Anmeldelse

The Legend of Zelda: The Minish Cap

Link er igjen i sine beste ungdomsår, og lykkelig uvitende om de store, skumle kreftene som saumfarer landet på jakt etter makt. Historien starter med at Zelda drar med seg Link på den årlige festivalen som holdes i byen, hvor det arrangeres en tradisjonell sverdkamp. Vinneren av kampen får æren av å røre ved et sagnomsust, magisk sverd. Sverdet skal være laget av et lilleputtfolk ("The Minish") og skal ikke overraskende inneha magiske krefter. Vinneren av årets sverdkamp har imidlertid alt annet enn hederlige planer for kvelden, og før man rekker å si "ingen stor overraskelse" fem ganger, har Zelda fått en langt fastere form og strammere hud. Beklageligvis kan vi ikke avsløre tidenes slankekur eller rekreasjonssenter, men må heller bekrefte at den unge, søte piken har blitt til stein.

En grønn, fremmed kar
Allerede i det du leste spilltittelen, burde det gå opp for deg at lilleputtfolket spiller en viktig rolle i dette eventyret. Etter kort tid med tradisjonell utforskning og nynning til velkjente Zelda-låter, snubler du over et andelignende dyr. Stakkaren har tydeligvis blitt forlatt ute i skogen for seg selv, og blir nå angrepet av hensynsløse steinspyttere. Som den ekte helt du er, kommer du vedkommende til unnsetning og får en ny bekjent. Gangtempoet hans er dessverre noe mangelfullt, og han bestemmer seg derfor for å ta plass på hodet ditt.

Dette samarbeidet slår positivt ut for begge to, og før du vet ordet av det har du fått en rekke nye egenskaper. Din nye venn kan trylle deg om til å være i lilleputtformat, bare du klarer å finne en passende lokasjon. Dette kan være gamle trestubber, enkelte trær, store vaser og andre mer eller mindre passende objekter. Etter at du har krympet til en brøkdel av den tidligere størrelsen, åpner det seg uante muligheter. Plutselig er det ikke lenger umulig å komme seg inn i små musehull, å utforske skumle roboter, klatre opp små stiger eller snike seg igjennom de minste åpninger. Dette konseptet åpner en helt ny dimensjon av problemløsning i spillet, og plutselig er ikke alt helt som du trodde det var.

Kom tilbake
Det klassiske Zelda-konseptet med grotter (eller borger) som skal utforskes, er fortsatt tilstede. Alle elementene fra de tidligere spillene dukker opp på nytt, og du er igjen på leting etter et kart og et kompass (slik at du kan se alle de hemmelige skattene i borgen på kartet). Steiner må dyttes rundt, bokhyller må flyttes, statuer må bekjempes med piler i øynene og det hele er en herlig retrotur til det som gjorde spillserien stor i utgangspunktet. Spilleren presenteres for enkle gåter og mystiske hemmeligheter som må avsløres i spillverdenen. Selv om enkelte av hemmelighetene er en anelse godt gjemt, er følelsen av å endelig ha funnet løsningen desto større. Enkelte sekvenser blir en smule ensformige, og man føler at man bare løper rundt og ser etter ting som har endret seg i forhold til den siste hendelsen i spillet.

Underveis skal det samles såkalte "Kinstones", halvdeler av medaljonger som har magiske krefter. Skulle du komme over en halv stein eller to (og det kommer du til å gjøre), er det garantert en person som sitter med en motsatt halvdel et sted i den virtuelle verdenen. Finn vedkommende og tilby deg å bytte steiner, og i følge sagnet vil noe godt skje. Dette kan være alt fra hemmelige kister og godt bortgjemte trappenedganger, til trær som blir rettet opp igjen og veier som åpnes for fri ferdsel. Disse steinene kommer i et rikt utvalg av former og farger, så her gjelder det å finne de sjeldne steinene som kan åpne akkurat de veiene du trenger. Andre klasssike hjelpemidler fra Zelda-serien dukker også opp, så her er det duket for mange gjensyn med gamle minner.

Grafisk er The Legend of Zelda: The Minish Cap i toppsjiktet av hva vi kan forvente på en GameBoy Advance, og skiller seg ut fra det vi tidligere kunne oppleve i A Link to the Past utseendemessig. Likevel er det langt fra et helt nytt grafisk inntrykk vi sitter igjen med, men snarere en utvikling av det raffinerte og godt kjente utseendet. CAPCOM har gjort en glimrende jobb, men musikken kan fort bli en smule ensformig og monoton. Klassiske notelinjer sitter fortsatt godt innprentet i det musikalske uttrykket, men det begynner å bli en anelse slitt. Sammen med et par ulogiske tankevridninger og den litt vel enkle, lineære historien, er musikken et av de få elementene som ikke når helt opp i dette spillet.

Konklusjon
Lilleputtfolket klarer fint å sjarmere undertegnede i senk, og konseptet åpner for stadig nye løsninger på problemer man stilles ovenfor. Konseptet er videreutviklet, men fortsatt akkurat det man ønsker seg av spill i denne sjangeren. Den gode, gamle Zelda-følelsen fra de første Nintendo-konsollene er absolutt tilstede, og The Legend of Zelda: The Minish Cap er en obligatorisk opplevelse for alle som fortsatt husker Ganon. Skulle du mot formodning ikke allerede ha tatt turen over i dette universet, er dette en glimrende mulighet du ikke bør la gå fra deg.

Vurdering


The Legend of Zelda: The Minish Cap GBA GBA 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 12. november 2004
  • Plattform: Game Boy Advance
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Capcom

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen