For nøyaktig fem år siden i dag stengte landet ned. For mange, meg inkludert, ble det en tid hvor jeg gjenoppdaget gleden ved spill.
Disclaimer: Nedstengningen i 2020 og koronapandemien var tragisk. Mange ble ufrivillig isolert, eldre og syke fikk ikke besøk, fedre fikk ikke være med på fødestua og fryktelig mange liv gikk tapt. Dette er ikke et forsøk på å bagatellisere de globale konsekvensene av et dødelig virus, men et skråblikk på en tid som var svært spesiell for veldig mange.
12. mars 2020 stengte Norge ned på grunn av koronapandemien. De tragiske konsekvensene av dette skal jeg ikke bevege meg inn på - det finnes allerede mye forskning tilgjengelig.
Fem år senere ser jeg tilbake på det som ble begynnelsen på en spillrenessanse for undertegnede.
I mangel på alternativer – jevnlig sosial omgang eller et kontor å oppholde seg på – så ble spillene en virkelighetsflukt som ga meg en indre ro. Det ble også et nyttig verktøy for å holde kontakt med mine nærmeste venner.
Det er kanskje ikke så rart at jeg og mange andre så mot alternative universer i denne perioden. VGs live-dekning av dødstall og nyhetene generelt var blytunge å ta innover seg – noe forskning også viser at kan ha en negativ effekt på den mentale helsen.
På et personlig plan så jeg hvor tøft det var for et nært familiemedlem å stenges ute fra fødestuen, og ikke kunne få besøk fra hens familie fra utlandet, da både ett og to barn kom til verden. De historiene finnes det mange av, dessverre.
«Battle Royale» og gode naboer
Denne tiden – boblen – skapte også et kulturelt fenomen man ikke har sett før eller siden. Mennesker over hele verden strømmet til skjermene, enten for å spille eller se på TV-serier og filmer. På det meste er det estimert at 2,7 milliarder mennesker spilte dataspill i en periode der alternativene var fattige.
Vi flytter oss fra verdenssamfunnet til en liten leilighet på Grünerløkka.
Der ble jeg oppslukt i flere spill på en måte jeg sjelden har blitt, til tross for en livslang spillkarriere. Den enorme populariteten til det nye «Battle Royale»-spillet Warzone gjorde at jeg for første gang siden CS 1.5 på ungdomsskolen befant meg i en «klan» og spilte rangerte kamper mot stadig bedre motstandere.
Gleden steg parallelt med pulsen etter hvert som at flere motstandere ble eliminert, og den første gangen vi sto igjen som vinnere er et minne som fortsatt sitter sterkt i meg. Share-knappen ble brukt flittig til å lagre filmsnutter av imponerende «kills» eller for å dokumentere en helikoptertur vekk fra den giftige gassen på en forbannet øy.
Hvis jeg ikke lekte krig i Verdansk, så plantet jeg epletrær og snakket med nye naboer på en tropisk øy i det nylig lanserte spillet Animal Crossing: New Horizons. Endelig var oppfølgeren til det fantastiske 3DS-spillet her. Et spill hvor du kunne reise rundt, omgås med morsomme dyrevenner, fiske, bygge og forme. En nesten usannsynlig, men viktig kontrast til et nedstengt samfunn og vårt manglende handlingsrom i det «virkelige» livet.
I ettertid har jeg kjent på en bismak knyttet til nettopp dette spillet.
Når jeg tenker på det i dag, så innser jeg at karakterene var robotaktige og uten unike personligheter, som om noen tok dyrene og puttet dem i én av fire bokser: Sportsjunky («jock»), snobb, lat eller gladkristen. Samtale var flate og forutsigbare i lengden, og innføringen av en smarttelefon, varslinger og sjekklister brøt med nesten alt som gjorde at jeg elsket de tidligere spillene i serien.
Så hvorfor ser jeg tilbake på denne tiden som en magisk lomme i verdenshistorien hvor spill som nettopp Animal Crossing: New Horizons holdt humøret oppe blant all elendigheten?
Mindre støy - mer gøy
Jeg vet ikke, men jeg tror det kan ha noe med hvor mottakelig jeg var for kulturelle inntrykk i denne perioden. Uten det evige maset fra hverdagens «hverdagslighet» og utallige distraksjoner gjennom dagen så var jeg i en sinnstilstand som gjorde at jeg kunne, uforstyrret, leve meg inn i spill på en måte som man ellers bare lengter etter over en viss alder.
Verden var, for meg, enklere - forferdelig, tragisk og grusom - men likevel enklere. Og med mindre ytre støy så ble det «indre» mer mottakelig for inntrykk, som i mitt tilfelle ble i stor grad fylt med spillopplevelser.
Jeg innser at jeg er en av de heldige, i så måte. At jeg ble bygget av atomer som tilfeldigvis ga meg en personlighet som verdsatte både alenetid og fiktive fantasiverdener. Kanskje ikke ulikt gamere flest? Mange jeg kjenner slet nettopp med at man ikke kunne møtes fysisk, men mitt eget behov ble langt på vei dekket av interaksjoner med både programmerte («NPC-er») og menneskestyrte figurer. Jeg snakket med venner om hvordan det gikk med dem, ikke med en telefon, men med en mikrofon koblet til kontrolleren.
De jeg kjenner som ikke hadde den samme entusiasmen for dataspill opplevde jeg at slet mer i de verste periodene av nedstengningen. De fikk ikke det samme utløpet gjennom timevis med passiv TV-titting, naturlig nok.
Så oppdaget vi Among Us.
Mord, sabotasje og gode venner
Ah, Among Us. Spillet som gikk under alles radar i to år for så å bli et globalt fenomen mens et globalt virus holdt folk innendørs.
Et enkelt, sjarmerende spill som i en annen tid gjerne kunne blitt oppdaget på 123Spill.no da PressFires redaktør Erik Fossum syslet med den slags for mange år siden. En gjeng astronauter på en romstasjon som samarbeider om å gjøre vedlikehold, og blant oss, en eller flere mordere.
Når jeg ser tilbake på det i dag, så er det én følelse jeg sitter igjen med, og det er kos. Spillkos. Ikke ulikt følelsen av et skikkelig morsomt brettspill på hytta med venner. Beskyldninger, løgner, dårlige tapere og alt som hører med.
Og det beste av alt? Alle var med.
Uansett ferdighetsnivå eller interesse for mer tradisjonelle dataspill så samlet så godt som hele vennegjengen seg i den digitale lobbyen på romstasjonen, tok på seg rare hatter og gjorde seg klare for svik, løgn og bedrag.
I motsetning til mestringsfølelsen jeg jaget sammen med over snittet gaminginteresserte venner i Warzone, så presterte Among Us mer enn noe annet spill å gjenskape følelsen av å henge med venner som om ingenting hadde skjedd. Faktisk hadde vi tidvis mer kontakt i denne perioden enn det vi har hatt nå som hverdagens hverdagsligheter har innhentet oss igjen.
Umulig å gjenskape
Tilbake i 2025 er vi igjen der hvor hverdagen skal ha sitt, og hvis jeg er heldig så er det litt energi, tid og lyst igjen til å dykke ned i et digitalt univers i ny og ne. Det har vært tafatte besøk på å ta nye skalker i Warzone, etterfulgt av en rask erkjennelse om at det er min skalk som blir tatt nå. Nivået er for høyt, klanen er historie.
Det har også vært noen tapre forsøk på å gjenskape magiske Among Us-øyeblikk, men vi er sjeldent nok til å få det til lenger. Hverdagslighetene kommer i veien.
Heldigvis er det mange spillkvalitetsopplevelser å finne for den som søker. Det er mye magi der ute fortsatt, blant annet i spill som det nylig utgitte Split Fiction. Tvungen sofasamarbeid har blitt en av mine nye favorittsjangre.
Det er umulig å gjenskape den samme følelsen rundt kulturprodukter, spill og mye annet, som da nettopp dette var redningen for mange i en helt unikt kjip tid. Det er umulig, fordi når det skjer, så skjer det som en kollektiv respons på noe eksepsjonelt uhverdagslig. Det er ikke organisert, men kaotisk, og noe som spirer fra ikke-forutsigbare premisser. Og magisk, på sin måte. Magi omringet av håpløshet, for dem som vet å sette pris på det.
Om det er noe jeg tar med meg fra denne perioden i dag, så er det at jeg ikke skal se til spill for å distrahere meg fra hverdagen, men at jeg skal finne lommene i hverdagen hvor jeg er mottakelig for de fantastiske opplevelsene som spill har å tilby. På denne måten vil jeg forhåpentligvis alltid kunne glede meg over fantastiske spillopplevelser, uansett hva hverdagen kaster mot meg.
Så får vi spare beskyldningene og løgnene til neste brettspillkveld i gode venners lag.
