Her har Virtuos gjort en aldeles utmerket jobb.
Samtidig kan man argumentere for at Oblivion har fått Demon's Souls-behandlingen, som vil si at den moderne visuelle overhaling har fjernet noe av spillets originale fargesærpreg og distinkte kunstneriske stil til fordel for mer realisme. Det er det umulig å være helt uenig i. Likevel skal man huske på at Oblivion tross alt forsøkte seg på hyperrealistisk grafikk da det kom, som er med å å gjøre at det i dag ikke har aldret like godt som andre, mer stilistiske spill. Sånn sett tar Oblivion Remastered opp arven etter sin forfader - av og til på noe vondt, men for det aller meste på et heidundrande godt vis.
Nesten utelukkende gode endringer
Nyutgaver kan av og til være kontroversielle ettersom de har en tendens til å endre på ting folk ikke vil ha endret. I Oblivion Remastered har man imidlertid beholdt spillets essens; selv ikoniske stemmeskuespillfeil, motbydeligheter i figuerskaperen og tåpelige samtaler figurer imellom er beholdt. And there was much rejoicing.
Samtidig er aspektene Virtous faktisk har endret så velkomne at det er til å glise av. Oblivions alt for seige og svamp-aktige kampsystem, hvor du måtte hakke løs på fienden i det uendelige, og hvor man hadde tilnærmet null «feedback» på slag og hugg, er nå overhalt. Hugg med sverd kjennes godt, og fiender reagerer faktisk på å bli truffet. Å gå og løpe kjennes mer taktilt enn noen gang fordi effekter som subtile hodebevegelser er implementert, og vi kan endelig ikke bare løpe, men også spurte hvis man føler seg i rævva-i-gir-modus.
I tillegg er tredjepersonsmodusen blitt kraftig forbedret og er nå faktisk spillbar, men akkurat her skulle jeg ønske Virtuos hadde tatt noen litt andre valg. Her er det nemlig tydelig at de har tatt mer animasjonsinspirasjon fra de noe mer tegneserieaktige bevegelsene i Elder Scrolls Online enn fra virkeligheten. Jeg skulle også ønske at utvikler hadde vært litt flinkere til å få de nye ansiktene til å se mer ut som de opprinnelig gjorde, spesielt for viktige figurer, for de færreste ligner på sine opprinnelige utseender.
Alt er ivaretatt
Samtidig inkluderer Oblivion Remastered alt av de gode gamle mekanismene som er med på å gjøre spillet så unikt. Med andre kan vi fortsatt leke oss med overtalelseshjulet som inngår i spillets personlighetssystem, som du bør benytte deg av hvis du ønsker å prute med kjøpmenn for lavere eller høyere priser.
Systemet for å reparere rustning og våpen er ivaretatt, som gjør det viktig å huske på at effektiviteten til utstyret ditt faktisk degrederer over tid – med mindre du altså reparerer ting selv, eller betaler andre for reparasjoner.
Dirkesystemet for å åpne alt fra låste dører til skattekister returnerer heldigvis, og er så mye morsommere og uforutsigbart enn det nå overbrukte sirkelbaserte systemet vi kjenner fra både Skyrim og Kingdom Come Deliverance-serien.
Oblivion Remastered beholder også sin egentilpasning og rollespillfølelse ved å fortsatt tilby et eliksirskapingsystem, hvor du kan samle mat og ingredienser for å skape helt nye eliksirer. Samtidig returnerer muligheten til å lage dine egne trylleformler, som legger til rette for spesielt mektige trollmenn og hekser.
Men spesielt viktig var det at Oblivion ikke mistet sitt særpreg når det kommer til brukergrensesnittet. For der mange titler i dag benytter seg av en «beste praksis»-tilnærming, med moderne, ofte svarte eller delvis gjennomsiktige menyer, eksistere Oblivion i en tid der utviklere ofte laget helt egne brukergrensesnitt for spillene sine, og der menyvinduene bar preg av å være egentilpasset spillets tematikk.
Menyene i Oblivion Remastered er noe finpusset og ser riktignok noe modernisert ut, men essensen av det opprinnelige utseendet er så til de grader beholdt at det egentlig bare ser kult ut. Fordi både verdens visuelle særpreg og brukergrensesnittets unike utseende og navigasjon er ivaretatt, er også Oblivion i det store og hele lik seg selv på alle de gode måtene.
Og ja, musikken, den nydelige Jeremy Soule-musikken som setter preg på absolutt alle øyeblikk, er akkurat som den var. Takk De ni for det.
Konklusjon
The Elder Scrolls IV: Oblivion Remastered er kanskje den perfekte nyutgivelsen. Som en som spilte originalspillet for 19 år siden, og som periodisk har returnert, har Bethesda og Virtuos ypperlig maktet å beholde det som gjorde opplevelsen så unik, samtidig som nyvinninger for det meste makter å gjøre dette til en toppmoderne opplevelse på alle de riktige måtene.
Både nye og gamle spillere vil nok likevel merke at spillets fundament er noe aldrende. Byer som gjerne kunne nytt av å skilte med dobbelt så mange innbyggere, å kunne ha en trylleformel i hver hånd, å kunne kjempe fra hesteryggen, en fortsatt noe kinkig tredjepersonsvinkel, og fiender som egentlig aldri stopper å jage deg før en av dere ligger der; ja, det er noe «jænk» som fortsatt finnes. Om Virtuos og Bethesda har langsiktig planer for Oblivion tror jeg ikke, men man kan jo håpe. Og kanskje da vil vi kunne se flere endringer eller tillegg.
Enn så lenge er dette likevel bare skjønnhetsmerker å regne sammenlignet med hvor mye vakkert og spennende som finnes i denne verden, hvor overnaturlig og annerledes Oblivion fortsatt fremstår, og hvor herlige de moderne tilleggene er. Det er ytterst få ganger at jeg ikke tror mine egne øyne, men Oblivion Remastered har altså klart å kaste meg to tiår år tilbake, og gi meg nøyaktig samme hakeslepp i en alder av 31 som da jeg var 13.
Oblivion var aldri et perfekt spill, men søren heller, det var nære. Og Oblivion Remastered?
Nærmere perfekt nyutgivelse kommer vi ikke.
NB: The Elder Scrolls IV: Oblivion Remastered er testet både på PlayStation 5 og Windows PC. Spillet er også tilgjengelig på Xbox Series X og S.
