Denne artikkelen ble opprinnelig publisert oktober 2011, men løftes frem igjen 16. september i forbindelse med lanseringen av Grand Theft Auto V.
I dag er Grand Theft Auto-serien en av spillindustriens absolutt største pengemaskiner, med millioner av tilhengere verden over. Da Rockstar Games tidligere denne uken kunngjorde Grand Theft Auto V var logoen og løftet om en trailer 2. november nok til å få nettet til å gå av skaftet, og spekulasjonene om hva det neste spillet i serien vil dreie seg om, hvilken by det er satt til og om det foregår i moderne tid eller følger Vice City-modellen raser for fullt.
Men alle ting har en begynnelse, og i dette tilfellet må vi tilbake til spillet Grand Theft Auto, som ble lansert i 1997. Forskjellene mellom dagens GTA-spill og seriens første utgivelse er enorme, men det er heller ikke vanskelig å oppdage den røde tråden som i over ti år har kjennetegnet denne ekstremt populære serien.
Frihet
Tråden er selvsagt frihet. Grand Theft Auto ser på overflaten ut som et rimelig enkelt racingspill hvor handlingen sees fra fugleperspektiv, men når du setter deg inn i det skjønner du at det er så mye mer. For det første begynner du ikke i noen bil, men til fots. Og rundt deg lever byen du befinner deg i sitt eget liv. Biler kjører på veiene, fotgjengere labber rundt på fortauene og politiet passer på at ting går skikkelig for seg. I denne levende spillverdenen kan du gå hvor du vil, uten begrensninger.
Men i et spill som heter Grand Theft Auto er selvsagt ikke poenget å slite ut de virtuelle skoene dine på fortauet. Nei, hvis du ser en bil du liker er det bare å stjele den. Spillet har en haug av biler – fra det som ser ut som eldgamle bobler til raske sportsbiler – samt både busser, lastebiler og andre mer eksotiske farkoster. Og alle kan stjeles og kjøres av deg.
Spillet foregår i tre forskjellige byer: San Andreas, som er en slags krysning av San Francisco og Los Angeles, Vice City, som er inspirert av Miami, og Liberty City, som henter sin inspirasjon fra New York. Byene er enorme, og fulle av ting å gjøre. Men det geniale er at du ikke tvinges til å gjøre noe som helst. Målet i hver by er rett og slett å tjene en viss mengde poeng, noe som er lettest å gjøre ved å ta oppdrag. Men det er også andre måter, og om du feiler et oppdrag er det ikke «game over». Da må du rett og slett bare finne en annen måte å ta igjen tapte inntekter på. Oftest inkluderer dette død og ødeleggelse for omgivelsene dine.
Det ringer!
Oppdrag får du via telefonkiosker som står plassert på ulike steder i byen. De ringer og ringer, og tydeligvis er det ingen andre enn deg som har vett – eller baller – nok til å plukke opp røret. Når du tar en telefon får du bjeffet ordre i øret av en eller annen svært luguber person, og selv om spillets oppdrag er til tider svært varierte har de fleste av dem én ting til felles: Du må gjøre noe ulovlig og sannsynligvis også svært, svært umoralsk.
Men også her er fokus på frihet. Oppdragene har en start og et mål, mens det som skjer underveis vanligvis er opp til deg. Den relativt enkle teknologien spillet kjører på legger selvsagt føringer for hva du kan gjøre, men friheten sikrer at samme oppdrag aldri spilles ut på samme måte uansett hvor mange ganger du spiller det – og det er godt, for GTA er et vanskelig spill uten noen form for lagring underveis i spillet. I stedet har du flere liv, og når alle er brukt opp må du pent starte på nytt.
Alle lovbruddene går selvsagt ikke upåaktet hen. Politiet er som nevnt til stede, og ser de deg gjøre noe galt går de umiddelbart etter deg. Da kan du la dem arrestere deg, noe som oftest resulterer i et feilet oppdrag og at du mister alle våpnene og ammunisjonen du har opparbeidet deg, eller prøve å stikke av. Om du klarer å riste av deg politiet får du vende tilbake til det du holdt på med i ro og mak, men sjansene er store for at forsøk på å flykte bare resulterer i enda flere lovbrudd og enda mer oppmerksomhet fra lovens lange og svært brutale arm.
Dette er et annet genialt trekk ved spillet. På den ene siden er det en klar straff involvert i det å få politiet på nakken, fordi de gjør det du holder på med vanskeligere. Politiet er ekstremt innpåslitne, så ikke forvent at de gir seg bare du kommer ut av syne en liten stund. For å slippe unna må du kjøre inn i en garasje hvor bilen din males og får nye skilter. Når et oppdrag involverer tidsfrist eller for eksempel det å levere en bil uskadd til en garasje, er det slett ikke ideelt med politiet på nakken.
Men på den andre siden er det å prøve å unnslippe politiet moro i seg selv. Politiet er nemlig ekstremt aggressive, noe som resulterer i intense og ofte fullstendig absurde politijakter som får selv filmer som Blues Brothers til å blekne. Politijaktene er faktisk så underholdende at man noen ganger starter spillet ene og alene for å få politiet på nakken og se hvor lenge man overlever. Dette kaotiske og anarkistiske elementet har serien beholdt frem til i dag, selv om det gradvis har blitt tonet ned i takt med seriens stadig større fokus på handling og realisme.
Faktisk har serien blitt langt «snillere» med årene. Det første Grand Theft Auto-spillet var til tider svært sadistisk, og mange gikk av oppdragene ut på å drepe uskyldige eller forsvarsløse mennesker, og blind vold var heller ikke negativt. Rundt om i byene kunne du for eksempel treffe på gjenger av Hare Krishna-aktige folk, og hvis du klarte å drepe dem alle fikk du bonuspoeng.
Musikk på radioen
Grand Theft Auto vant neppe noen priser for sin enkle grafikk da det kom ut, men på lydsiden hadde utviklerne gjort nok et genitrekk. De hadde nemlig lagt inn en rekke radiostasjoner i spillet, med massevis av lisensiert musikk. Totalt hadde spillet et lydspor på cirka seksti minutter, og selv om utviklerne ikke hadde signert noen store artister var dette et element som falt i god jord hos spillerne. Som de fleste vet har konseptet blitt videreutviklet senere, både i Grand Theft Auto-serien og mange andre spill.
Selv om Grand Theft Auto fikk mange tilhengere da det opprinnelig kom ut, manglet det heller ikke på kritikk. Mange mente spillet var for vanskelig, og med tanke på de mangelfulle lagremulighetene og de mange måtene å dø på er det slett ikke umulig å skjønne hvorfor.
Andre synes konseptet ikke var dypt nok, og ble raskt lei av å kjøre villmann med 2D-biler. For å forstå denne kritikken er det kanskje viktig å huske på at spillet kom i en tid der industrien var på full fart bort fra «enkle» arkadespill og inn i en alder med mer avanserte, tredimensjonale utgivelser. I dag kan vi kose oss med både store og påkostede utgivelser og mindre spill med enklere gameplay, mye takket være aksepten uavhengige utviklere og digital distribusjon har fått. Men mot slutten av nittitallet ble spill som Grand Theft Auto gjerne sett på som litt avleggs.
Heldigvis er det lett for moderne spillere å gjøre seg opp sin egen mening om Grand Theft Auto. Det er nemlig tilgjengelig gratis på nettet, direkte fra Rockstar Games. Det samme er oppfølgeren og en annen populær utgivelse fra GTA-utviklerne, nemlig Wild Metal Country.
