Saints Row-serien har lenge vært en slags bror for Grand Theft Auto-spillene, og kommer fra samme livmor hva spillmekanikk og utforming angår. Begge er spillserier satt i en åpen sandkasseverden, hvor fokuset er på å komme seg opp og frem ved hjelp av kriminalitet. Men selv om arven er lik, har miljøet gjort sitt for å ta disse spillseriene i hver sin retning.

Der de senere GTA-spillene har tviholdt på den seriøse settingen, har Saints Row-spillene løsnet mer og mer på snippen. Grand Theft Auto IV er den seriøse broren som på dramatisk vis forteller den vanskelige historien til en øst-europeisk immigrant. Saints Row: The Third er den gale broren som sitter på en mentalinstitusjon og synger Jesus-sanger mens han limer LEGO-klosser til føttene sine.

Saints Row: The Third er på mange måter spillet som best raffinerer det mange alltid har likt å gjøre i GTA-spillene, nemlig å plukke med seg med alt man måtte komme over av våpen for så å gå bananas i byen og se hvor lenge man kan holde på før ordensmakten får stoppet moroa.

Genetisk modifiserte russere er ingen spøk!

En fin by for nyetablerte?

Spillet fokuserer på Saints-gjengen som alltid har vært sentrum for serien, men deres fremtreden i det tredje kapittelet får dem i starten til å virke som en kriminell ungdomsgjeng. Saints Row: The Third starter med et bankran som er over alle støvleskaft. Hva med å rane en bank utkledd som seg selv og frakte ut et hvelv med helikopter, mens politihelikoptre flyr rundt deg som måker rundt en gammel tråler?

Oppdraget går skeis, og du og et par andre sentrale medlemmer i organisasjonen blir arrestert. En tilsynelatende større organisasjon, Syndikatet, bestikker politiet og får kloa i deg – de ønsker å tilby en avtale der de får mesteparten av Saints-organiasjonens inntekter i Stillwater mot deres frihet. Dette går Saints-gjengen selvsagt ikke med på, og tar opp kampen mot Syndikatet i deres hjemby Steelport. Dermed kastes du ut i en historie hvor den ene syke hendelsen avløses av neste i en endeløs galskapseskalering.

Har du lyst til å slåss sammen med genetisk modifiserte russere mot en hel gjeng ikledd meksikanske wrestlingmasker? Kan du tenke deg å delta i sprø «game shows» som får de japanske versjonene til å virke som en runde bingo på eldrehjemmet? Eller frister det å hjelpe Burt Reynolds med et svært illeluktende problem? I så fall er Steelport mest sannsynlig en fin by for deg.

Pupper, eksplosjoner og store våpen. Alt jeg ønsker meg til jul!

På viddene

Saints Row: The Third gjør egentlig aldri noe forsøk på å bli tatt seriøst – planen er å trekke ut essensen av og belyse morsomme egenskaper i sandkassespill. Her treffer spillet ganske godt, og lar deg herje Steelport med helikoptre, stridsvogner, Predator-missiler og lilla dildoer på halvannen meter(!). Til tross for at spillet legger opp til en historiestruktur hvor du i kjent stil løser oppdrag som kommer inn på telefonen din, synes jeg det er vanskelig å bli engasjert. Det blir rett og slett litt i meste laget, og at spillet kontinuerlig skal overgå seg selv finner jeg litt masete.

For å kompensere på dette har spillet en god porsjon humor og selvironi. Man trekker på smilebåndet flere ganger, til tross for at det kanskje er noe overdrevet fokus på tiss-, bæsj-, og sexhumor. Det kan også virke som om at spillet har latt iveren etter å presse på med morsomheter få følger for utformingen. Ikke alle oppdragene i spillet er direkte relevante for selve historien, men er i stedet mer eller mindre vellykkede forsøk på karakterutvikling for de sentrale fjesene i spillet.

Du skal ikke spille veldig lenge før du får tilgang til våpen og utstyr som kan ødelegge det meste av myndighetenes forsøk på å stoppe hønen du er i ferd med å plukke med Syndikatet. I Grand Theft Auto-spillene utvikles spillfiguren du spiller underveis, ofte fra en liten mafiahjelper til selve kongen på haugen. I Saints Row: The Third er du svært sentral fra starten av, og dette gjør at jeg savner en reell følelse av å utvikle figuren din – følelsen av å bli gradvis mektigere.

Alltid drømt om å få juling med en stor, lilla dildo? Steelport er byen for deg!

Spillmekanisk ullent

Saints Row: The Third skiller seg ikke nevneverdig fra for eksempel Grand Theft Auto IV når det kommer til den ganske sentrale skytedelen av spillet. Dette er et av de svakeste momentene med disse spillene, og jeg synes for eksempel svenskutviklede Just Cause 2 var langt bedre på dette området. Oppdragsstrukturen er ofte lagt opp slik at du skal skyte ned en tilsynelatende endeløs rekke av fiender ved hjelp av spillets kulebaserte våpen, og dette er på langt nær blant spillets morsomste øyeblikk.

Gang på gang går du i kamp mot et tredvetalls fiender som gjerne tåler et helt magasin før de faller om, med mindre du treffer dem i hodet. Kombinerer du dette med et tilfeldig eller fraværende dekningssystem, er det liten grad av ferdigheter inne i bildet. Du får tilbake helse ved å holde deg utenfor skuddlinjen en stund, og løsningen på de fleste problemer er da å gjemme seg litt. Spillet er langt bedre og morsommere hvis er i besittelse av kampfly, angrepshelikoptre og rakettkastere, da det for eksempel gir en voldsom tilfredsstillelse å se at man treffer et bevegelig objekt som følgelig går i luften.

Hvis oppdragstypene deles inn på et grovt plan, er hovedessensen å skyte seg gjennom halvparten av disse, mens kjøreferdigheter kreves for den andre halvdelen. Kjøretøydelen av spillet er ikke like tilfredsstillende som i noen av de tidligere nevnte spillene når det kommer til biler – disse opptrer med en ullen og noe kjelkete fysikk. Volition har derimot gjort litt bedre arbeid med eksempelvis helikoptre og fremtidsrettede jetfly, som er både morsomme og givende å manøvrere.

Bankran utkledd med maske av seg selv. Nobelprisverdig idé!

Flott å høre på

Selv om Steelport i seg selv ikke fremstår som en veldig interessant by rent utformingsmessig, eller at grafikken ikke er noe å hoppe i taket over, skal Volition ha skryt for deler av innpakningen såvel som oppbygningen. Kjøretøyene har et system med radiokanaler, og her serveres både vittigheter og mye genuint god musikk. Man kan til og med lage seg sin egen «mixtape» som spiller de sangene man ønsker å høre når man farter rundt i byen.

Spillet inneholder også flere interessante rollespillelementer. Ved å utføre oppdrag får du både respekt og penger. Respektpoeng gir deg en økning i ferdighetsnivå, mens penger lar deg kjøpe utstyr og oppgradere evner som at du for eksempel tar mindre skade av fiendtlige kuler, at du kan løpe lengre og så videre. Dette gjør at spillfiguren gradvis rustes for de økte vanskelighetene du kommer til å oppleve i Steelport. Man kan også øke pengeinntjeningen ved å kjøpe opp eiendommer og på det viset skaffe seg kontroll over bydeler. Ved å investere en sum i en bedrift her og nå, vil du få en jevn strøm av penger inn som kommer godt med hvis du skal ha mer ammunisjon, kjøpe deg nye klær eller «råne opp» bilen din.

Jeg vil også gi spillet ros for at det fokuserer på samarbeidsinnhold foran konkurransebasert flerspiller, og som i forgjengeren kan alle spillets oppdrag spilles av to spillere via internett. Videre har spillet en ganske morsom «Whored»-modus hvor du kjemper mot bølger av fiender som strømmer mot deg, og navnet peker som mange sikkert forstår mot Horde-modusen i Gears of War-spillene.

Ordensmakten i et av sitt mange fåfengte forsøk på å stoppe Steelports store urokråke.

Konklusjon

Til tross for at de to spillseriene rent utformingsmessig er svært like, tar Saints Row-serien med sin tredje utvidelse nok et steg vekk fra den seriøse og smått realistiske tonen til Grand Theft Auto. Saints Row: The Third prøver med varierende hell å kombinere elementene av det som er morsomt i sandkassesjangeren med komplett galskap og store doser av humor. Det kan likevel bli i meste laget, og logikken i måten samfunnet fungerer på brister flere ganger, med mindre du tar spillets handling med en solid klype salt.

For uten at spillet nå har gått helt av hengslene rent innholdsmessig og har en del morsomme oppdrag, er det relativt lite nytt å spore, da det forankrer seg trygt innenfor gjeldende sjangernormer. Det er ikke noe mekanisk mesterverk med tanke på skyting og kjøring, og det finnes flere spill i sjangeren som er bedre på disse områdene. Det Saints Row: The Third derimot tilbyr, er uhemmet galskap pakket inn i et et spill man kan ha det mye morsomt med hvis du «ikke vil gjøre som morra di sier», men heller leke med store våpen og kjøretøy i Steelport.

Saints Row: The Third kom ut til PC, Xbox 360 og PS3 15. november. Vi har ikke testet PC-versjonen.